Alt tyder heldigvis på at Tiergarten og deres elektroniske pop har langt større musikalske ambisjoner enn å få deg til å vifte med laseren din i tid og utide. Når de nå gir ut sitt andre album med arbeidstittelen «Science Fiction Dreams» (sjekk forgjengeren «Oslo Exit Baby») til sommeren, får vi forhåpentligvis beviset på at dette stemmer.
Tekst: Stig Myhre
Anne Marit Bergheim som mange kjenner fra Katzenjammer, og låtskriver, gitarist og sanger Mats Rybø, stilte velvillig opp til intervju som representanter for Tiergarten. Sammen har de også litt av en forhistorie i Katzenjammer (som du kan lese intervju med her!). Etter hvert ble det en større prosentandel av egenkomponerte bidrag fra Katzenjammer-gjengen, men Mats Rybø var involvert i brorparten av sangene på debutskiva «Le Pop» .
Bergheim: – Katzenjammer starta med at Mads skrev en haug med låter. Da han ikke hadde noe prosjekt som disse sangene passet til, spurte jeg om jeg kunne ta denne bunken med musikk og kanskje bruke det til noe. Akkurat da gikk jeg på skole med Solveig (Heilo) og Turid (Jørgensen), og jeg lurte på om de to hadde lyst til å bli med og spille noen dritbra låter. «Wading In Deeper» (fra «Le Pop») ble skrevet av meg og Mads i fellesskap, og «Wading» ble en sentral låt i startfasen av Katzenjammer.
Rybø: – I utgangspunktet syntes jeg at «Wading In Deeper» ble for Tori Amos-aktig. Men Anne Marit fortsatte å spille den, vi skrev en ny tekst og til slutt ble det en fin høst-låt.
Bergheim: – Det er en veldig fin, litt mørk og Nick Cave-aktig låt som kan minne om «Where The Wild Roses Grow». Tekstmessig er den jo nitrist og handler om noen som tar livet sitt, stakkar. Solveig kom inn for å høre hva dette her var for noe på øvingsrom nr 10 på Niss. (Nordisk Institutt for Scene og Studio i Oslo) Fra det øyeblikket jeg begynte å spille den på piano, har hun sagt selv at det var da hun var solgt og bestemte seg for at det var dette hun skulle gjøre. Siden den gang har Mads alltid vært vårt femte usynlige bandmedlem. Å ta med oss våre egne komposisjoner inn i et sånt band var ganske skummelt for oss fire, ikke sant? Og det som var så genialt med Mats, var at han kom inn med noen skisser som vi kunne utvikle videre. Det funka best med oss fire når vi jobbet med låtene hans. Selv om vi også skrev egne ting, krevde det mer av oss personlig å ta med noe som kanskje ble plukka fra hverandre.
– Sammen spilte dere jo også i bandet The Fabulous Lightbulb Society. Bra navn, forresten. Det høres ut som et trossamfunn jeg kunne tenke meg å bli en del av.
Bergheim: – The Fabulous Lightbulb Society ble på en måte forgjengeren til Katzenjammer. Vi var ganske avantgarde.
– Sånn som Yoko Ono?
Bergheim: – Nei, ikke så avantgarde.
– Men stekte dere mat på scenen?
Bergheim: – Nei, vi drev ikke på med sånn performance-art. Men musikalsk var det ganske avantgarde. Vi gikk på Niss der Motown og The Beatles på en måte i var idealet, i alle fall hos lærerne. Når vi kom sveipande inn som en slags skranglende tornado inn på scenen, tror jeg de begynte å lure på hva det her var for noe. Men vi bygget jo opp en slags kultstatus som et undergrunnsband, og det var så befriende å spille i lag. Vibrasjonen og energien kunne minne om The Birthday Party med Nick Cave, men Katzenjammertoget kom i veien.
Rybø: – Ja, dette bandet ble utgangspunktet for veldig mye. Turid i Katzenjammervar faktisk også med i svanesangen til bandet og en god del av Katzenjammer-låtene, for eksempel «Demon Kitty Rag» og «A Kiss Before You Go» som var en veldig lang og Weill & Brecht-aktig ballade, som ble til i The Fabulous Lightbulb Society. I alle fall de to ble spilt inn, og spesielt den tematikken med linken til folkemusikk fra alle mulige steder ble videreført i Katzenjammer i en langt mindre rå og pønka versjon. Vi spilte veldig mye med det bandet rundt omkring, og det gikk egentlig veldig bra. Etter at vi fikk muligheter til å spille inn plate, og folk ville booke oss, slutta halve bandet og prosjektet avgikk med døden. Sangene bør likevel høres, og jeg vurderer å legge de ut på nettet.
– Det kan generelt sett være nesten deprimerende å gjøre research på Katzenjammer. Ikke alle intervjuene bærer preg av dyptgående gravejournalistikk akkurat, og spørsmålene blir av typen ’Kan du imitere lyden til ditt favorittdyr?’. Reagerte du på at bandet ikke ble tatt skikkelig seriøst?
Bergheim: – Nja, det er veldig mye tulleting fra Tyskland, men ja, nei, jeg vet ikke. Vi la også litt opp til den sjargongen selv, og vi gjorde veldig mange korte intervjuer der alt helst skal være humor og underholdende. Vi ble vel mer voksne enn vi var da, men Katzenjammer bak alt fjaseri og tull er blodseriøse. Vi jobba beinhardt i 11 år, og jeg føler at vi fortjener en anerkjennelse for det vi gjorde. Katzenjammer var, og det er det kanskje ikke så mange som vet, på et tidspunkt de som reiste mest i utlandet, og vi eksporterte norsk musikk. Jeg er stolt og håper vi kan gjøre det igjen…Jeg følte at Katzenjammer hadde en egenart. «Le Pop», tittelen som vi ga debutskiva, ble på en måte vår egen redefinisjon av pop-begrepet.
Anne Marit som også spiller i Telegram, ser linken mellom det bandet og Katzenjammer.
Bergheim: – I likhet med Katzenjammer kommer mange entusiastiske folk bort til oss etter konsertene og sier at dette er noe de aldri har hørt før og at vi framstår udefinerbare. Åpenbart appellerer vi til folk som egentlig ikke tror at de liker folkemusikk. Det som kanskje gjør Telegram såpass spesielt er den (egendefinerte) folk-inspirerte kammerpop-sjangeren. Medlemmene kommer fra veldig forskjellig bakrunn. De arrangerte stryker-sekvensene tar den klassiske siden inn i noe som ellers er veldig forankra i amerikansk folkemusikk. En del av vokalen og melodiføringene er også veldig soul-inspirert, men det blir gjort på de «riktige» stedene og det er ikke noe «wailing». (en utbredt soulklisje blant mange vokalister) Fiolinisten med en fortid i frijazz kan improvisere som bare det, og han minner ikke om den vanlige bluegrass-fiolinisten. Alt dette går via elementer fra popmusikken som forhåpentligvis gjør sluttresultatet veldig spesielt.
Ikke dermed sagt at alle Katzenjammer-medlemmenes solomateriale høres ut som en eneste lang traume-behandling, men det kan i alle fall tilsynelatende se ut som at Katzenjammer (som fortsatt tar en ubestemt pause) får ut en god del vrede i solomaterialet. Katzenjammer hadde også en mer introvert side, men hvor har det blitt av den enorme bassbalaleikaen, sirkusfaktoren, lekenheten, karnevals-faktoren og de sprø parykkene? De var gode musikere, dekadente og tøffe i trynet uten å være ufine. Har de vokst fra låter som «Hey Ho,On The Devils Back» og «Demon Kitty Rag»? Solveig Heilo skrev om sin (tilbakelagte) depresjon på sitt første og for så vidt strålende soloalbum «Skinhorse Playground» (der Mats Rybø bidro på «Walk A Little Further og «The Dream Escapers») Telegram har en rekke ettertenksomme tekster og Marianne Sveen (nå riktig nok ex-Katzenjammer) jobber som sykepleier innen psykisk helse, og vi forstår det slik at hun med noe som høres ut som en slags videreføring av Katzenjammer-hiten «Lady Grey», lager ganske stemningslada og triste historier basert på sin arbeidshverdag. (Sjekk ut en del smakebiter på facebook-siden hennes) Der Katzenjammer løp rundt som gale mennesker på scenen og lagte rabalder og skiftet instrumenter i hytt og pine, satt Marianne og Turid pent og pyntelig på hver sin stol da de for ikke så lenge siden gjorde noen duojobber. Tiergarten med sin desperate sanginnsats fra bekymringskunstneren Mads, og med kjølig kvinnevokal på toppen, er til tider ganske depressive og melankolske. De hevder sågar at de lager elektronisk pop med rockens energi.
Rybø:- Det med rockens energi, var egentlig bare et forsøk på å forklare hva i helsike det er vi driver med. Ennå føler jeg definitivt at en Tiergarten-konsert blir veldig preget av den rockeenergien. Jeg ser ingen problemer med at studio og konsertlokalet kan være to forskjellige ting. I studio har vi lyst til å styre så mye som mulig bort fra den klassiske rockegreia som er så lett å falle tilbake på. Sånn sett ønsker vi heller å demontere alt og starte på nytt.
Anne Marit og Mads forklarte oss hva som inspirerer Tiergarten:
Bergheim: – Egentlig er den beste Tiergarten-referansen min fra den franske barne-tv-serien «Shagma». (Den norske tittelen er «Arkadia – reisen til jordas indre») Musikken låter helt fantastisk, og du bør sjekke den ut. Jeg må også nevne St Vincents som jo er veldig aktuell nå. En av de nye låtene, «Stairs», er ikke bare superfengende, men den har den kulheten til St. Vincents. Pet Shop Boys har også vært en referanse.
Rybø: – For meg personlig ble Swans en oppvekker, og jeg ble helt satt ut den den første gangen jeg ble introdusert til det bandet. Deres superenkle stil og måten de hogger opp musikken på, føltes som en ny og frisk start, og deretter begynte jeg å høre på mer elektronisk musikk av forskjellig slag. Alt fra The Knife, Apparat, Vangelis og Susanne Sundfør til også en del eldre ting som jeg har alltid hørt på som Kraftwerk, åttitalls-Bowie, The Cure og Depeche Mode, gjorde et stort inntrykk. Nick Cave og Tom Waits kommer vi ikke unna. Solveig Heilo, den gangen romvenninne med en ex-kjæreste av meg på en folkehøyskole utenfor Kongsberg, introduserte meg indirekte til Tom Waits. Jeg ble helt hekta, og spesielt «The Black Rider»-albumet (1993) ble senere en viktig referanse for Katzenjammer. Jeg har også hørt masse på Joy Division, og de er et band jeg kan indentifisere meg med. Jeg beundrer deres annerledeshet, og for eksempel måten de skaper melodier ved et bassriff og ikke en vanlig akkordrekke.
Bergheim: – Faktisk kom David Bowie ganske sent inn i livet mitt. Nå har vi til gjengjeld fått oss en hund som heter Lille-Bowie, og jeg har hørt en del på han i voksen alder. For min del er vokalharmoniene jeg bidrar med i Tiergarten, noe jeg alltid har hatt med meg. Helt siden siden jeg var liten, hørte jeg masse på Everly Brothers, og jeg tror kanskje Everly Brothers har vært veldig viktig for å bygge opp databasen min med harmonilære. Dette har jeg dratt inn i alle mine musikalske prosjekt, og harmoniene blir som å legge til et ekstra instrument.
– Elektronisk pop kan jo mildt sagt innebære ganske mye rart om dagen. Finnes det eksempel på artister og varianter av den sjangeren som dere absolutt ikke kan fordra?
Rybø: – Akkurat nå er DJ/Kygo-stilen veldig populær. Denne masseproduserende, tyggegummi- og sukkeraktige lydbildet som skal treffe alle, blir en slags muzak for 2018.
Bergheim: – Ja, dagens synthpop-helvete…Jeg føler at det ligger en sånn kapitalisme i det som på en måte blir grunntanken. Det er mange meninger om dette her, og det er fint at folk lager musikk og alt dette her, men sluttresultatet er litt av konsekvensen av at alle har tilgang til å lage musikk. Flott at du i utgangspunktet kan du sitte hjemme og lage skive etter skive etter skive, men samtidig virker det som at filteret blir litt borte på veien. Hvis du har de og de elementene som du kan kjøpe fra internett, så har du en hit og tjener masse penger på det. Ikke artistene i seg selv som har ansvaret her. For musikkindustrien dytter artistene.
Etter en kort bakgrunnssjekk på medlemmene som Mads og Anne Marit spiller sammen med i Tiergarten, kan man bli overraska over den noe uforutsigbare sammensetningen av mennesker. Sett i forhold til at de framstår som et utpreget synthband, stusser man litt over at hele gjengen kommer fra band med røttene i salsa/bluegrass/amerikana. Stian Jørgen Sveen fra amerikanabandet Lucky Lips er en anerkjent musiker innen bluegrassmiljøet etc, og han går konstant med traktorcap /cowboyhatt. Men en synthdude? Hvem skulle tro det?
Bergheim: – Når det gjelder utstyr, er Stian en nerd, og han har dratt med seg masse fantastiske synther. Med en så brei referansebank løfta han bandet til et nytt nivå. Han klarer å formidle at den er den lyden fra den låten fra ’92 med det bandet. Jeg ønsker også at jeg var en nerd på den måten
Anne Marit beskriver kontrasten mellom Mads og den andre hovedvokalisten Trine Skullestad. (Winding Road).
Bergheim: – De har usedvanlig forskjellige stemmer. Trine er også klassisk skolert og synger med en rein, tydelig og klar tone. Når Mads åpner munnen sin, kommer det bare masse, masse energi. Det eksploderer jo, og han blir en helt annen fyr på scenen enn det han er privat. Ellers er han jo veldig ydmyk, forsiktig og ganske introvert. Plutselig bare kommer han inn på scenen og hva skjedde nå, liksom? Han bare går helt bananas. Det har alltid vært sånn, men nå har det bare tilspisset seg, påpeker Anne Marit, og la oss håpe at Mats ikke slutter å presse stemmen og vri sjelen til tørk for allmenn beskuelse.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019