Fire år har gått siden Thulsa Doom slapp sitt suksessfulle «comeback»-album «A Keen Eye for the Obvious». Den nye skiva som har fått navnet «Ambition Freedom» skulle egentlig ha blitt sluppet for et år siden, men pandemien satte en effektiv stopper for det. Når nå endelig platen er klar for å ta imot sin rettmessige hyllest, tok vi kontakt med trioen Ole Petter Andreassen, Henning Solvang og Jacob Krogvold for en prat via Skype, Zoom, Teams eller hva de nå heter alle sammen.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Julia Marie Naglestad, Jon Filip Myrvold
– Stort sett hele 2020 og halve 2021 gikk jo i dass på grunn av epidemien som har herjet. Som et resultat av viruset har det meste vært nedstengt og ting har stoppet opp, så hva har dere bedrevet tiden med, musikalsk sett?
Ole Petter Andreassen: – Den platen som kommer ut nå skulle jo egentlig ha kommet for ett år siden, men vi fant ut at det ikke var noe vits i å gi ut en plate i det vakuumet som var. Vi tjener ikke noe særlig på selve platen, så det er konserter som gjelder. Derfor ville vi, siden vi har brukt så lang tid og så mye krefter på å lage så bra plate som vi kan, gi ut platen når det ville være mulig å spille konserter igjen.
Jacob Krogvold: – Men har vi egentlig bomma der litt, fordi jeg ser jo at folk har vært ute og spilt hele tiden og til fulle hus.
Ole Petter: – De selger jo bare knapt halvfulle saler rundt omkring.
Jacob: – Jo, men de får jo betalt for fullt hus.
Ole Petter: – Hvis det hadde vært sånn så hadde jo det vært vel og bra, men det er jo bare rundt 60% som får de penga. Band får jo nei også.
Henning Solvang: – Og så er det ikke noe gøy heller.
Ole Petter: – Nei, folk sitter jo. Vi skal jo ut der å få folk til å hoppe opp og ned og rope «Fy faen, Thulas Doom!».
– Men nå har vi jo fått første smakebit fra albumet som kommer litt senere i år, i sangen «Endless, Unless». En skikkelig godbit av en rockelåt, som tar lytteren med på en reise. Den er nesten ti minutter lang og beveger seg gjennom forskjellige deler som alle er like interessante, og som gir låten en progressiv følelse over seg. For noen vil det kanskje by på utfordringer, bare fordi den er så lang og progressiv. Hvorfor ble første singelen ut fra den nye skiva så lang?
Ole Petter: – Det er jo vår første boogie, men hvorfor den ble så lang? Det var jo jeg som skrev musikken til den låten.
Henning: – Det er vel litt sånn at vi har et skikkelig deilig riff, og så tar vi det riffet fire ganger. Hva gjør vi så når vi er ferdige med de fire gangene? Jo, vi kjører det fire ganger til. Men når vi så har tatt det fire ganger til, hva med å bare prøve fire ganger til igjen? Ja, la oss prøve det. Det er deilig når du bare kommer inn i det. Det var sånn jeg trodde den ble så lang i hvert fall.
Ole Petter: – Ja, nettopp. Der er vi ikke helt enige, men det er okay.
Henning: – Okay.
Jacob: – Men som du er inne på så er den jo progressiv på den måten at den flytter seg hele tiden. Den er ikke en boogie som foregår på samme sted. Status Quo drev jo på med det en del når de var jævlig bra, men ikke så mye når de ikke var bra. Når de var bra så lagde de boogier der de flytta seg rundt i tonearter og sånn, og det var helt fantastisk. Og grunnen til at låten er så lang er jo at den slutter jo ikke før den er ferdig, ikke sant? Den er jo ikke ferdig før det, og låtene på denne nye skiva vår er jo litt lange alle sammen. De er ikke ferdig før, så derfor blir låtene så lange.
Ole Petter: – Vi har jo andre låter på plata som er mye mer progga, men som er halvparten så lange som «Endless Unless». Låten sier fra selv når den er ferdig.
Henning: – Det var fint sagt. Jeg vil også bare si at jeg mener at vi i Thulsa Doom i grunnen har lyst til å IKKE gjør som alle andre alltid. Vi er sånn at hvis vi har et riff som innbyr til å vare lenge, så skal vi ha det kort bare i trass. Jeg føler mye blir gjort i trass med oss. Men «Endless Unless» er ikke gjort i trass, og låten fikk selv lov til å bestemme. Ofte så tvinger vi låtene våre til å gå en annen vei, på den måten at noen ganger burde kanskje låtene vart mye lengre og da skal vi ikke gå dit låten egentlig vil. Det ligger litt i DNA-et vårt å være trassige, men ikke denne gang.
– Vil hele platen følge i sporet til «Endless Unless», eller hvordan vil albumet bli for de tusenvis der ute om venter i spenning på ny plate fra Thulsa Doom?
Ole Petter: – Nei det vil den ikke. De to neste singlene vil være mye mer rett «to the point». Den første kommer 1.oktober og heter «Die Like an Aviator». Den er litt mer i «Kick Me»-land med et ganske popete refreng, vil jeg si da. Før når vi var yngre og P3 funka, prøvde vi å lage låter som kanskje kunne komme på radio, men det skjer jo ikke. Så da tenkte vi at vi ville gi ut den låten vi likte best som første singel og den var tilfeldigvis ti minutter lang. Litt sånn «gi faen» holdning fra vår side der, og jeg liker jo personlig «Endless, Unless» best av låtene på hele skiva.
Jacob: – «Endless, Unless» er troverdighetslåten vår, og den neste blir danselåten.
Ole Petter: – Danselåten er ute 1.oktober.
Jacob: – Da skal det danses. Men nå er jeg på en sånn «stream of unconsciousness». Dette må du skrive ned, Glenn. «Stream of unconsciousness», og så kommer den jævlig fete danselåten.
– Tekstene til Thulsa Doom har alltid vært en viktig del av hele pakken, og ofte er tekstene sånn at du kan se hele historien for deg mens du lytter til musikken. Denne blir vel til deg da, Jacob. Kan du fortelle litt om teksten til «Endless, Unless og hvor du henter inspirasjon fra?
Jacob: – Jeg skriver egentlig tekstene hovedsakelig på øving. Ole Petter står og lærer bort riffene og liksom skjelettet av låten til resten av bandet. Tiden det tar varierer, men jeg vet at som regel etter 25 minutter, så må jeg ha et eller annet å synge. Jeg prøver å høre etter hva Ole Petter eller Henning egentlig mener, ikke sant. Og så handlet denne her om en historie, der jeg dagen før hadde møtt en fyr mens jeg var på vei til båten – jeg bor på Nesodden. Han stoppa meg og skulle forklare meg om livssyn og sånne ting. Han sa at jeg ikke måtte stresse sånn, men heller ta det med ro og heller stresse ned. Du kan ikke leve et sånt liv der du stresser hele tiden. Jeg rakk så vidt å fortelle han fyren at jeg hadde tima det godt og at jeg trives bra med sånn som jeg har det. Jeg liker å strene gjennom byen i høyt tempo, og forresten så er det du som er forutinntatt og trenger å tenke deg om. Du kan ikke gå rundt å peke på folk å fortelle dem at de mangler noen ting. Og så løp jeg videre til båten jeg skulle rekke. Det jeg ble sittende igjen med etter det møtet med han fyren, var at jo eldre jeg blir, så synes jeg det er morsommere at andre velger å gjøre ting på andre måter enn meg. På tross av at alle andre har valgt å gjøre ting på andre måter enn meg selv, så fungerer det jo. Ting går rundt, hvis du skjønner. Det er vakkert! Vi er alle sentrum av våre egne liv, og likevel så funker det veldig godt for alle sammen.
– Er det spesifikke ting, sånn som den episoden med han fyren, som gir deg inspirasjon når du skriver tekster?
Jacob: – Det er litt låt for låt. Jeg kan hente inspirasjon fra alt mulig egentlig. Hvis jeg for eksempel har gjort noe som er ugreit, så kan jeg fine det inspirerende. Jeg hadde matforgiftning engang og det skrev jeg en veldig kul låt om. På denne plata har jeg hentet mesteparten av inspirasjonen fra søppel du leser på telefonen din. Ting du leser som er fordummende. Jeg skal jo stå på en scene å skrike det her, så jeg må stå bak det jeg står og skriker. Når folk kommer og forteller meg at det jeg synger på låtene våre har truffet dem, betyr veldig mye. Jeg kan ikke bare stå å holde meg i balla å synge, det må være litt hjerte og. Eller mye hjerte.
– Når vi er inne på deg, Jacob, så var jo du ute av bandet en stund og bandet var vel borte også noen år der. Før du var tilbake på siste skive «A Keen Eye for the Obvious» i 2017. Hva gjorde det med bandet at du var tilbake?
Ole Petter: – Vi hadde jo ikke spilt sammen på mange år, før vi var tilbake. Vi tok en pause rundt 2008 og så kom vi sammen igjen i 2014.
Henning: – Og da var det helt naturlig. Det begynte med at vi spurte hverandre om vi skulle spille sammen igjen og alle var med på det. Naturligvis skulle vi ha Jacob med igjen, så det var også på plass ganske raskt. Jeg syntes det var deilig å spille og synge, men kunne spille gitar og kore litt.
– Har dere en fast formel på hvordan dere jobber med selve musikken i Thulsa Doom? Er det for eksempel Ole Petter som drar det i gnag, eller er alle med på alt?
Ole Petter: – Det er vel kanskje jeg som sender den første mailen. Det som har vært hyggelig for min del etter at vi begynte igjen med den originale besetningen, er at vi tre som er til stede her og nå har hatt et veldig fruktbart og hyggelig samarbeid. Vi gjør mye mer sammen nå enn vi gjorde før, for å si det sånn da. Det samarbeidet vi har nå er det jeg setter mest pris på med Thulsa Doom.
Henning: – Vi har vært mye hjemme hos Ole Petter nå, og det har vært veldig hyggelig. Vi har jobba med melodier og tekster og flikka og lagd demoer. Det du sa, Ole Petter, var så fint sagt, synes jeg.
Ole Petter: – Er du full eller, haha?
Henning: – Nei, ikke så veldig. Det som er kult er at det er så hyggelig, og så er det ikke noe høye skuldre. Det kan hende at det blir jævlig rart, men det blir ikke det. Det blir alltid bra, føler jeg og det er ikke noe press. Det er den nye oppskriften vår.
Ole Petter: – Vi har jo alle i bandet gjort mye opp gjennom årene i ulike band, men når vi ser tilbake så mener jeg at det vi har lagd sammen i Thulsa Doom er faen meg det beste vi har lagd, tror jeg.
Henning: – Enig. Nå stoler jeg på Jacob, til og med.
Jacob: – Det er flere låter på denne plata her der jeg har foreslått ting, og du Henning har sagt «Ja, det gjør vi!» I stedet for sånn som det var før, fordi du har jo ganske klare idéer om et par ting og være ganske låst opp mot det. Som regel har du jo rett da, men så har jo jeg også ganske lang erfaring med Ole Petter, der han kan fortelle meg at jeg må synge noe på nytt, og så har han jo rett i det. Jeg husker første gang jeg var hos Ole Petter med mitt eget band, så sang jeg alt og var dritfornøyd. Så sa han bare Nei. Og så hadde han jo rett, og jeg skulle hørt på han.
Ole Petter: – Så dere to har rett og jeg har feil?
Jacob: – Nei, men du er den minst strenge. Har lettest for å si ja til en ting selv om det ikke er hans egen idé, mens Henning er mer streng og sær.
Ole Petter: – Haha. Men essensen i det vi holder på med er at vi tre er sammen og har det gøy. Vårt samarbeid.
Henning: – Kan jeg bare gå litt tilbake til det jeg sa i sta om trass? Fordi det er jo mye intern humor i de valgene vi tar i låtene våre som kommer til å dukke opp når plata kommer ut. Vi kan fnise av idéen om å ha med synth-saksofon og så ender vi opp med å ha det med.
Ole Petter: – Det er på tredje singelen fra plata.
– Det er vel du, Ole Petter, som produserer skiva igjen?
Ole Petter: – Det er vel vi tre, og kanskje mest meg selv og Henning som står for den delen av jobben. Det er jeg som har mest tid til å gjøre det, og holde på med dette. Det ligger litt der, men så er jeg jo litt sta også innimellom.
Jacob: – Det er Henning og Ole Petter som produserer. Jeg er med på å lage låtene, men jeg er i den fete situasjonen at jeg kan gå fra ting og så blir det slepne diamanter etterpå. Det jeg har stått og skreket på låter så mye bedre etterpå enn jeg hadde trodd, ikke sant. Det er utrolig fett. Jeg har ikke skrudd på en knapp, det kan jeg ikke gjøre og det er heller ikke min styrke.
Henning: – Ole Petter har jo bygd opp et vanvittig fett studio, så på den måten er jo vi privilegerte. Det er liksom én som drar lasset hos oss, mens i mange andre band er alle sjefer, og da skjer det ingenting.
– Vi snakker her om Caliban Studio?
Ole Petter: – Ja det stemmer. Alt er mikset her også, så det er jo et slags «home brew». Jeg er til stede hele tiden, mens Henning har rett og slett ikke tid til å være til stede på alt.
– Dere startet jo som et stoner band, og blir ofte kategorisert under den fanen. Men hvis du går gjennom albumene dere har gitt ut så er ingen av de like. Dere utvikler dere hele tiden og tilbyr hele tiden noe nytt og annerledes. Hvilke tanker gjøre dere dere rundt det?
Ole Petter: – Vi er som Metallica. ‘We need our audience to grow with us, you know’, haha.
– Er det lettere for dere som artister å utvikle dere og ikke gå i fella ved å bare gi ut samme plata hver gang, ved å hele tiden være i en slags progresjon?
Jacob: – Alle i Thulsa Doom spiller i så mange forskjellige band at vi har veldig lite lyst til å gjenta noen ting. Jeg tror egentlig at trangen til å gjenta seg selv er så liten at det bare skjer ikke. Og på scenen er vi som en vin, ved at det er så mye forskjellig som skjer og vi har så mye forskjellig å by på. Det som binder alt sammen er den svære, tunge lyden. For meg er det stor forskjell fra plate til plate, og jeg er glad for at du har lagt merke til det.
Ole Petter: – Jeg tenker også at lyden på platene har litt å gjøre med utviklingen i utstyr og tid, og det er kanskje litt tilfeldig på en måte. Første skiva er veldig stoner, andre skiva er også ganske stoner, men låter ikke stoner i det hele tatt. Så har vi den litt Queen-inspirerte skiva, og så de to siste som folk setter pris på sånn litt hi-fi, vinyl-politisk. Det er bare tid som har gått, og vi lager musikk som vi liker og det låter forskjellig av ulike grunner og vi er stadig i utvikling.
Henning: – Haha.
Ole Petter: – Henning ikke så mye …
Henning: – Haha, nei.
Jacob: – Vi spiller classic rock, bare at låtene er ikke lagd enda.
– Dere er jo to gitarister i bandet og to som sikkert vil spille så mye som mulig. Gitaren er jo en viktig del av det dere driver med, så hvordan er jobbfordelingen i den avdelingen?
Henning: – Vi deler litt ut fra hva som er mulig å få til. Vi har litt slide-gitar på «Endless, Unless», og Ole Petter sa i utgangspunktet at det måtte jeg ta meg av. Det har jeg gått og grua meg til, og tenkt på hvordan jeg skulle angripe det. Det endte opp med at vi fikk Øyvind Blomstrøm til å ta det. Det var vel og bra det, men hvem skal spille det på konsertene? Og da var tanken at jeg skulle ta det, men så kom Ole Petter til meg for en stund siden og sa at han tenkte at det beste kanskje var at han gjorde det selv, haha. Han har jo bedre tid enn meg til å øve, så da tar han det. Han er den litt mer renspillende, raske typen, mens jeg er mer følsom – på godt og vondt.
Ole Petter: – Haha. Men vi har hatt sånn annenhver solo opp gjennom, og jeg har vunnet alle til nå, men denne er uavgjort.
Henning: – Det har du ikke.
Ole Petter: – Men du, Henning, har spilt din beste solo på den skiva her, det synes jeg. Du er i utvikling, du og. Vi kunne sittet og prata hele natta, haha.
Henning: – Og så har vi ikke rukket å prata sammen om plata så veldig mye.
– Dere har fått med dere Haakon-Marius Pettersen fra blant annet Turboneger på «Endless, Unless». Er han kun med på den ene låten, eller er han med på hele skiva?
Ole Petter: – Han er med på hele skiva, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg hadde egentlig aldri møtt han selv om vi har en del felles venner, men da Øyvind Blomstrøm var innom og spilte slide-gitar, så spurte jeg han om han visste om en keyboard-mann, og han foreslo Haakon-Marius. Jeg sendte han en mail og spurte om han ville spille på skiva vår og han sa ja. Han er jo helt rå, og har gjort en kjempejobb på plata.
– Hvordan ser det ut for dere framover med tanke på konserter eller en turné?
Ole Petter: – Vi skal ut på turné i januar/februar til neste år, og alt er stort sett klart der, så vi får håpe at pandemien ikke ødelegger noe mer for oss nå.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021