Svenske Treat hører til denne ekstremt eksklusive klubben av band som bare blir bedre og bedre jo eldre de blir, og med sin syvende skive «Tunguska» noterer de sykt nok karrierebeste, trettitre år etter debuten. Vi måtte bare høre hva gitarist og låtskriver Anders Wikström hadde å si til sitt forsvar.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anders Fästader
– Gratulerer med nok en kanonskive i 2018 – jeg var på forhånd redd for at du hadde svidd av alt kruttet du hadde på lager med Revertigo-skiva du slapp i januar, men her er jaggu tolv nye perler!
– Jo takk! Jeg har kommet inn i en god stim kreativt, låtene bare renner ut av meg, så da var det jo ingen grunn til å vente med å spille inn neste Treat-skive. Det er viktig å bruke den gode energien når man har den. Det går kjapt og det blir bra greier ut av det – og da vil jeg ikke late meg i stedet.
– Og som vanlig har du lagd de fleste låtene på egen hånd uten særlig input fra de fire andre i bandet?
– Det er det jeg har blitt vant til, i mange år gjorde jeg ikke annet enn å skrive låter hver eneste dag, i den tiden da jeg hovedsakelig jobbet som låtskriver og produsent for andre artister innen popen, mens Treat ikke var aktive. Så dermed har jeg et solid lager av knallbra låter, om jeg skal si det selv, som jeg kan plukke frem og jobbe videre med. Jeg gjør jo fortsatt greier for andre artister, men da skal jeg vite hva jeg takker ja til, jeg involverer meg ikke med hva som helst.
– Du har vært særs aktiv de siste to år – siden «Ghost Of Graceland» kom i 2016, har vi fått en liveskive/DVD «The Road More Or Less Traveled» i fjor og en skive fra ditt sideprosjekt Revertigo i vinter – og nå «Tunguska».
– Ja, det er lenge siden jeg har vært så produktiv. Og det tenker jeg å fortsette med. I tillegg til å være musiker, låtskriver og produsent jobber jeg som musikklærer på dagtid. Men et annet faktum som har frigitt mye tid er at jeg har ikke små barn lengre. De er blitt så store at de klarer seg selv nå, og det er en lettelse i forhold til tid og energi, som jeg nå kan bruke på musikk.
– Jeg var tilstede på det som skulle være Treats avskjedskonsert, på Firefest i Nottingham i 2013 – og fem år senere er dere mer vitale enn noen gang.
– Ja, vi hadde egentlig ikke bestemt oss da, den såkalte avskjedskonserten var det ikke vi som hadde annonsert. Men da vi dro til Japan vinteren 2015 og gjorde noen festivaler sammen med Europe, så fikk vi tilbake en gnist som er viktig for at et band skal kunne eksistere. Vi lever jo ikke av å spille i Treat, vi må ha det gøy og være motiverte for at alle skal ta seg tid til å gjøre dette! Og hvis ikke jeg er motivert, så kommer det ikke nye låter – jeg er ikke interessert i å være i et band som reiser rundt og bare spiller sine gamle låter, det er ikke noe gøy! Vi skal være et kreativt band som tilhører nåtiden. Jeg satt i femten år, Geir, i et studio, og jobbet i 8-10 timer hver eneste dag med bare å skrive låter og produsere musikk for andre. Da blir man etterhvert litt firkantet i øynene av å bare sitte og stirre på en skjerm. Jeg begynte å savne livekonserter, jeg savnet å spille, jeg savnet å møte de som hører på musikken jeg lager. For å si det egoistisk, så ville jeg høre applausen. Og når jeg nå kan kombinere alt sammen, så er det så mye mer morsomt.
– Men vi må snakke om den nye skiva deres! Og det mange lurer på, er utvilsomt; Hva i helvete er en tunguska, og hvorfor har dere oppkalt en skive etter dette?
– Haha, det er tydeligvis et spørsmål jeg må bli vant til å svare på! Jeg leter alltid etter litt annerledes platetitler, det gjør ofte skiva litt mer interessant og personlig. Men Tunguska er et sted i Sibir, som ble utsatt for en merkelig hendelse i 1908, som ikke har fått en vitenskapelig forklaring – du kan og bør google det og lese hele historien. Men kort fortalt var det et enormt smell over himmelen som utslettet et par tusen kvadratkilometer med skog og mark. Noen tror det var en meteor som traff jorden, men det er ikke noe krater noe sted. Jeg synes at det er utrolig rart at ingen har lagd en actionfilm basert på denne historien! Det burde absolutt være noe for Hollywood, men kanskje er det noe som myndighetene ikke vil at vi skal få rede på? Jeg vil gjerne gjøre folk oppmerksom på denne hendelsen, og dessuten likte jeg hvordan ordet Tunguska høres ut! Vi har ikke styrt musikken eller tekstene mot den tittelen, vi syntes bare det låt kult.
– Jeg leste noen kommentarer på nett som spekulerte i om dette var en konseptskive, men det er altså herved avkreftet.
– Nei, det er det ikke. En konseptskive har vi aldri gjort – enda. Vi har noen låter med samme tema på samme skive, uten at det kan kalles en ekte konseptskive. Noen fans vil at vi skal lage en, men jeg vet ikke helt om det vil bli kult eller katastrofe, for vi er jo først og fremst et låtbasert band.
– Skiva låter kanon lydmessig, er det samme produsent som på «Ghost of Graceland»?
– Riktig, det er meg og Peter Månsson som har jobbet tett sammen i årevis, han gjorde jo mixen på de fleste låtene på «Coup de Grace» også. Han er blitt en del av Treat-familien, og har jobbet med oss i live-sammenheng som lydtekniker. Vi holder oss helst til folk vi stoler på og jobber bra med, det er f.eks samme folk som har lagd både de siste platecoverne og videoene for oss. Og i dagens situasjon er det viktig, synes jeg. Vi har ikke mulighet til å jakte på de store stjerneprodusentene, og jeg er jo produsent selv, så jeg vil heller ha en pålitelig samarbeidspartner som fyller i mine tomrom.
– Jeg synes jeg hører mer keyboards på denne skiva enn de andre – eller i hvert fall keyboardsoloer?
– Ja, jeg har sluppet frem Patrik (Appelgren) litt mer enn før. Han er jo en ekstremt dyktig musiker, men han har ikke helt fått komme frem på solopartier tidligere. På enkelte låter her dobler vi opp og duellerer litt på gitar og keyboards. Jeg tror det er tre låter som har keyboardsolo på denne skiva. Veldig god rock-keyboardist som gjør riktig finurlige soloer når han får sjansen, så det føltes riktig å gi ham den muligheten til å briljere! Men skiva som helhet er ikke mer keyboardbasert enn før, tvert imot, dette er nok den mest gitarbaserte skiva vi har gjort, men han har fått lov til å komme mer frem.
– Er det et Hammondorgel vi hører enkelte steder?
– Litt usikker på hva han har brukt, han har spilt det inn selv. Men antagelig er det det, han bruker mye Hammond, og Jon Lord er jo hans store helt og forbilde, han kommer fra Deep Purple-skolen. Akkurat som Mic Michaeli i Europe, de to er veldig like som keyboardister, jeg kjenner begge to godt, og de har samme innfallsvinkel og utdannelse innen musikk. Jeg synes samspillet med Patrik gjør at vi har utviklet bandet mye siden vi lagde «Ghost of Graceland», også fordi Pontus Egberg nå har blitt en integrert del av bandet og har blomstret som bassist på denne skiva. Vi har blitt mye mer samspilte fordi vi har turnert hardt i to år, og det føler jeg at du kan høre på skiva.
– Vi må snakke litt om noen av låtene. Første singel «Build The Love» ble kalt for U2-aktig i vår anmeldelse. Kommentar?
– Joda, den har jo litt U2 i seg, den er litt mer moderne i oppbyggingen, og har ikke den vanlige vers/for-refreng/refreng-oppskriften som de fleste pop- og rockelåter tradisjonelt har. Jeg synes låten er fantastisk bra, den er spesiell, og den kommer til å funke veldig bra live. Vi har spurt alle i bandet, i management og i plateselskapet om hva de synes burde være første singel, og denne har vært blant alles toppvalg. Det var Frontiers som til slutt valgte «Build The Love», for de syntes ikke vi trengte en hardere låt, der har vi allerede etablert oss, så det kan komme senere. Dette er kanskje ikke det mest åpenbare første singelvalget for Treat, men det er en knallsterk låt som kan få andre enn de som allerede er Treat-fans til å ville høre på skiva. Det viktigste er at skiva som helhet holder høy kvalitet.
– «Tomorrow Never Knows» er også en fantastisk låt, som tar en helt annen retning enn det man tror i starten av låta.
– Den låta er et prosjekt for meg personlig, det er en selvbiografisk låt om hvordan jeg og Robban (Robert Ernlund, vokal) startet bandet. Vi vokste opp sammen, i samme hus i sørlige Stockholm på 70-tallet, vi gikk inn og ut av hverandres familiers leiligheter og så hverandre hele tiden. Vi har en felles historie helt siden vi var født! Og vi har aldri lagd en slik låt før, men den kommer til å bli en singel, og vi kommer til å lage en veldig spesiell video til den låten, med bilder og film fra vår barndom og frem til nåtiden. Den kommer nok ikke i år, men utpå våren.
– Min co-redaktør Larzen har aldri vært særlig Treat-fan – men da han nylig fikk høre «Best Of Enemies», ga han seg ende over.
– Haha, godt å høre! Det er en av mine favoritter, og den kan også bli en singel snart. Og den kommer garantert til å få plass i livesettet.
– Ja, hvor mange låter fra denne skiva har dere tenkt å spille på den kommende turnéen?
– Helst så mange vi kan, men vi må jo være realistiske. Vi gjør kraftig om på settet vi har spilt de siste årene, og bytter ut mange av de eldre. I fjor fylte «Dream Hunter» 30 år, og da gjorde vi mange låter fra den i et eget sett. Nå er vi litt ferdige med den skiva og kan slippe til andre låter, så starten og slutten på kommende konserter kommer til å være annerledes. Og det blir bra, for nå har skal vi bare gjøre fulle 90-minutters konserter.
– Så bra – jeg har enda ikke sett en full Treat-konsert, bare times lange festivalsett. Til og med da dere spilte alene på Olsen på Bryn i Oslo i 2016.
– Jo, men på den konserten manglet vi Patrik, så vi gjorde det vi kunne uten keyboards. Men det skal bli godt å få gjøre fulle sett, vi har lagd syv skiver nå, så det føles feil å prøve å presentere hele karrieren på 8-9 låter, det er ikke rettferdig mot fansen heller. Vi innledet en ny æra fra 2010 med nye skiver som har så mange låter som holder høyt nivå og bør inn i settet, de er en viktig del av hva Treat er i dag. Vi kommer nok til å inkludere 4-5 låter fra «Tunguska» i tiden fremover, minst, men vi kan ikke gjøre alt, vi får ta de viktigste.
– Dere starter en turné nå i høst, når skiva slippes?
– Ja, vi skal til Japan i oktober, så Sverige i oktober/november og resten av Europa i november. Så tar vi en vinterferie og fortsetter på våren.
– Jeg blir vel nødt til å kjøre til Sticky Fingers i Göteborg, for Norge står kanskje ikke på listen?
– Det tør jeg ikke si, vi driver og planlegger våren nå, men pr i dag er nok Göteborg den nærmeste bekreftede konserten i forhold til Oslo.
– Til slutt, hva med ditt sideprosjekt Revertigo, er det noen sjanse for å få høre de låtene fra en scene?
– Vi har bare gjort et par akustiske opptredener, med kun meg og Mats (Leven, vokal). Og Revertigo er jo bare oss to, vi har ikke noe band å spille konserter med. Men responsen har vært god, så vi skal nok prøve å utvikle Revertigo og ta det videre når vi får anledning – vi har snakket om å ta det opp igjen ganske snart. Men han har alltid mye å gjøre, han reiser til USA og turnerer med Trans Siberian Orchestra et par måneder hvert år, og hans hovedband Candlemass holder også på med ny skive nå. Vi skal treffes nå over sommeren og sammenligne kalenderne vår for å se når vi begge har tid. (Eget Revertigo-intervju med Anders her!)
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018