Tirsdag 25. april 2023
Etter ett års pandemiutsettelse av kveldens konsert var Tori Amos endelig tilbake på norsk jord. Ocean to Ocean (2021) er Amos sekstende studioalbum og er inspirert av Cornwalls mystiske natur (som har vært hennes hjem siden 1997), verdens grusomheter, morens dødsfall og oppturer og nedturer under pandemien.
Tori, eller Myra Ellen Amos som hun egentlig heter, har solgt over 12 millioner plater fra sin debut med albumet “Little Earthquakes” i 1992. Prestedatteren og vidunderbarnet fra Maryland startet å spille piano i en alder av to og et halvt år, komponerte sin første låt som treåring, ble tildelt fullt klassisk pianostipend til Peabody Institute på Johns Hopkins Universitet som femåring, og den yngste personen noensinne. Hun sluttet sin klassiske skolering som 11-åring pga. det Rolling Stone kaller «musikalsk ulydighet» Selv hevder hun at dette skyldtes sin forkjærlighet for rock og sin motvilje mot å lese noter. Tori trenger ikke noter fordi hun hevder hun ser musikken som lysstrukturer – dette fenomenet kalles visstnok synestesi. Flere andre store, bl.a. Ludwig van Beethoven, sies å ha opplevd samme fenomen.
Publikum som hadde ventet over ett år satt lydhøre og forventningsfulle i salen for å se det store idolet. De var ville av begeistring da Tori entret scenen og åpnet eventyret med en av publikumsfavorittene «A Sorta Fairytale» fra “Scarlet´s Walk” (2002) og hadde publikum med seg fra første tone. Om du ikke har fått med deg denne låten anbefales den bisarre musikkvideoen til «A Sorta Fairytale» med selveste Adrien Brody. Tittelsporet “Ocean to Ocean” (2021) som gav navn til turneen ble kveldens andre låt. Tori er kjent for sitt engasjement og låten er en protest til de som ikke bryr seg og profiterer på å ødelegge planeten. “There are those who don´t give a goddamn/ That we`re near mass extinction/They are those who never give a goddamn/For anything that they are breaking”.
Tori delte at hun var veldig glad for å være i Norge, og for at det hadde snødd i Oslo fordi det var den første snøen hun hadde sett i hele år. Den stilfulle damen med eksentrisk stil så magisk med de flagrende røde lokkene, sitt glinsende havfru-aktige antrekk og lange sølvhæler som hun vekselvis elegant plasserte på de ulike pedalene samtidig. Rak i ryggen behersker hun å spille orgel med høyre hånd og piano (Bösendorfer flygel) med venstre samtidig som hun synger og får det hele nesten til å se lekende lett ut.
Bassisten Jon Evans har vært Tori´s tro følgesvenn i 25 år, og det merkes at de fortsatt har god kjemi, selv om Amos påpekte at det føles mer ut som om de har spilt sammen i 25 000 år. Selv om Ash Soan er et nytt innslag i bandet, kan trommisen skilte med å ha spilt med artister som The Rolling Stones, Billy idol, Marianne Faithful, The Waterboys og Sheryl Crow, Hun refererer til Ash og Jon som «The gay couple Jonathan and Ashley» – hva de er vet ikke jeg, men trioen leverte.
Konsertsalen var nærmest full og publikum danset med hodene sine og klappet ivrig mellom låtene. Så fulgte “Martha´s Foolish Ginger” (“The Beekeeper”, 2005) og nydelige «Horses» fra 1996. På «Wednesday» (“Scarlet´s Walk», 2002) så fleiper hun med nykommeren Ash Soan om at han spiller i feil tempo og sier “You´re a drummer for fucks sake. I´m not asking for a threesome, but some fucking time” mens hun ler. Salen sjarmeres av hennes smittende vesen. På såre og følelsesladde “Lady in Blue» (“Abnormally Attracted To Sin”, 2009) som starter rolig og ender i et crescendo får hun flere I salen opp av setene sine og på beina. Tori viser stolt frem en gave hun har fått av en fan på scenedøren som ligner på en pappfugl med glitter (fra der jeg sitter) før hun setter i gang med “Never Seen Blue” (B-side fra 1998) og “Silent All These Years” fra “Little Earthquakes”, 1992. Hun kikker begeistret på publikum som nyter å ha henne helt for seg selv. Når soloene er ferdig sender hun slengkyss til publikum som takk for all begeistring, plystring og klapping fra salen før hun setter i gang med “Upside Down Earthquakes”.
På “Taxi Ride” (“Scarlet´s Walk”, 2002) kommer den særegne vokalen og stemmeregisteret hennes veldig godt frem og leder til trampeklapping. På bassintroen til “Mother Revolution” (“The Beekeeper”, 2005) setter Tori seg på tangentene på flygelet sitt mens hun nyter fingerferdighetene til Jon Evans.
En av kveldens høydepunkter for publikum var nylåta “Metal Water Wood” (“Ocean to Ocean”, 2021) Dette skal visstnok ha vært den første hun skrev på den nye plata og skildrer den vanskelige pandemitilværelsen – «It has been a brutal year» – og håpet om bedre tider. Folk reiser seg og løper frem for å komme på første rad, samt å få knipset bilder av Amos. Siste låta før hun går av scenen er “Tear In Your Hand» (“Little Earthquakes», 1992) Halve salen har stormet frem og klapper i takt med musikken. Tori slenger kyss og holder seg til brystet for å vise takknemlighet til publikums iver. Bandet takker for seg og går av.
Jeg hører noen som spør om hun ikke skal fremføre “Cornflake Girl» – (“Under The Pink», 1994) og da trioen dukker opp igjen gjør de nettopp det! Dette er låten alle kan og elsker og den de har kommet for å se. Flere synger med og nesten samtlige klapper. Kveldens klimaks. Ser til og med et par som spiller luftflygel.
Kveldens siste låt starter opp som “Take To The Sky” (også fra “Little Earthquakes”, 1992) og kulminerer til “ I feel the Earth move under my feet” av Carole King. Hele salen er på bena og flere danser og stemmer i. For en stemning og avslutning på en herlig totimers kveld av musikalske perler fra de tre siste tiårene!
Det som stadig appellerer etter 30 år er at damen alltid overrasker. Når du tror du vet hva som kommer klarer hun å motbevise det. Det eneste som er forutsigbart er at det du hører vil være bra og vokser desto flere ganger lytter man til det. Det skjer stadig noe nytt og uventet i lydbildet, akkorder, vokal, volum og taktskifter. Vokalen balanserer mellom hvisking til mezzosopran og det som minner om havlyder endres til slamring med flygellokket. Ikke tilfeldig, men nøye kalkulert for dama har stålkontroll og lyder vakkert. Og de kontroversielle tekstene er modige, får deg til å tenke og øyne håp når det er som mørkest. Personlig bir jeg aldri lei, men har sett henne mange ganger og er nok litt bortskjemt på Amos-fronten, så kvelden er ikke min favorittkonsertopplevelse med henne. Skulle gjerne ha ønsket meg flere personlige favoritter som “Northern Lad” fra “The Choirgirl Hotel”, 1998.
5/6 | Heidi E. Bolle
Foto: Geir Kihle Hanssen
