I 1982 trakterte Steinar Eikum bassen på bandets første fulllengder «TNT». Det var den gangen TNT inviterte oss til å ’gi din stemme og sjel til heavyrocken’. For enkelte hørtes dette ut som et fristende tilbud, og man så helst at trendene i årene før, såkalt post-punk og new wave, noe i overkant glitrende discokuler i taket, synet av en dansende John Travolta & den slags, kunne fordufte på sekundet. Full av ungdommelig pågangsmot skulle TNT opp og fram, men Eikum måtte hoppe av underveis. Da hans historie virker noe udokumentert, tok vi kontakt med Steinar.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Arne Nordtømme (TNT), Stian Sønsteng/Elektronikkbransjen.no (Eikum)
– Hvilke band og bassister dannet grunnlaget for at du plukket opp bassen? Morten «Morty Black» Skaget (som erstatta Steinar i TNT) trakk fram Gary Thain (Uriah Heep) og Neil Murray. (Whitesnake) Kommer du fra den samme skolen av bassister?
– Jeg hørte også mye på disse to bassistene, men den aller første jeg ble inspirert av, foruten Andy Fraser i Free, var Steve York fra det engelske bandet Vinegar Joe. Geezer Butler fra Sabbath og etter hvert Bob Daisley (Ozzy Osbourne) var også fine forbilder.
– Hadde du noe forhold til norske hardrockband som Flax og Aunt Mary, de som på en måte tråkka opp stien i kongeriket?
– Aunt Mary så jeg aldri live men hørte på skivene de hadde. Flax spilte mye på Club 7. De så jeg live mange ganger, og det var fett å få med seg på nært hold. Det er helt klart at man som ung spire blir påvirket av såpass bra greier.
– Bortsett fra at du skal ha spilt i et band som het Red, har jeg ikke funnet ut så mye info om din bakgrunn før TNT. Er det spesielle bandkonstellasjoner du var med i, som du vil trekke frem og fortelle litt om før du ble TNT-medlem i 1982?
– Det hele starta på gutterommet 14-15 årsalderen. Det hele starten på gutterommet da jeg var 14-15 år, sammen med min halvannet år eldre bror og en gutt i naboblokka. De to andre kunne litt mer gitar enn meg så da foreslo de at jeg skulle spille bass. Vi skulle jo starte band, ikke gitartrio. Den første låta vi øvde inn var ”Apache” av The Shadows. Dette var i 1973 så ”Apache” var allerede en god gammel klassiker. Jeg hadde ikke bass, men en gammel kassegitar som jeg øvde inn bassgangen på. Jeg fikk ganske raskt kjøpt en brukt Kent fra en medelev på ungdomsskolen og bandet var i gang. Det hører for øvrig med til historien at jeg, før jeg begynte å spille bass, kjøpte et trommesett som jeg hadde på rommet i 1. etasje i blokka på Romsås hvor vi bodde. Jeg brukte hodetelefoner og spilte med til plater av Deep Purple, Black Sabbath etc. Trommespillingen tok etterhvert slutt da samtlige av naboene oppover i blokka, som var syv etasjer høy, og mange folk i naboblokkene hadde sterke meninger om live-trommer i en boligblokk. Bandet vi startet utviklet, etter flere forskjellige navneforslag, hetende Cinderella. (Ja, vi var ca 10 år forut for amerikanske Cinderella) Bandet spilte på ungdomsklubben på Romsås, diverse skolefester og spilte også ved flere anledninger på fredagsdansen på Venstres Hus i sentrum av Oslo. Spillelista besto av ymse coverlåter i alle mulige stilarter pluss 4-5 originallåter. Så har du Red som ble startet av Erik Østby på gitar i 1978, sammen med trommis Haakon Jørgensen. Høsten ’77 spilte jeg i skolerevyen på Fagerborg Gymnas og i det bandet spilte også Haakon. Ca ett år senere ringte Haakon meg og spurte om jeg ville være med i et nystartet rockeband som øvde i kjelleren til foreldrene til gitaristen. Odd Skårberg på orgel var også med i bandet fra start. Et par vokalister kom og gikk før vi endte opp med en engelsk gatemusikant som het Derek Harbour. Vi var ganske inspirert av band som Free, Black Sabbath og ikke minst Van Halen og det førte nok til at organisten etter hvert sluttet. Etter en stund hadde vi 10-15 låter som gjorde at vi kom oss ut av kjelleren og inn på ungdomsklubber i Oslo men høydepunktet i karrieren var da Red vant Groruddalen Rocks på Stovner Amfi. Dette var en slags Battle Of The Bands hvor publikum i salen avgjorde resultatet. Derek tålte ikke helt suksessen og sluttet for å begynne i et annet Osloband, Bronx. Haakon fikk carpal tunnel i armene, et ikke ukjent fenomen for rocketrommiser, og måtte legge stikkene på hylla i ett år. Dette førte til at bandet etter hvert døde hen…. Det går for øvrig rykter om at noen av medlemmene nå ønsker å spille inn Red-låtene, som aldri havnet på tape. Ikke engang en demo ble lagd den gangen.
Da østlendingen Eikum kom inn i TNT, ble han kjent med trønderavdelingen bestående av Morten «Diesel» Dahl og Dag Ingebrigtsen. Og Steinar gjør seg noen tanker om dette radarparet.
– Jeg var faktisk på plass før Diesel. Diesel var på plass et par måneder senere siden Dag ønsket å kjøre audition på flere trommiser først. Diesel spilte i Hotlips med Terje Storli, senere Stage Dolls, på bass. Der gikk det i mange rockeklassikere og ikke minst AC/DC-låter som svingte som et uvær. Jeg fikk jo med meg Kids (med Dag Ingebrigtsen) sin suksess, ikke mange norske artister som solgte mer enn 100 000 på den tiden. Vi ble imponert over imaget og den ubeskjedne framtoningen til bandet og da spesielt frontfiguren. Førsteinntrykket av Dag og Diesel, både som mennesker og musikere var toppers, som de sier i Trondheim. Veldig hyggelig mottakelse fra dag 1. Egentlig ingen audition, vi bare begynte å øve og ting fungerte. De første øvingene var med Dag, Diesel og meg selv hvor vi begynte å finne groove og arrangementer på de første låtene som allerede var ferdigskrevet. Lett som en plett. Ikke noe problem å fylle rollen som krevdes. Alle medlemmene hadde sterke meninger, men hadde du en god ide, ble du tatt på alvor. Diesel fylte rollen sin helt fra starten både som trommis og bandmedlem, alltid full av ideer. Dag viste seg også som en meget god gitarist og et veldig musikalsk menneske. Dag hadde store ambisjoner på vegne av bandet. Ikke snakk om noe annet enn å besette hele Norge og etter hvert Skandinavia. Dag var desidert sjefen i bandet, han hadde allerede skrevet ferdig nesten alle låtene til førsteskiva, og han hadde et ganske klart bilde på bandets image og hvordan det skulle låte. Samtidig hadde han evnen til å lytte og ta til seg ideer fra resten av bandet. Han ble alfa og omega som pådriver, låtskriver, vokalist og ikke minst som frontfigur.
– Hvordan reagerte du på at Dag Ingebrigtsen kontroversielt nok (før de skiftet mening) ikke var inkludert i Rockheim Hall Of Fame-utdelingen?
– Er det mulig, liksom? Du deler ut en pris til Elton John, men Elton får ikke være med. Museumsfolk assa…
– Har du en Diesel Dahl-historie som egner seg på trykk?
– Jeg har mange Diesel Dahl-historier, men ingen som egner seg på trykk!
Enter Ronni Le Tekrø og hans mystiske lydvibrasjoner. Kvartetten fikk en panoramautsikt da gitarhelten ble med i ensemblet, og majoriteten av TNT-fans virket nærmest avhengig av en daglig dose Tekrø for å systematisere tankene sine.
– Bandet ble noe tøffere da Ronni kom inn, han bidro med fete riff og soloer som ikke var på plass fra før. Vi gjorde et par prøvespillinger med noen andre gitarister. Men Dag hadde hørt Ronni spille med Roquefire et år tidligere, og han virket veldig gira på å få med den sortkledde gitaristen fra Toten. Du kjenner igjen Ronni etter et par toner, han utviklet en unik stil som mange gitarister ble inspirert av. Spillestilen hans er blitt mye mer raffinert siden ’82.
– Snart 40 år siden, gitt. Har ditt syn på debuten til TNT-endret seg gjennom alle disse årene?
– Klart at man hører at debutskiva ble spilt inn tidlig på 80-tallet. «TNT» bærer preg av at 70-tallet nettopp var forbi, og akkurat det syns jeg faktisk er noe av det sterkeste med plata, det har jo blitt en klassiker. Hvis jeg kunne gått tilbake, ville jeg forsøkt å få ting litt tyngre og litt mer bakpå, tatt låtene enda lengre tilbake til 70-tallet og fått mere følelsen av stoner-rock, som det kalles i dag.
– Kjente du deg igjen i synet på musikkskribenter i «Mafia»?
– Ja, absolutt. Det er ikke bare en myte at det fantes en aversjon mot en viss type rock i musikkpressen på den tiden. Mesteparten som ikke var ’New Wave’ eller ’Alternativt’ ble uglesett i pressen.
– Under avspillingen av spesielt «Harley Davidson», «USA» og «Eddie» virker det svært fristende å sette et «IKKE FORSTYRR»-skilt på døra. Hva er ditt forhold til disse TNT-klassikerne?
– Disse tre låtene er nok favoritter og veldig moro å spille live. I tillegg må jeg trekke fram «Bakgårdsrotter» og «Showet er i gang» som personlige favoritter. Jeg vil si at tekstene til «Bakgårdsrotter» og «USA» beskriver ganske godt situasjonen man var i og følelsene man hadde på den tiden. Jeg tror at disse tekstene også kan være relevante for mange unge musikere og band i dag. «Seven Seas» og «10 000 Lovers» er også favoritter for meg, kanskje fordi jeg var med å øve inn riff og biter av disse låtene da vi allerede var i gang med låter til ny skive før jeg forsvant ut av bandet.
– Hvordan var det å turnere med dette sceneshowet i norske samfunnshus? Ikke helt standard tre sett til dans på lokalet?
– Vi hadde ikke veldig mye stash i starten, og da gikk det greit å komme seg inn på samfunnshusene. Foruten backline og PA, hadde vi en lysrigg som hang bak trommene. Den stammet fra rekkverket i et aluminiums-stillas som vi hadde rappa fra en bygning under oppussing i nærheten av øvingslokalet. Lysriggen ble rigget til med kabling og 10-12 tusen watts PAR-lamper. Den skulle opp på hver eneste gig, sammen med sort bakteppe med en stor hvit TNT-logo. Noen av stedene vi spilte hadde ganske lav takhøyde oppe på scenen, og trommene sto i tillegg på et podium. Dette førte til at Diesel fikk flere tusen watt lys plassert ca 20 cm fra bakhodet. Ikke veldig rart om han ble litt tynnere i håret…Èn historie som dukker opp er fra en konsert på kinoen på Raufoss, Ronni sin heimstad. Et veldig fint lokale med stor, bred scene. Vi starter showet med pyro, selvfølgelig, og etter er par-tre låter snakker Dag til publikum. Jeg står til venstre for Dag, og på den siden av scenen er det en dør som åpner seg. To-tre brannmenn i fullt utstyr; hjelm, oksygenflaske og det hele, kommer bortover scenen mot meg og spør om et eller annet, sannsynligvis om vi kan slutte med pyro siden det hadde utløst brannalarmen. Jeg svarer at det må de spørre vokalisten om, siden han er veldig opptatt av at vi skal bruke mye pyro. De rusler videre inn mot midten av scenen hvor Dag prater til publikum og ikke har fått med seg at vi har besøk på scenen. De tapper ham på skulderen mens han er i ferd med å annonsere neste låt og Dag snur seg og titter rett inn i ansiktet til en brannmann med hjelm og visir… Jeg mener å huske at vi ikke blåste av mer pyro den kvelden. Vi lot oss inspirere av mange band, fra Kiss til Van Halen via AC/DC og det meste som foregikk på den tiden. Med små midler klarte vi å få lagd eller kjøpt tidsriktige sceneklær og props. Image ble viktig, og assosiasjonen til motorsykler var relevant da både Dag og spesielt Diesel hadde vanket mye i MC-miljøet i Trondheim. Store sykler og vikingskip er jo ganske visuelt.
– Hvorfor forsvant du ut av TNT i 1983?
– Medlemmer kommer og medlemmer går… Man kan vel si det sånn at det var visse artistiske uenigheter innad i bandet.
– Hva synes du om måten TNT utviklet seg musikalsk etter at du var ute av bildet?
– TNT utviklet seg i forventet retning, men jeg husker at jeg ble litt overrasket da Dag ble byttet ut… Bandet og produsent Nessjø ble jo flinkere på det de var gode til for hver eneste plate som ble gitt ut. Det eneste jeg kanskje savner, er at de hadde vært litt råere i produksjonen. Jeg syns også at man kan høre et tydelig skille der Nessjø og bandet skilte lag. Det var en fornøyelse å jobbe med Nessjø. En meget dyktig produsent, og en veldig behagelig person å jobbe med, vennlig men bestemt. Bjørn Nessjø var for TNT omtrent det George Martin var for Beatles. Bjørn «Martin» Nessjø, hehe….
Selve låtskriveren Steinar Eikum ble vi først kjent med etter TNT. Sammen med Willy Bendiksen, Roger Gilton og Bente Smaavik etc, spilte han i Blonde On Blonde som senere ble til Perfect Crime. Steinar og Jimmy Pettersen (Road, Bad Habitz) skrev nesten alle låtene på «Labyrinth Of Love»-albumet med Blonde On Blonde fra 1989, og Perfect Crime-skiva «Blonde On Blonde» i 1990, produsert av Whitesnake-gitarist Bernie Marsden og med Don Airey (Ozzy, Rainbow, Deep Purple…) som gjest.
– Mine ambisjoner var å lage så fete låter at vi kunne etablere et band som ville slå an. Jeg syns låtene holder seg bemerkelsesverdig bra. Låter fint selv i dag, 30 år senere.
– Går det an å sammenligne det å spille med fargerike personligheter bak trommene som Willy Bendiksen og Diesel Dahl?
– De har en fellesnevner i at de har veldig sterke meninger om hvordan man skal drive et band, på godt og vondt….
– Stokkan Band er det siste bandprosjektet som jeg assosierer med deg etter Blonde On Blonde/Perfect Crime,. Ikke helt den Ketil Stokkan vi kjente som Grand Prix-Stokkan og mannen bak «Romeo»?
– Stokkan Band var noe helt annet enn Ketil Stokkan solo. Det var en powertrio med Ketil på gitar/vokal og Geir Nordheim på trommer. Stilen må karakteriseres som bluesrock med en helning mot sørstatsrock. Vi ga ut CD, «To The Bone», (i 1994, der også Steinar bidro som låtskriver) for de som er interessert, og bandet turnerte i Norge og Sverige i en 5-årsperiode med 150-200 jobber i året.
– Hva har du bedrevet tiden med i musikalsk forstand siden den gang?
– De siste årene har det vært mye øving på egenhånd men også noen vikarjobber for bl. a. Asle Beck og The Scheen. Jeg samarbeider også med en meget god gitarist, Øystein Wika, som nå jobber med et instrumental-album som kommer til å lande tungt hos gitarfans, både i Norge og resten av verden.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021
