Svenske Treat ga ut sin debutskive på midten av 80-tallet, ble oppløst i 1993, men har etter sitt comeback levert to skiver som begge regnes som det ypperste de noen gang har gjort. Under sitt aller første Norgesbesøk i Oslo høsten 2016 fortalte bandets grunnleggere, gitarist Anders Wikström og vokalist Robert Ernlund, om Treats nåtid, fremtid, og loset oss også gjennom skivene i deres fortid. Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anders Fastader
Livebilder: Roberto Villani, Geir Amundsen
Livebilder: Roberto Villani, Geir Amundsen
– Velkommen til Norge for aller første gang i en over tretti år lang karriere! Og det må sies at det er helt naturstridig at et band som har holdt på så lenge, skal gi ut sine to suverent beste og mest energiske skiver på dette stadiet. Etter tretti år pleier band å være mette av dage og gi ut middelmådige skiver på autopilot.
Anders Wikström (AW) – Jo takk! Jeg får vel ta på meg litt av æren for det, selv om hele bandet har gjort en formidabel jobb! Vi begynte så smått å spille sammen igjen rundt 2006, etter at vi ble oppløst i 1993, så vi har jo nå vært i gang i rundt ti år. Da det ble aktuelt å spille inn en ny skive, rundt 2008, begynte jeg å skrive låter til det som skulle bli «Coup de Grace» (som ble sluppet i 2010) – men jeg var hele tiden klar over at dette ikke bare måtte bli en kanonskive, men den måtte også høre hjemme i nåtiden. Det føler jeg forsåvidt at vi alltid har gjort, som for eksempel med «Organized Crime» fra 1989, men utviklingen innen musikken har vært enorm siden den gang, og jeg har lært mye av å jobbe som produsent og låtskriver for andre artister mens Treat var inaktive. På 80- og 90-tallet kunne jeg jo ingenting, jeg ante ikke hvordan det fungerte. Nå er vi alle blitt mer erfarne, vi har fått luket bort alle nybegynnerfeilene vi gjorde i vår naive ungdom. Før kranglet vi om alt mulig, nå er vi blitt voksne og fokuserer kun på musikken og låtene. Og spesielt nå som vi har fått gjort to skiver, selv om det har gått lang tid mellom de, så har vi fått løftet nivået på konsertene våre. Og vi er ikke ferdige ennå! Vi skal lage en skive til, som kanskje ikke kommer i 2017, men i hvertfall i løpet av 2018.
– Vanligvis når jeg er på konsert med et band som har holdt på siden 80-tallet, så håper jeg på mest mulig gamle låter – men i kveld håper jeg på mest mulig nytt!
Robert Ernlund (RE): – Så utrolig kult å høre! Og slike utsagn er jo kvitteringen på at det vi holder på med nå, faktisk holder mål. Ofte står fansen på konserter og lider seg igjennom et par nye låter i håp om å få høre de gamle hitene.
– Men med dere er det motsatt! Gi meg de nye låtene! Hvis det kommer en håndfull låter fra 80-tallet også, så er det fint, men ikke på bekostning av det nye gullet!
RE: – Låtene fra «Coup de Grace» er jo blitt seks år gamle nå og fått sin naturlige plass i settet, samtidig som vi er ivrige på å spille låter fra den nyeste («Ghost of Graceland») – og fansen er ivrige på å høre de. Samtidig må vi spille en del gamle låter, så settlisten gir nesten seg selv.
– Jeg intervjuet nettopp Pretty Maids, som har hatt en lignende kurve som dere – etter 30+ år gir de plutselig ut sine suverent beste og mest energiske skiver.
AW: – Det har du jammen rett i. Og de er jo på samme plateselskap som oss, Frontiers, som har betydd mye for oss, fordi de liker virkelig det vi gjør. De gir ikke ut skivene våre kun av kommersielle grunner, men de er svært entusiastiske og heier oss frem. De jobber knallhardt for bandene de har signert! Og det er viktig, det er begrenset hvor mye vi i bandet kan utrette, vi er tross alt småbarnsfedre med jobb ved siden av, men når vi jobber med Treat, så gir vi 110%.
– Så Treat er noe dere sysler med på si i helgene?
AW: – Det er et sideprosjekt på en måte, for dette er ikke hovedjobben vår – det er ikke på dette vi tjener pengene som vi lever av og forsørger våre familier med. Samtidig har vi holdt på med dette så lenge at det er en viktig del av våre liv, Treat er vårt andre hjem. Det er befriende å komme sammen med gamle kompiser som man har holdt sammen med i en mannsalder – jeg og Robban har jo for faen vokst opp sammen i samme hus! Og så lenge vi kan holde på med dette, så gjør vi det her. Plutselig en dag er en av oss ikke lenger i stand til dette, man vet jo aldri.
– Er det tilfeldig at begge de to skivene etter gjenforeningen inneholder ordet ‘Grace’ i tittelen?
AW: – Haha! Det tok lang tid før jeg registrerte det selv, så ja, det er tilfeldig!
– Hva var det som førte til at dere kom sammen igjen, etter så lang tid ifra hverandre? AW: – I 2006 gjorde vi en samleskive som het «Weapons Of Choice». I den sammenheng spilte vi inn to nye låter som en bonus, og gjorde samtidig noen konserter for å promotere denne skiva. Det føltes såpass bra at vi tenkte at dette er noe vi kan holde på med nå og da, en helg i ny og ne når det passer for alle, kun for moro skyld. Etterhvert følte vi at vi måtte bevise at vi fortsatt hadde det i oss å lage ny musikk, og satset alt på å gjøre den så bra som mulig, og det er vel grunnen til at vi sitter her i Norge og prater med deg ti år senere.
– Du Robert, sluttet i 1990, mens resten av bandet holdt det gående til 1993. Hvordan kom du i kontakt med Anders og de andre igjen?
RE: – Vi har alltid holdt kontakten, det var aldri noe vondt blod mellom oss selv om jeg trakk meg ut etter at jeg følte at bandet hadde stagnert rundt 1989-90. Men det var vel en sommerkveld hjemme hos meg i 2005, hvor vi satt og drakk øl og skravlet om gamle dager. Og da kom det opp om vi ikke skulle dra igang bandet igjen. Jeg var skeptisk, og trodde ikke det var noen interesse for Treat lenger. Men så viser Anders meg at det finnes aktive Treat fanklubber i både Spania og Tyskland og Japan, så vi hadde tydeligvis fortsatt fans der ute. Dette hadde levd sitt eget liv der ute, uten at jeg noensinne var klar over fanklubbenes eksistens engang! Vi var skikkelig dårlige på å opprettholde noe form for kontakt med den gamle fanskaren.
AW: – Ja, vi var mer et kultband, fans i utlandet byttet live bootlegs med hverandre og sørget for å holde interessen for Treat levende. På nettet har jeg funnet 15-20 pirat-DVDer med Treat-konserter som jeg ikke visste eksisterte!
– Jeg så dere for over tre år siden på Firefest i Nottingham, og det skulle visstnok være avskjedskonserten deres.
RE: – Ja, det stemmer.
– Så hva fikk dere til å fortsette?
AW: – Det handlet mest om å la det synke inn, og deretter finne inspirasjon til å lage en skive til. Dette er jo som sagt ikke noe vi gjør på heltid. Vi er ikke nødt til å gjøre dette, vi gjør det lystbetont, av egen fri vilje. Og det er en enorm forskjell å være i et band som MÅ levere skiver og turnere, og et band som gjør det fordi de ønsker det selv. Vi jobber jo alle i musikkbransjen, så vi tar med oss all vår erfaring derifra for å gjøre best mulig konserter og skiver, så vi er altså ikke helt på hobbystadiet! Det er en profesjonalitet i Treat som jeg tror skinner gjennom, både på skive og på scenen.
RE: – På 80-tallet var vi mer opptatt av å score damer, men nå handler alt om å ha fokus på musikken.
– Men det så jeg jo på Firefest – det var de nye låtene, som «The War Is Over», «Papertiger» og «Skies Of Mongolia» som fikk best respons fra publikum!
AW: – Ja. Men da var «Coup de Grace» blitt tre år gammel, folk hadde fått tid til å lære seg låtene og sette pris på de, og da blir de en av de viktigste delene av vår katalog.
RE: – «We Own The Night» har også blitt en publikumsfavoritt, den kommer vi ikke utenom lenger.
– Dere har nok en gang byttet bassist. Det begynner å bli noen som har vært innom den posisjonen i årenes løp nå.
AW: – Jeg vet, det har blitt Spinal Tap-syndromet vårt! Men vi er jo tre i bandet som har holdt sammen siden 1987 – oss to og Jamie (Borger, trommer – ex-Talisman) – og vår keyboardist Patrik begynte i 1989, så ingen kan si at vi ikke har hatt en stabil besetning!
– Kjente dere til deres nye bassist Pontus Egberg fra før?
RE: – Ja visst, vi har turnert sammen med ham da han spilte i The Poodles. Han var på turne i USA med King Diamond da vi tok kontakt for å få ham til å spille på «Ghost of Graceland», og han passet perfekt inn fra første stund.
AW: – Ja, det er lenge siden sist at bandet føltes så fullstendig og harmonisk. Forhåpentligvis har vi nå funnet den definitive besetningen!
– I dag registrerte jeg at nevnte «Skies Of Mongolia» (fra «Coup de Grace») faktisk er skrevet sammen med Rudolf Schenker?! Hvordan kom det i stand?AW: – Det var da jeg jobbet med Scorpions på deres «Sting In The Tail»-skive, som de spilte inn i Stockholm sammen med svenske produsenter, og jeg var med på å skrive to av låtene der, to ballader ved navn «The Best Is Yet To Come» og «Lorelei». Jeg hadde grunnideen til «Skies Of Mongolia», men dette var før vi hadde bestemt oss for å lage en ny skive selv – jeg tror dette var rundt 2006-07. Jeg viste denne til Schenker, og vi lagde en demo hvor han ikke akkurat bidro mye på komponeringen, men han kom med noen innspill fra sidelinja. Resultatet ble uansett at de valgte å ikke spille den inn, og jeg sier at ‘Ok, da kommer jeg sikkert til å spille den inn selv med Treat.’ ‘Ja, gjør det du!’, svarte Schenker. Ett år eller to senere, da Treat hadde spilt den inn, så sender jeg Schenker en MP3-fil og sier: ‘Nå har vi gjort ferdig «Skies Of Mongolia» – hva synes du?’ ‘Åh i helvete så bra den ble – hvordan kunne vi ha takket nei til den!?’ var svaret, hahaha!
– Det er jo langt ifra sikkert at den hadde blitt like bra i Scorpions-versjon!
AW: – Nei, ikke sant? Jeg traff Scorpions nå sist gang de var i Sverige, og det første Rudolf Schenker skriker da jeg kom inn i rommet, var ‘MONGOLIAH!!’. Så han liker den – og skal få en veldig liten kreditering som medkomponist.
– På den nyeste skiva er det en ballade som heter «Together Alone» – hva kommer det av at det er Anders som synger den, og ikke du, Robert?
RE: – Det var jo Anders som skrev låta og hele teksten, og den er så personlig at det ga ikke mening at jeg skulle synge den, spesielt når han sang den så bra som han gjorde på demoen. Hvorfor ikke, liksom.
AW: – Etter så mange år må man kunne koste på seg et lite sidespor, alle vet jo uansett hvordan det fungerer i dette bandet. Det er som sagt en veldig personlig låt for meg, så alle i bandet var helt enige i at ‘Faen, denne synger du selv!’. Det ble en kul greie. Og så fikk jo du noe å spørre om!
– Vanligvis når gitaristen eller bassisten insisterer på å få synge en ‘personlig’ låt, så blir det ikke så veldig bra., som f.eks Joe Perry i Aerosmith eller Nicky Wire i Manic Street Preachers…
AW: – Nei, men så har vi Brian May og Roger Taylor som sang en og annen låt i Queen…
RE: – Eller når Peter Criss sang en låt i Kiss. Men det er jo aldri noen av de store, viktige låtene.
– Det er nå et halvt år siden «Ghost of Graceland» ble sluppet. Hva skjer videre med Treat i 2017?RE: – Øverst på agendaen står en live-DVD som vi spilte inn i Milano i april.
– På Frontiers Rock Festival?
AW: – Ja, nettopp! Så det kommer en live-DVD, BluRay og CD i april. Den er så og si ferdig mixet og klar nå, og blir sluppet i forbindelse med vår Europaturne, og vi skal også til Japan. Vi kommer til å prøve gjøre korte men intensive turneer i 2017.
– Hva tenker dere om 80-tallsskivene deres pr idag?
AW: – Scratch & Bite (1985) – sjarmerende, med høye ambisjoner, men vi var ikke rutinerte nok til å oppnå det vi ønsket med denne skiva.
– Og Def Leppard var en enorm inspirasjon på denne tiden, vil jeg tro?
AW: – Ja herregud, «Pyromania» var jo det ultimate på den tiden! Som jeg sa; høye ambisjoner! Men produksjonen sviktet.
RE: – Jeg følte vel at vi hadde et råere sound enn det Def Leppard hadde, nesten mer pønka – litt Kiss-følelse på noen av låtene. Vi var knallfornøyde selv da vi hadde spilt den inn, men i ettertid så vi tydelig hva som kunne vært bedre.
– Joey Tempest har fortalt at etter at han hørte «Too Wild», så ble han slått i bakken og innså at han måtte legge lista atskillig høyere for sin egen låtskriving!
RE: – Det er en artig historie bak «Too Wild». På den tiden jobbet jeg som lydtekniker på et PA-utleiefirma. Mötley Crüe skulle øve i Stockholm et par dager før sin konsert på Monsters Of Rock på Råsunda, og trengte en lydtekniker – og det ble meg. De introduserte seg, og spurte meg om jeg også spilte i band, hvorpå jeg selvsagt bekreftet, og spilte den da splitter nye «Too Wild» for dem. De kicket vilt på den og ville kjøpe låta av oss, men jeg sa tvert nei – den skal vi ha selv! Litt senere spilte vi sammen med Lita Ford på en klubb i Stockholm, og det var første gang jeg fikk høre «Too Wild» ute på en rockdisco, og se folks reaksjon på den. Det var en utrolig følelse for meg.
AW: – Jeg hang en del med Joey Tempest på den tida, vi pleide å gå ut på samme sted i Stockholm. På det stedet spilte de ofte «Too Wild» som rockelåta, sammen med radiohits og poplåter. Joey ble rett og slett sur av det, og klagde over at de aldri spilte Europe-låter der – og Europe hadde gitt ut to skiver på det tidspunktet.
RE: – Og det inspirerte ham til å skrive «Rock The Night», fortalte han siden.
AW: – Han hadde sikkert skrevet den uansett, men han innså at Europe trengte en låt av den typen der.
– Spiller dere fortsatt «Too Wild», eller får den ikke plass lenger?
AW: – Nei, det begynner å bli en stund siden. Vi har ikke lenger tid til å spille alt vi gjerne skulle gjort, og spesielt på festivaler, hvor vi kanskje bare har 50 minutter på oss, så går det verst ut over 80-tallslåtene.
– Når dere nå har 75 låter å velge i, så er vel ikke det lett, nei.
RE: – Vi har lenge gjort en medley av mange av de gamle låtene, og det syntes jeg var riktig morsomt.
AW: – Når det gjelder «The Pleasure Principle» fra 1986, så får vi stadig høre fra fans at det er en av deres favoritter. Selv er vi vel litt reserverte i forhold til den – vi gikk litt for fort i studio igjen etter suksessen med debuten, og hadde ikke nok kvalitetslåter til å fylle et helt album.RE: – Men vi har jo «Rev It Up» og et par andre perler på den skiva, så den er ikke helt håpløs.
AW: – Nei, det er gullkorn der, men ikke mange nok. Bandet jobbet kjapt og effektivt sammen i studio, for vi hadde turnert sammenhengende det siste året og kjente hverandre godt nå, så det var bare for produsenten å spille inn låtene. Likevel følte vi at vi trengte revansj etter «The Pleasure Principle».
RE: – Og det tok vi virkelig med «Dream Hunter», som kom i 1987. Da brukte vi vanvittig mye mer tid på låtskrivingen og på å få alt riktig, og når man hører på den skiva, så merker man at det betalte seg. Det skal sies at vi var veldig inspirerte av Def Leppard, som jobbet med «Hysteria» i studioet ved siden av. – I Hilversum i Nederland?
RE: – Ja, riktig. Så vi var jo innom dem titt og ofte, og fikk høre hvordan de la på sine karakteristiske koringer, med hundre stemmer.
AW: – De var jo stadig innom oss og hørte på våre greier også!
RE: – Ja, på kvelden samlet vi gjerne begge bandene i ett av studioene med noen øl, og satt og hørte på hverandres låter.
AW: – Det var vel først i ettertid at vi skjønte hvor jævlig stor den skiva var – det gikk ikke helt opp for oss når vi satt der sammen med gutta i Def Leppard og pilsa og hørte på B-sidene deres! De bodde jo der i Nederland i et par år mens de jobbet med denne skiva.
– Treats største hit fra 80-tallet er muligens «World Of Promises» fra denne skiva – og den har upassende nok In Flames gjort sin egen versjon av. Hva tenker dere om den?
RE: – Det er jo fantastisk! Og utrolig heftig at de liker låta. De gjorde den første gang til en samleskive som het «Power From The North» i 2010, så vidt jeg vet.
AW: – Men de må ha hatt den med på en annen skive de gjorde også, for rundt et par år siden begynte det plutselig å dryppe inn penger for royalties for denne låta, uten at jeg kunne fatte hvorfor «World Of Promises» med ett var aktiv igjen. Og noen fortalte meg at In Flames hadde covret den på den nyeste skiva si. Jeg traff tilfeldigvis vokalisten deres på Grammy-utdelingen i Stockholm, og gikk opp til ham og sa ‘Hei, jeg heter Anders og har skrevet «World Of Promises»!’ Og han bare; ‘Åh faen! Er det deg!?’ Hahaha!
– Du har sagt at «Organized Crime» (1989) er din favoritt, Anders?
AW: – Ikke nødvendigvis min favoritt-skive av Treat, men det er nok den fra den skiva fra Treats første epoke som henger best sammen. Og rent musikalsk gjør bandet sine beste prestasjoner her.
RE: – Du har noen av dine beste gitarsoloer her ja. Her gjorde vi færrest opptak av hver låt, det gikk helt smertefritt å spille inn.
AW: – Og den åpnet en del dører for oss, vi kunne turnere en del i Europa og i Japan på grunn av denne.»Organized Crime» var viktig for at Treat i det hele tatt skulle kunne fortsette.
– Men så sluttet du i bandet, Robert . Hva tenker du om den ene skiva som Treat lagde uten deg?
RE: – Jeg hadde jo vært med og spilt inn demoer av flere av låtene der, så jeg kjente de jo igjen. Fem av låtene tror jeg. Men den var ikke helt min greie. Jeg var litt lei på den tiden, det var tydelig at Treat ikke var noen prioritet hos flere av bandmedlemmene, når man heller måtte hjem til bikkja. Men jeg elsker jo Mads, han er en svinbra sanger, så ikke ett negativt ord om ham. Etter at jeg sluttet, orket jeg rett og slett ikke høre på musikk mer – jeg skrudde aldri på radioen i bilen engang. Det tok flere år før jeg hadde noen glede av å høre på musikk igjen, men herregud så herlig den dagen jeg omsider kunne vrenge opp lyden på en CD igjen!
AW: – Det er en bra skive, men det låter ikke som Treat.
RE: – Nei, det er det jeg i alle år har fått høre fra fansen.
– Her høres det ut som om Def Leppard var byttet ut med Extreme for inspirasjon. AW: – Men i den tiden som vi jobbet med den skiva, så var det så store endringer i det musikalske klimaet i verden, med grungen og alt, at uansett hva vi hadde levert, så hadde Treat nådd sin naturlige endestasjon der. Det var på tide å gi seg da og gjøre plass til den nye generasjonen av band som var på full fart fremover da. Så vi slapp «Treat» i 1992, gjorde en kort turne og sluttet i 1993, vi gjorde vår siste konsert i mars. Det var ikke noe gøy lenger, så den ene etter den andre hoppet av. Men nå, snart 25 år senere, så ser vi jo hvilke band som overlevde og hvem som hadde begrenset levetid. De fleste band fra den tiden kastet seg på soundet, men hadde de låter som har tålt tidens tann? Det er en håndfull klassikere fra den epoken, men ikke så mye mer. Nå virker det som om bandene fra 80-tallet, som har ligget og slumret i et tiår eller to, kommer tilbake for fullt.
RE: – Men hører du på «Coup de Grace» eller «Ghost of Graceland», så er det ikke nostalgisk 80-tallsmusikk, det låter nåtid!
AW: – Nei, det er definitivt ikke 80-tallsmusikk vi gjør! Flere har sagt til meg at det kommer til å ta et par år før folk tar denne skiva 100%.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016