Transatlantic kan med rette kalle seg for ei supergruppe, all den tid samtlige medlemmer har sine respektive karrierer i velkjente band. Likevel presterer de å gi ut en rekke album og faktisk turnere verden rundt flere ganger. Kanskje ikke så merkelig i og for seg, ettersom de har duracellkaninen over alle duracellkaniner på laget, i form av Mike Portnoy. Nå har bandet gjort sin siste turné, om vi skal tro de på deres ord, vel å merke, og ga selvfølgelig ut et live-album fra sin aller siste konsert, som fant sted på legendariske L´Olympia i Paris 28. juli 2022, der bandet virkelig ga jernet i nærmere tre timer til ende. Bassist Pete Trewavas kjenner mange kanskje best fra Marillion, så vi fant det mest fornuftig å lure ut av ham litt info om begge bandene, noe han velvillig var med på.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Tobias Andersson
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Du hadde nettopp bursdag du, og som The Beatles så treffende uttalte det; «When I´m 64».
– Hehe, stemmer det, jeg ble 64. Jeg var en stor, stor Beatles-fan da jeg var ung, og da jeg hørte «The White Album», og da spesifikt låta «When I´m 64», tenkte jeg ‘Herregud, hvorfor skriver de om noen som er så gamle?’ Og her er jeg i dag, hehe.
– Ellers fylles vel dagene med Marillion, etter hva jeg har forstått. Det er noen Marillion-weekends på gang.
– Jada, vi har tre sett å lære, så vi har endel arbeid foran oss. Vi har hatt øving hver for oss i dag, og gått gjennom noen av låtene vi ikke har spilt på lenge. Vi har gitt oss selv én uke per sett, på å lære oss låtene og øve de inn, før vi begynner å øve settene i sin helhet, og så pre-prod, der vi øver med full rigg, lyssetting og så videre.
– Det må være tidkrevende å jobbe inn materiale til disse helgene. Det er ikke et enkelt sett på kanskje to timer; det er musikk for to til tre dager.
– Det er veldig tidkrevende, og det er mye av grunnen til at vi gjør flere weekends nå enn tidligere. Det føltes litt råflott å øve inn så mye musikk for bare to-tre dager, så vi bestemte oss for å se om vi kunne ta det videre til flere steder, noe som faktisk har gått veldig bra. Det blir ikke helt det samme andre steder, som det har vært i Port Zelande (Nederland, der Marillion Weekend oppsto). I Port Zelande er alle samlet på samme sted hele tiden, så det er mye lettere å henge sammen mellom konsertene. Vi overtar hele Center Parc, med oss og følget vårt, og alle fansen. Derfor blir det litt flere aktiviteter, så det ikke blir kjedelig mellom konsertene. Det er quizzer, blant annet, der vinnerne møter bandet til en finale. Vi taper som oftest, hehe. Vi glemmer ofte hva vi har gjort, mens de som kommer så langt, har ofte fulgt oss gjennom mikroskop.
– Det finnes en og annen nerd i fanskaren.
– Det er kanskje litt av greia med prog, er det ikke? Alle er litt nerd. Jeg husker da jeg var ung, da elsket jeg å sitte og se på platecoverene, og var utrolig fascinert av utbrettscover, med tekster, bilder og greier. Det var veldig kult å se bilder av for eksempel instrumenter jeg aldri hadde sett før. Platecoverene var jo informative den gang.
– For oss som er interesserte i musikk, er det gull verdt å lære om prosessen, teknikere, musikere, produsenter og alt det der.
– Ja, ikke sant. Og hvor de spilte inn låtene. I gangen, på do, eller kanskje i et tomt svømmebasseng. Herlig nerdeinfo!
– Og på informasjonsfronten har vel Marillion tatt det et steg videre, eller hur? Jeg tenker da på ekstramateriale i form av videoer fra innspillingene, og masse ekstrainfo.
– Ja, vi har forsøkt å lage noen interessante ekstragreier. Noe har fungert, andre ting ikke. Ved én anledning ga vi fansen tilgang til innspillingssporene, eller stems, som de kalles, jeg husker ikke hvilken det var i farta («Anorachnophobia», journ.anm. Resultatet kan høres på utgivelsen «Remixamatosis», der de beste resultatene ble utgitt), så de som var interesserte kunne mikse sine egne versjoner. Dermed kunne fansen gjøre mikser så de hører det de ønsker å høre, det være seg keyboards eller vokal, for eksempel. Eller bass, som de selvfølgelig burde, hehe.
– Dere gjør dere selv svært transparente på denne måten.
– Absolutt, på både godt og vondt. Man kan høre hvert lite feilskjær om man ønsker, men dette er noe vi liker å gjøre. Dessuten har verden blitt svært transparent, med tanke på sosiale medier og så videre.
– Det har du nok rett i, men svært få har omfavnet det på den måten dere har gjort.
– Vel, jeg føler vi ikke hadde noe valg. Vi var tidlig ute med det som i dag kalles crowdfunding, og det ble en del av arbeidsmetodikken vår, og i dag har det blitt en naturlig del av måten vi jobber på. Vi filmer ikke alt, i motsetning til i Transatlantic, der alt faktisk blir filmet. Alt blir selvfølgelig ikke vist, men det filmes nærmest til enhver tid, haha! Vi har minst 2-3 kameraer rundt oss hele tiden i det bandet. Jeg kan gå av et fly i Nashville, etter en 24 timers flight, og møter et kamera umiddelbart, med et ‘hey Pete, you´re here!’ rett opp i nesa. 18 timer uten søvn, mye støy og et kamera er det første jeg møter. Heldigvis ramler jeg ikke dritings ut av flyet, i hvert fall.
– Nei, der er vel noen år siden nå.
– Hehe, ja, det er nesten lengre enn jeg tør innrømme.
– «The Final Flight». Når vi nå er inne på temaet dokumentarer og kameraer som følger dere. Nå er Transatlantic histore. Får vi en endelig dokumentar som tar for seg denne reisen?
– Det er faktisk en interessant tanke. Vi har i hvert fall nok materiale til det. Kanskje noen tar seg tid til å sette sammen en dokumentar, jeg vet Neal (Morse, vokal/ gitar) pleier å dele litt med sin innerste fanbase, men det kunne absolutt ha vært interessant å sette sammen en skikkelig dokumentar om bandets historie.
– Mike (Portnoy, trommer) er jo et råskinn på filming og redigering. Han kunne sikkert ha fått gjort unna hele greia på ei langhelg.
– Mike er ei maskin. Jeg forstår ikke hvordan han rekker over alt. Ikke bare med tanke på timene i et døgn, men også tålmodigheten han viser underveis i prosessen. Selv har jeg et ganske høyt arbeidstempo, og påtar meg kanskje mer enn jeg burde. Jeg får jobben gjort, men Mike er på et helt annet nivå. Bare måten han multitasker på hadde gjort meg gal.
– Helt vanvittig. Når du nå ser i bakspeilet på Transatlantics karriere; hvilke tanker gjør du deg da?
– Åh, wow! Ehm, jeg tror ikke jeg forventet at vi skulle oppleve så mye som vi faktisk har gjort. Det har vært en helt vanvittig reise! Transatlantic er jævla hardt arbeid, faktisk. Musikken er vanskelig å lære, og vanskelig å gjenskape og formidle, derfor har vi alltid hatt med et femte medlem, til tross for at vi egentlig bare er fire. Det er mye arbeid for min del, i hvert fall. Jeg jobber med materialet i månedsvis, faktisk. Å forberede seg til en turné med dette bandet er arbeidsomt. Referansepunktene er ikke innarbeidet enda, og man vet ikke hvordan de enkelte låtene kommer til å fungere i en live-situasjon. Når man har spilt ting live noen ganger, har de en tendens til å feste seg lettere enn hva flere øvinger gjør. Forskjellen fra hvordan man jobber i studio påvirker jo også resultatet. Å produsere en live-situasjon, i forhold til studio er åpenbar. I studio har man muligheten til å legge flere lag med lyd, noe man ikke kan live. Dette må vi ta høyde for live, og dermed må vi jobber mye mer med lydbildet, så det blir interessant og forståelig for publikum. Utfordringen i en live-setting med Transatlantic har mye med økonomi å gjøre. Som yrkesmusikere har vi ikke økonomiske muskler til å tjene dårligere enn vi ville gjort med våre respektive band, så vi var avhengige av å holde kostnadene til et minimum, så pre-produksjoner og slike ting måtte foregå på færrest mulig dager, og med kompleksiteten i låtene våre betød det at vi måtte være svært forberedte da vi møttes før en turné. Jeg foretrekker faktisk skriveprosessen i dette bandet, det er der jeg føler jeg har mest igjen for jobben i dette bandet. Vi skriver jo på hver vår kant, og møtes for å sette sammen idéene våre. Da vi skrev «The Absolute Universe» møttes vi i Sverige for å arrangere og spille inn låtene. Vi endte opp med kun å arrangere de der, og endte opp med å spille inn hver for oss. Beklager, nå har jeg helt skiftet tema her, haha!
– Ingen fare, vi er raske på labben, så bare fortsett du.
– Mike og Neal spilte inn sine partier i Neals studio i Nashville. Mike har et trommesett stående der, og Neal har alle sine vintage keyboards og greier der. Neal er skikkelig nerd på sånt. Visse instrumenter låter bedre enn andre når det gjelder gamle analoge saker, både når det gjelder keyboards og gitarer, men dette vet jo du alt om, du er jo musiker selv. Alle vil jo helst bruke sine favorittinstrumenter, så vi ble enige om å gjøre det på denne måten, så alle fikk ut det beste i seg selv. Jeg har jo også en favorittbass som jeg foretrekker å bruke. Jeg har en gammel Warwick Thumb-bass som gjør akkurat hva jeg behøver at den gjør i Transatlantic. Jeg bruker den i Marillion også, for all del, men jeg spiller annerledes i Transatlantic, litt mer aggressivt, kanskje, med litt mer twang. Litt klassisk progrock-bassing.
– Da er vi inne på et punkt jeg har skrevet opp på kjøreplanen for samtalen vår. Som du sier, så spiller du litt mer aggressivt med Transatlantic enn du gjør i Marillion. Litt mer progressivt og kreativt enn vi var vant med før du begynte i Transatlantic.
– Kreativt? Ja, kanskje, jeg tror kanskje jeg ville valgt å kalle det mer flamboyant, haha! Jeg har hatt elementer i Marillion også, kanskje «Gazpacho» er et godt eksempel på det. I Transatlantic får jeg utfoldet meg på en litt mer klassisk progressiv måte, litt i ånden til Yes og Genesis, kanskje. Og spesielt har jeg kanskje hentet mye inspirasjon fra Kasim Sulton (Utopia) og inkorporert det inn i Transatlantic. Jeg har et favorittalbum fra de, Ra (1977), som har ei lang låt kalt «Singring And The Glass Guitar», der han spiller en bass-solo. Alle bandmedlemmene har sin egen solo i løpet av låten, og til slutt spilles alle soloene samtidig, og utgjør et eget parti i låten, noe jeg alltid syntes var utrolig intelligent utført. Jeg hørte på den, og på Chris Squire i Yes på den tida, og kan ha vært rundt 14 år, og var på vei inn i mitt første ordentlige band.
– Hvordan tenker du i en skrive- eller innspillingssituasjon?
– Jeg er ganske intuitiv av meg, og er heldigvis utstyrt med et godt utviklet musikkøre, så jeg har ofte et klart bilde av hva jeg ønsker å formidle. Musikk har jeg egentlig alltid forstått, og det oppdaget jeg tidlig. Min far var en ivrig jazz-fanatiker, så jeg vokste opp med Duke Ellington og Miles Davis, Oscar Peterson, og den slags. Jeg forsto den musikken rimelig raskt, så jeg tror om du ikke hadde den gaven det er å forstå musikk, ville jazzen gått rett over hodet på deg. Min far lærte meg raskt å dissekere musikken for å forstå betydningen av de enkelte instrumentenes rolle i sangene. Det var mye musikk hjemme hos oss, og min far hadde et piano i stua, som nå står her hos meg. Faktisk så skriver jeg mye av musikken jeg lager til Transatlantic på dette pianoet. Heldigvis begynte jeg i korps, så jeg lærte meg noter, selv om jeg egentlig aldri ble utlært i det teoretiske. Jeg spilte klarinett, men brukte nok ørene mer enn jeg leste, så du kan på en måte si at jeg juksa meg gjennom den biten. Jeg kan lese noter, men ikke så godt at jeg kan lese et stykke. Har jeg kort tid på å lære meg en låt, skriver jeg ned et kjapt akkordskjema, det duger fint.
– Når du skal lære et stykke musikk som er 36 minutter langt før du drar på turné med Transatlantic, så skal du lære en låt som ble innspilt i bruddstykker, og spille det fra start til slutt. Hender det at du kommer noen minutter ut i låta, der du tenker ‘hva i helvete gjorde jeg der?’
– Jeg har jo opptakene, og lærer meg låten bit for bit. La oss si at jeg tar det første kvarteret i første omgang. Eller, rettere sagt; jeg lærer meg hva jeg faktisk spilte, hehe, før jeg satte meg ned og øvde på det. Det tok meg faktisk noen måneder å øve inn hele settet, så det var på ingen måte noen enkel oppgave, jeg kan si deg såpass mye, men det skjønner jo du. Etter låtene var sendt til miksing og mastring, satte jeg meg bare ned og begynte å øve umiddelbart. Jeg levde disse låtene før turnéen, for jeg visste at det kom til å bli en helvetes oppgave å memorere tre timer musikk, til tross for at det var mine egne linjer jeg skulle spille. Ganske absurd, egentlig, men like fullt forståelig. Jeg spilte sammen med låtene på samme måte som jeg spilte med mine favorittskiver som ung. Hver dag, i flere måneder, til jeg kunne alle linjene uten å tenke på det. Muskelminne er utrolig viktig for en musiker. Når muskelminnet slår inn, først da kan man nyte opplevelsen det er med å stå på scenen.
– Har du noen gang stått på scenen og tenkt; ‘vent nå litt, hva er det som kommer nå?’
– Haha, jada, det har vi alle i Transatlantic gjort. Da ser vi som regel på Neal, haha! Det som er greia med Transatlantic, er at vi kan gjenta et parti eller ei melodilinje i en annen toneart eller med en variasjon i akkordprogresjonen, og da kan vi finte oss selv ut innimellom. Og for å komplisere det hele enda litt mer for meg selv, begynte jeg å bruke basspedaler på den siste skiva. Jeg ble så opphengt i det en periode, at jeg nesten glemte å spille bass, haha! Jeg brukte de første månedene på å lære meg basslinjene, før jeg brukte en måneds tid på å inkorporere pedalene, før jeg tok den siste måneden før turnéen på å legge til vokalen, for jeg må jo synge på toppen av det hele, så klart.
– Du har uttalt at å spille på L´Olympia har vært på lista di over ting du vil oppleve. Si litt om det.
– L´Olympia i Paris er en legendarisk konserthall, nesten på linje med Royal Albert Hall, og er et sted alle ønsker å spille. Jeg har jo spilt der med Marillion også, men å få oppleve å spille der med to forskjellige band, det er det kanskje ikke så mange som har opplevd. Det var stort for meg! Jeg må klype meg selv i armen noen ganger, for jeg har tenkt at jeg er en ganske ok bassist, men kanskje ikke god nok til å nå så langt som jeg faktisk har. At jeg kanskje ikke var god nok til å være en profesjonell musiker. Det som endret det tankesettet var faktisk en venn av meg. Jeg erstattet ham som bassist i et band tidlig i karrieren, ikke bare én, men to ganger, hehe. Han endte opp med å turnere med et band som gjorde det ganske bra, så jeg tok meg selv i å tenke at ‘hvis han kan gjøre det, så kan vel for pokker jeg også!’ Man må være forberedt på å jobbe om man får den muligheten, for den sjansen kommer ikke gratis!
– Man snubler som regel noen ganger før man lykkes. Du nevnte Royal Albert Hall; du har jo hatt noen fine opplevelser med Marillion der også.
– De kveldene var virkelig minnerike, til tross for at jeg nesten ikke husker den første kvelden. Jeg var så ufattelig nervøs, så det var fint å få komme tilbake å gjøre det igjen. Da kunne jeg lene meg litt mer tilbake og suge inn inntrykkene, for ærefrykten av å stå på den scenen var formidabel! Slike konserter blir ofte filmet, så det er viktig å spille så nært perfekt som man kommer. Alt kan selvfølgelig fikses i etterkant, men man ønsker jo å fikse på minst mulig, så selvbildet holder seg intakt. Ingen vet at noe er fikset, men jeg vet det, og det er nok for meg.
– Det forstår seg. Vi går videre, klokka går fra oss, ser jeg. Marillion har noen av sine beryktede «Marillion Weekends» foran seg.
– Ja! Det blir fint. Vi har jo Port Zelande snart, og også Montreal. Vi skal til Italia for første gang, noe vi gleder oss til. Vi holder oss mer til to dager nå, i motsetning til både tre og fire dager som vi har gjort tidligere. Mange av fansen synes faktisk det ble litt mye, de vil kanskje se en konsert eller to, så er det nok.
– Konseptet er jo strålende, og viser nok en gang den gode kommunikasjonen dere har med fansen.
– Absolutt. Så skal vi på cruise også. Det ser ut til å bli mange bra band der, jeg vet Steve Hackett skal være med. Men Marillion Weekend blir i hvert fall i Leicester, Montreal, Italia, pluss et par andre steder. I tillegg blir det litt mer turnering senere på året.
– Steve Rothery fortalte meg at han opplever turnébussen som et mareritt, så jeg antar at Marillion Weekends er et kjærkomment avbrekk for hans del?
– Hehe, ja, det kan du vel trygt si. Den mest økonomiske måten å turnere på, er med buss, og det er jo der han strever. Vi kommer ikke til å slutte å turnere, men vi ønsker å turnere på en måte som gjør alle fornøyde. Og ideelt sett ønsker vi å komme i gang med et nytt album også, for vi har mange idéer fra den forrige innspillingen som vi ikke har brukt enda. Vi har faktisk ganske mange idéer vi ikke har sett på en gang.
– Jeg har forstått at dere tar opp absolutt alt av idéer underveis i skriveprosessen?
– Ja, det stemmer. Så fort vi plukker opp instrumentene, er opptaket i gang. Vi har jo et permanent studio stående, og så fort utstyret er påslått, er lydteknikeren vår, Mike (Hunter) i gang. Produsent, beklager. Han er produsenten vår. Han er en glimrende lydtekniker, men han er også produsenten vår. Tidligere hadde vi hatt et rom fullt av opptaksbånd med musikk på. I dag er det fulle hard-disker med musikk, og det tar heldigvis litt mindre plass, hehe. Fordelen er jo at vi kan komme på et parti som var lagd i for eksempel 2014, og lete det fram. Det tar selvfølgelig tid, men da har vi i hvert fall muligheten. Vi vil selvfølgelig ha nyskrevet musikk, men man vet aldri hvilke idéer man kan få bruk for.
– Kanskje dere skulle ha arrangert deres egen Marillion Weekend, der dere setter dere ned med litt god mat, og hører på gamle opptak, og finne noen gamle gullkorn.
– Haha, ja der har du en god idé, kanskje vi skulle gjøre det! Det kunne vært moro. Problemet er kanskje at det er så mye! Det blir som å rydde ut fra bestemors loft. Faktisk så har vi hatt et par episoder der vi har omarrangert musikk, for så å finne ut at den originale idéen var bedre, men da er det for seint. I dag er det mye lettere, for vi kan bare bruke de originale opptakene, for alt blir spilt inn i 96khz, så lydkvaliteten er god nok. Litt ekstravagant, kanskje, og kostbart, men verdt det. Og Pro Tools, herregud så kostbart det nye systemet deres er! Det spørs om de skyter seg selv i beinet her, for jeg er usikker på hvor mange studioer som faktisk vil ta den enorme utgiften dette faktisk blir på budsjettene deres. Jeg vet ikke. Det er ikke mange store, profesjonelle studioer igjen, føler jeg. Vi er jo så heldige at vi har fått jobbe i Real World Studios (Peter Gabriels studio). For et fantastisk studio det er. Nydelige omgivelser, fantastisk akustikk, og alt av utstyr hjertet kan begjære, og enda litt mer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023