For ni år siden tok Todd La Torre på seg jobben som erstatter for Geoff Tate i Queensrÿche. Et bytte som har ledet bandet tilbake til god kvalitetsfull progressiv metal. Med soloalbumet «Rejoice In The Suffering» tar vokalisten tyngde og tempo et steg videre.
Tekst: Ronny Østli
Livefoto: Anine Desire
I det Todd La Torre skal debutere med sitt første soloalbum (som anmeldes her!) og gjøre intervjuer er som vanlig USA i nyhetsbildet. Denne gang i form av innsettelsen av Joe R. Biden som president. Arbeidet med å rette opp skadene etter Trump er så smått i gang. Vanker det optimisme blant befolkningen i statene nå?
– Tja, er du optimistisk?
– Ja, jeg må jo si det. I fire år har fokuset på USA her i nord vært alt det rare Trump har funnet på.
– Ja, men det er jo fordi han bare har gjort rare ting. Og grunnen til at han figurerte i media hver dag er jo fordi han sa ting en president ikke skal si. Kontroversielle ting, og ting man stilte spørsmålstegn ved. Hvis du hadde snakket som han til sjefen din hadde du fått sparken. Hadde jeg snakket som han til fansen vår hadde jeg virkelig vært i trøbbel. Jeg forstår det virkelig ikke, men den er amerikanske mentaliteten er en smule arrogant. De bare vifter med armene og sier at han sier ting som det er. Jeg tror nok de fleste verdensledere puster lettet ut nå og tenker at det endelig er mulig å ha et forhold til USA igjen. En demokrat som meg mener dette var et nødvendig bytte. Det som er skremmende er at man leser om at det er en liten gruppe igjen som støtter Trump, men det er snakk om sytti millioner mennesker. Sytti millioner som tror på disse løgnene om valgfusk og alt mulig rart. Når jeg spiller i Europa spør alle hele tiden hva jeg synes om Trump. Vel, han er en idiot, inkompetent, nedlatende og alle andre negative adjektiver jeg kan komme på.
Jeg noterer meg at under dette Skype-intervjuet er både jeg og Todd iført hettejakker. Her er det femten minusgrader. I Florida vil jeg anta det er førti grader varmere. Jeg ringer selvfølgelig ikke Todd for å snakke om klimaet, hverken politisk eller meteorologisk.
– Før jeg ble med i Queensrÿche hadde jeg ideen om å gjøre en soloplate. Jeg hadde skrevet noen låter, men da jeg i 2012 ble med i et band som hadde en fullbooket kalender, ble det ikke tid til å gjøre alvor av planene. Etter hvert syntes jeg ikke de låtene var så fete heller, jeg hadde vokst litt fra dem, så skulle det bli en soloskive måtte det bli noe nytt og friskt. Så kommer pandemien og Queensrÿche må kansellere to konserter og dra hjem. Da ringte jeg min gode venn Craig Blackwell, som har vært min medkomponist, og sa at nå er det tid for å gjøre noe. Det blir lenge til jeg kommer til å være inaktiv for en lengre periode, vi visste det ville ta tid, uten å vite det kom til å være snakk om et år. Så da skrev vi og spilte inn disse låtene i løpet av fire måneder.
Todd spiller selv trommer og synger på plata, mens Craig spiller gitar. Likevel bærer prosjektet Todds navn. Har Todd selv en gitar på lur og mekker låter?
– Den eneste låta jeg har skrevet helt selv på gitar er «Darkened Majesty». Craig kom opp med riffet under soloen, men ellers har det vært samarbeid. Jeg har spurt hva han har og han viser det ene gullriffet etter det andre. Jeg har så klart kommet med noen forslag til endringer her og der.
– Dere to startet deres første band for over tretti år siden. Før du ble med i Queensrÿche sang du en periode i Crimson Glory. Har dere spilt jevnlig sammen i alle disse årene?
– Litt nå og da. Vi spilte sammen på videregående skole og noen år etter det. Rundt 2000 anskaffet han seg et nytt studio og da tok vi opp tråden igjen og lagde litt musikk. Jeg tror ikke vi spilte inn noe etter dette, men hvis jeg stikker innom så plukker han alltid opp gitaren og viser meg noe og vi har det trivelig og mimrer gamle dager. Han bidro jo også på «The Verdict» med noen orkestrale arrangementer. Han spiller i et lokalt band som heter Disciples Of Mayhem, og gitaristen der er en veldig god pianist, så da Queensrÿche trengte keyboard og strykere var det naturlig å spørre disse. Så ja, han har alltid vært med meg på et eller annet vis. Da det kom for en dag det var tid til å gjøre en soloplate var det ingen andre enn han jeg ville ha med meg. Og jeg kjenner et hav av gitarister. Til og med mange store navn. Craig er jo rimelig ukjent. Men det er uviktig. Jeg kjenner ham så godt at jeg visste dette vil morsomt og at arbeidet ville gå smidig. Vi tenker ganske likt. Jeg husker jeg sa til ham at husker du da jeg ble med i bandet ditt som fjortenåring? Da snakket vi om å spille inn plate. La gå det har gått tretti år, men nå er tiden inne. Jeg har jo bygget meg opp et lite navn om ikke annet, så nå hadde vi en litt annen plattform enn den gang. Og nettopp derfor er jeg veldig glad på hans vegne at han får oppleve dette.
– Det er blitt en veldig hard og kjapp plate. Det er jo liten tvil om at mange av de som sjekker ut plata er Queensrÿche fans. Er du redd for at de setter kaffen i vrangstrupen når de hører «Rejoice In The Suffering»?
– Mange vil nok bli overrasket. Men du må huske på at Queensrÿche har fans som liker langt hardere musikk også. Dark Funeral er venner av oss, og de kommer og ser oss når de kan. Jeg husker jeg møtte Nergal fra Behemoth på en festival, og han lurte på om vi kom til å spille «I Don’t Believe In Love» den kvelden, og joda, det skulle vi jo. Han virkelig elsker den låta. Folk som hang seg på Queensrÿche på «Empire», som jeg vil si er ganske sent i karrieren, liker kanskje ikke thrash og death metal, og synes dette er i overkant hardt. Målet med en sånn plate er å lage låter jeg liker, med de elementene jeg verdsetter fra forskjellige grener innen metallen. Målet var ikke en plate for Queensrÿche-fansen. Til det er for mange elementer som ikke ville passet inn i det bandet. Joda, låter som «Crossroads To Insanity» »Apology» og «Darkened Majesty» vil nok fenge dem. Så har du låter som «One By One» og «Vanguards Of The Dawn Wall” som nok er mer for fansen til Overkill og Testament. Og med det håper jeg folk får øynene opp for at jeg kan gjøre mer enn hva jeg gjør i Queensrÿche, og nå en bredere fanskare, for retningen på neste plate blir enda mørkere. Noe ala Gojira møter Behemoth.
– I nevnte «One By One” og begynnelsen på «Apology» growler du til og med.
– Jeg liker growling i de tilfellene man kan høre tekstene. Hører jeg på Deicide og Cannibal Corpse faller jeg av lasset. Samtidig liker jeg det melodisk og synes musikk med gjennomgående blastbeats blir slitsomt. Jeg må ha groove. Opeth er et godt eksempel på alt dette.
– Da jeg ble spurt om å gjøre intervjuet, sier redaktøren du slipper en plate som høres ut som Slayer med Rob Halford-vokal.
– Hvis han hører det er det helt kult. Alle har forskjellige referanser og det fine med musikk er at det gir forskjellig mening til forskjellige personer. Selv foretrekker jeg Coca Cola fremfor Pepsi, det dreier som preferanser. Der igjen tilbake til et tidligere spørsmål, de som finner plata for hard liker kanskje Queensrÿche, men ikke metal av den hardere delen. Mens de i andre enden av skalaen kanskje vil elske plata.
– Når man er vokalist og slipper en soloplate, handler
det da om å skrive fete låter, eller er det mest for å vise hva en er kapabel
til som sanger?
–
Det handler om å skrive fete låter og vise hva en er kapabel til som sanger.
Ikke med å nå høye toner eller synge som en korgutt. Jeg visste dette ville bli
en tung skive, så jeg ville vise det spennet jeg har innenfor den type metal.
Alt fra mørk renvokal, til en låt som «Pretender» som folk sier låter som
Halford. Eller «Vanguards Of The Dawn Wall» som er helt på kanten til hva som
er mulig for meg. Jeg prøver ikke å ligne noen, dette er min stemme utfra
musikken jeg har foran meg og hvilken stemning den gir meg. Når Queensrÿche lager
musikk, låter det Queensrÿche og da er jeg i den stemningen og litt låst til
det. Nå ville jeg bare ha det gøy å lage noen metallåter uten og tenke på noe
spesielt. Vi skrev en låt og da vi var ferdig med den skrev vi en til. Når jeg
hører plata i sin helhet er det en solid plate som har variasjon og dynamikk
uten at det spriker i alle retninger.
– Hva med tekstene? Er historien viktig eller er det viktigere med ord for som
passer rytmen for å få frem stemmeregisteret?
– Her er svaret begge deler. Hvordan fortelle en historie med de ordene som
passer låtas stemning. Og samtidig sette ordene sammen så det gir mening og
substans til musikken. Jeg ville aldri valgt lange svevende setninger i en låt
som «Vanguards Of The Dawn Wall». Stakkato vers og et simpelt ropende refreng
kler den låta. Ikke noe melodisk og fengende. Tekster er viktige. Du får ikke
meg til å synge om babes og raske biler. Religion, geopolitikk og
samfunnstemaer derimot, der har du meg.
– Vi må jo selvfølgelig spørre om hva som skjer i Queensrÿche om dagen også. Det er to år siden «The Verdict».
– Vi skriver låter til neste skive. Michael (Wilton, gitar – og intervju her!) var her for et par uker siden. Produsent Zeuss kommer snart en tur nedover hit. Casey (Grillo, trommer) bor bare en halvtime unna og er stadig innom for å høre ideene for å tenke ut trommetakter. Eddie (Jackson, bass) føler det lite komfortabelt å reise i disse coronatider, så han sitter hjemme og skriver. Parker (Lundgren, gitar) gjør det rimelig bra med sin gitarsjappe i Seattle, så han skriver også hjemmefra. Selvfølgelig er alle velkomne hit til Florida for å skrive, men selv om mye gjøres hver for seg er vi altså godt i gang med ny plate.
– Du nevner Casey Grillo. Er han nå offisielt deres nye trommeslager?
– Han har spilt med oss i fire år. Scott (Rockenfield, bandets trommeslager siden starten i 1982) ble far og trengte litt fri, men har aldri kommet tilbake. Jeg har faktisk ikke snakket med han på nesten fire år, så jeg aner virkelig ikke hvordan det står til med han. Han snakker ikke til oss, svarer ikke på henvendelser på når han kommer tilbake. Så Casey spiller trommer i Queensrÿche, noe han har gjort i fire år nå. Jeg velger å fokusere på de som bryr seg om bandet og som er involverte i arbeidet. Hans uttalelser har vært noe vage, men handlinger veier tyngre enn ord.
– Hva synes Casey om trommingen på «Rejoice In The Suffering»?
– Han elsker det, og synes jeg spiller fantastisk, hehe. Michael ville høre på hva jeg holdt på med, så jeg sendte han filene. Når jeg ringer han en gang senere hører jeg noe musikk i bakgrunnen hans, og det er skiva. Han spilte skiva hjemme og bilen og sa han ble inspirert. Det er gøy at gutta liker det, for de har jo hele tiden visst at dette er noe jeg har ønsket å gjøre, så det betyr mye. Og det er greit jeg får utløp for en del ting på en slik plate og ikke bringer inn ting i Queensrÿche som ikke hører hjemme der. «Vexed» er jo en låt som ikke skiller seg vesentlig fra Queensrÿche, men growling hører ikke hjemme der. Jeg gjør det av og til live på noen introer og på slutten av «Queen Of The Reich», men det hører ikke hjemme på plate.
– Live ja, hvordan ligger vi an der?
– Så fort det åpnes for turnering er Queensrÿche på veien. Det hadde vært gøy og gjort noen konserter solo også, men jeg og Craig har gjort alt selv, så jeg har jo ingen trommis eller bassist. Så da måtte vi få stablet et band på bena og øvd. Men jeg kunne godt tenkt meg og reist til Europa og gjort en tre-fire festivaler og et par klubbkonserter og deretter reist hjem. Skulle Queensrÿche få en periode med lite aktivitet og muligheten byr seg anser jeg ikke dette som utenkelig.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021