InsideOut Music
Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med. De gir seg ut på en tre timers konsert, der de blant annet spiller «The Absolute Universe» i sin helhet, i det de kaller «The Ultimate Edition», i tillegg til «The Whirlwind Suite» og en nesten halvtime lang medley som avslutning. Er du ikke mett da, foreslår vi at du søker hjelp, for dette er ikke for sarte sjeler.
Jeg må innrømme at de tidlige utgivelsene til bandet når bedre inn hos meg enn de nyere, noe som har gjort Transatlantic til et prosjekt jeg ikke fulgte like godt gjennom karrieren. Jeg har et nært forhold til både Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoys musikalske historie, men jeg sleit med å få tak på de mer intrikate utgivelsene, til tross for at intrikat musikk treffer en nerve hos meg. Musikk skal gjerne være utfordrende. Skifte av taktart, tekster med flere lag, og kompliserte arrangementer er aldri å forakte. Problemet med de siste utgivelsene til Transatlantic er at det oppleves som at de velger kompliserte utveier nettopp fordi de er kompliserte, ikke fordi de er til det beste for musikken. Dette viser seg like gjeldende på scenen, og når det forstyrrer lytteopplevelsen, bli det en prøvelse å lytte i tre timer til ende. For all del; låtene er bra, og utførelsen upåklagelig, men ørene får aldri pause, ei heller hjernen. Heldigvis har enkelte av låtene partier som er av det mer melodiske slaget, der man får anledning til å hente seg inn, og da låter det riktig så fint. Spesielt Morse har en egen evne til å finne gåsehudbryteren min med sine melodilinjer med dertil hørende tekststrofer.
Kvartetten Roine Stolt, Neal Morse, Pete Trewavas og Mike Portnoy har alle mye å fare med, og en erfaring de fleste av oss bare kan sikle etter, og utførelsen står til 10 med telemarknedslag i alle leire, men så var det dette med mengde igjen da. Spesielt Portnoy har dessverre en repetisjonsknapp som har hengt seg opp, for det blir alt for mange repriser fra triksekassa. Han fikk en oppsving da han slutta i Dream Theater, og jeg anser jobben han gjorde på Neal Morses «Testimony» som noe av det beste han har gjort, men nå blir det litt for forutsigbart igjen. Joda, han har sin klare signatur, men han har mer å gå på, det har han bevist tidligere. Jeg har tidligere foreslått at den godeste Mike bør avstå fra vokale bidrag, men sannelig har han kommet seg betraktelig – på «The Final Flight» klarer han seg riktig så bra, også som lead-vokalist.
«The Final Flight» er et ærbødig farvel med et prosjekt som har gitt mye av seg selv, og som har bidratt til musikkopplevelser ikke mange kan gi. Vi takker for tiden vi fikk med de, og ser fram mot nye eskapader i andre besetninger. (Intervju med Pete Trewavas i neste nummer av NRM – abonner her og få det på utgivelsesdag!)
4/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 17. februar 2023