Onsdag, 05.september
Alarmklokkene mine ringte full varsko når lokale knappe ti minutter før kveldens support Cocktail Slippers skulle entre scenen. Lokalet var langt ifra halvfull, og så å si samtlige til stede så ut til å være lokale hipstere som var langt ifra spesielt interesserte i konsertene eller hva de kaller det nå om dagen. Ikke en sjel på gulvet, og dette kunne fort bli en kjedelig aften for kveldens underholdere fryktet jeg. Heldigvis var det ingen grunn til bekymring, for idet Dynastiet-introen ljomet ut over anlegget og supportbandet gikk på fylte det seg veldig fort opp foran scenen. Jeg skal la være å kommentere at de aller fleste var mer opptatte av å filme entringen enn å juble, for de fremmøtte ga etter hvert bra lyd fra seg og en meget fortjent hyllest til et usaklig fett band. Lyden var upåklagelig, og bandet likeså med sin fine miks av fet rock n’roll og pønk. Energien formelig oste av bandet, og med mildt sagt spesielle kostymer kan man trygt si at gjengen skiller seg lett ut fra mengden. Det som slo meg var at samtlige ved siden av vokalist Hope på scenen bidra veldig ofte med flerstemt kor – klokkerent også bare så det er nevnt, og dette bidro til et solid løft av noen allerede sinnsykt kule låter. Ekstremt samspilt gjeng med en minst like ekstremt kul attitude, og når gitaristene dro en solobattle liggende på gulvet foran scenen under Deep Purple-coveren «Hush» var de i mål med god margin og vel så det for min del. At radaren min ikke har klart å fange opp dette fantastiske bandet før er rett og slett skandaløst. 5/6
(Vi sender en beklagelse til The Cocktail Slippers, men vår fotograf var opptatt med en egen fotosession med Thunderpussy da TCS sto på scenen! Red.anm.)
Dermed var jeg fryktelig spent på hvordan kveldens hovedakt, amerikanske Thunderpussy skulle klare å følge opp. En meget bra start bestående av «It’s A Man’s, Man’s, Man’s World» passende nok og førstespor på debutskiva «Speed Queen» gjorde jobben, og akten var satt. Her og var lyden meget bra, sett bort ifra litt feeding i starten – men sånn erre bare. Bandet satt som ei kule, og vokalist Molly Sides gjorde jobben både som vokalist og frontfigur veldig bra der hun tøyde og strakk på scenen eller gikk ut blant publikum. Flink til å hylle kveldens forgjengere var hun og, og det satte nok bandet pris på. Beklageligvis var nok mine forventninger litt vel store etter å ha lest mye bra om deres energiske konserter og ikke minst bandnavnet som burde være en garanti for ståhei. Ellers var Cocktail Slippers kanskje litt for bra, for energien til Thunderpussy nådde bare sporadisk opp til forbandet. Men når de først gjorde det og gitarist Whitney Petty dro frem headbanginga lå de der lista bør ligge for de, jeg skulle bare ønske at det skjedde oftere. Men misforstå meg rett altså, det er et virkelig fett band vi bevitnet denne onsdagskvelden bestående av dyktige musikere – spesielt trommis Ruby Dunphy som var en råtass bak skinnene og serverte oss til og med noe så sjeldent som en fet trommesolo. Knallfett rockeband enkelt og greit. Høydepunktet på konserten for min del var «Torpedo Love» med sin episke oppbygning og coveren «Somebody To Love». Det morsomste høydepunket var for øvrig da Sides nappa en filmende mobil ut av hendene på en mildt sagt sjokkert tilskuer som fikk beskjed om å følge med på scenen. Bra! En mer passende avslutning på kvelden enn «Thunderpussy» (fra «Thunderpussy» av Thunderpussy) finnes knapt, og joggu ble det sånn. En verdig avslutter på en meget bra rockeaften. Jeg likte debutskiva deres godt, og så lenge det låter enda fetere live er jobben gjort. Hadde de bare dratt frem toppene (no pun intended) litt oftere hadde vi vært helt i mål her og. Men vi sees garantert neste gang. (Intervju med Thunderpussy her!) 4.5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire
