Therion er i disse tider klar med del 2 av trilogien “Leviathan”. Dette er en glimrende mulighet til å ta en prat med bandets opphavsmann, Christofer Johnsson. Vi ringer han opp i Malta. Undertegnede har ikke all verdens geografisk kunnskap, men min første assosiasjon er naturligvis at Malta var et av få land som i gamle dager fikk synge på engelsk i Melodi Grand Prix!
Tekst: Stig Rune Robertsen
– Det stemmer! Engelsk er et av de offisielle språkene her. Det er også en av grunnene til at jeg valgte å flytte hit. Malta og andre engelsk-språklige land hadde nok en viss fordel av dette i Eurovision Song Contest. Det er ikke uten grunn at Johnny Logan vant annen hvert år! Ikke alle språk er like musikalske, dessverre. Finland var alltid sjanseløse. Det funker kanskje til nød i folk-metal, men er ellers ubrukelig i musikalsk sammenheng. Så har du for eksempel fransk, som kan få en handleliste til høres ut som en kjærlighetserklæring. Men engelsk er liksom språket alle kan.
– Therion har også benyttet mange språk.
– Det tilfører musikken noe ekstra. En kontrast som folk umiddelbart legger merke til. Vi brukte svensk for første gang i “Secrets of the Runes”. På den tiden var dette helt uhørt. Ingen forstod riktig hvorfor vi ville gjøre dette frivillig! Det er jo, som du sier, noe man måtte gjøre i ESC. Men etter hvert er det blitt mer vanlig og akseptert. Senere har vi brukt tysk, hebraisk, arabisk, russisk, spansk, fransk, latinsk og noen mer obskure språk. Vi bruker ofte bare enkle ord eller korte strofer.
– Hvordan skrives disse tekstene? Jeg regner med du ikke kan alle språk. Google translate?!
– Vi samarbeidet med en språkprofessor, Thomas Carlsson. I dag er vi et flerspråklig band, så vi har egne ressurser. Vi har jo bandmedlemmer fra alle verdenskanter. Jeg kjenner også folk i hele verden, som kan hjelpe meg når det trengs. Kom vel frem til at jeg har vært i 62 land til sammen nå, så jeg er blitt en bereist mann.
– Er det problematisk at bandmedlemmene er spredt over hele verden? Hadde det ikke vært enklere om alle bodde i Sverige?
– Både ja og nei. For meg er det viktigst å ha de riktige medlemmene i bandet. Da vi hentet inn vår gitarist, Christian Vidal, fra Argentina, så visste vi at det ville bli kostbart å fly han frem og tilbake. Samtidig så tilfører han bandet så mye, at jeg aldri kunne erstattet han med noen andre. Han hadde ingen enkle sko å fylle. Kristian Niemann er en svært dyktig teknisk gitarist. Å finne en kompatibel erstatter uten ego viste seg å være vanskelig. Christian gjør sin egen greie og trenger ikke bevise noe. Han prøver ikke å være noe han ikke er. Jeg er utrolig takknemlig for den jobben han gjør. Det samme gjelder sangerne. De gjør alltid det beste for musikken.
– Det eneste egoet jeg kan tenke meg i bandet er Snowy Shaw.
– Vel… Snowy Shaw er for mange vanskelig å jobbe med. Han er en dyktig musiker og har en ekstrem sceneutstråling. Jeg har egentlig aldri hatt noen problemer med han, før nå. Han er blitt lat og tar sine ferdigheter for gitt. Han fikk i oppgave å spille inn trommer til det nye albumet. Dette gjorde han på egenhånd og resultatet var så elendig at vi måtte gjøre alt på nytt. Dette var en svært kostbar beslutning, men vi hadde ikke noe valg. Det var åpenbart at han ikke hadde forberedt seg i det hele tatt. Han er av den oppfatning at han kan møte opp i studio uten å ha tatt i trommestikker på et halvår. Innspillingen var også amatørmessig utført. Mikrofoner var helt tilfeldig plassert og det var ingen mikrofon under skarptromme, som er avgjørende. Det var i beste fall et oppsett til en demoinnspilling. Jeg savnet også en groove. Det hørtes så veldig uinspirert ut. Om du tar eksempel AC/DC, så kan de spille én akkord i standard firetakt, og det vil høres fantastisk ut. Om et middelmådig band gjør nøyaktig det samme, så vil det ikke ha samme effekt. Det er denne lille x-faktoren som er umulig å beskrive. Den bare er der. Snowy Shaw har mistet grooven i dette tilfellet. Dessverre ga jeg innspillingene likevel en sjanse, så vi spilte inn både bass og gitarer før vi til slutt ga opp. Jeg håper han tar selvkritikk og kommer sterkere tilbake. Det blir dog ikke i mitt band… Jeg kontaktet Björn Höglund, som er en mer typisk rocketrommis. Resultatet ble akkurat som bestilt. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis alltid vet best. Jeg merker jeg er ekstremt gammeldags og tviholder nok på barndommens idealer.
– Du rundet 50 år nylig. Gratulerer!
– Vel, jeg vet ikke hvor mye det er å gratulere. Føler ikke akkurat at det er noen stor bragd. Det er en klisjé, men jeg føler ikke at alder er noe annet enn et tall. Jeg nekter å bli gammel. Foreldregenerasjonen vår hadde en annen filosofi. De skulle gifte seg og få barn. Da var livet over. Slutte å høre på musikk og heller se lørdagsrekka på fjernsyn, eller hva enn de gjør. Det fungerte sikkert for dem, men det er bare ikke min greie. Den fysiske alderen er en annen sak. Jeg har slitt voldsomt med nakkeproblemer. Det ble så ille at jeg på et tidspunkt måtte vurdere å legge karrieren på hylla. Vi skulle spille på 70.000 Tons of Metal. Gikk på bristepunktet av hva som er forsvarlig av smertestillende og gjennomførte konserten etter beste evne. Vi gjorde det enkleste mulige settet og greide det så vidt. Så ble det en operasjon og en lang opptreningsfase. Jeg klarer fortsatt ikke gjøre veldig lange konserter, men en og en halv time skal jeg klare.
– Litt hell i uhell når pandemien inntraff?
– Jeg var vel allerede godt inne i opptrening da, men pandemien var en interessant periode og skadet oss egentlig ikke som band. Vi kom i gang med en ny låtskrivingsfase og det var ganske forfriskende å måtte jobbe på en ny måte. Første plate i trilogien ble innspilt i ni forskjellige land. Lydfiler ble sendt på kryss og tvers gjennom hele verden. Det var alltid like spennende å se hvilket resultat jeg fikk tilbake. Låtene hadde hele tiden et eget liv.
– Hvordan er låtskrivingsprosessen?
– Jeg og Thomas Vikström står i dag for det aller meste av låtskriving, mens jeg tar ansvar for arrangering. Vi utfyller hverandre veldig bra. Han kan komme med en idé som ikke helt passer stilen vår, så omarrangerer jeg alt og det blir plutselig en Therion-låt. Samtidig kan jeg ha et gitarriff som jeg ikke helt klarer å sette melodi til. Da sender jeg det over til han. Sånn jobber vi tett. Vi tar også vare på absolutt alle idéer. Jeg har sikkert hundre halvferdige låter liggende, som jeg aldri helt fant ut av. Plutselig en dag så er det et parti som passer inn i en annen sammenheng. Det er fantastisk hvordan låter nesten skriver seg selv, av og til.
– Internett må ha vært en velsignelse for låtskrivere som dere.
– Definitivt. Det har endret alt. Uten internett måtte jeg i dag gjort det aller meste selv. Men det er samtidig skremmende å se hvor avhengig vi er av internett. Vi hadde et strømbrudd her nylig. Jeg var totalt hjelpeløs. Internett nede og absolutt alle måter for kommunikasjon trenger strøm. Vi har ikke en gang lenger fasttelefon. Det er skremmende. I krigføring, så er faktisk mangel på strøm blitt den aller største trusselen. Det er latterlig enkelt å bryte ned sivilisasjon. Jeg er selv fra landsbygda. Har jaktlisens og eget gevær. Jeg skal alltids klare meg, om samfunnet kollapser. Men folk i urbane strøk er sjanseløse. De aner ikke hvor mat kommer fra. Noe så enkelt som å skaffe rent drikkevann vil bli avgjørende for liv og død i storbyer. Vi er utrolig sårbare. Jeg er faktisk deltidsbonde. Kjøpte et småbruk da jeg flyttet hit. Venter fortsatt på tillatelse til å skaffe flere dyr. Jeg er, som du sikkert forstår, en ganske jordnær type.
– La oss gå noen år tilbake i tid. Hva i all verden skjedde med “Beloved Antichrist»? Album og ikke noe mer?
– Svært irriterende, hvordan hele prosjektet ble misforstått og bare lagt på is. Det var aldri ment å være et trippel-album, konseptalbum, eller hva enn folk oppfatter det som. Det er et soundtrack. Vi hadde planer klare om å lage en sceneoppsetning i Mexico. Så kom pandemien og ødela alt. Vi ble nødt til å bare droppe hele greia. Så da sitter vi igjen med bare et album, som ingen forstår riktig poenget med.
– Det er mildt sagt tungfordøyelig. Det er heller ikke bare å sette seg ned og høre et 3 timer langt album i sin helhet.
– Nettopp. Det var det heller aldri meningen at folk skulle gjøre. Det er bare en del av noe mye større. Nå får vi fullfører “Leviathan”-trilogien, så får jeg se hva vi gjør etter det. Jeg har allerede fått noen tilbud. Det mest realistiske er at vi gjør en sceneoppsetning, filmer den og gir ut en dvd. Det ville vært ekstremt surt om jeg har lagt ned så mye arbeid i et prosjekt forgjeves. Har også en drøm om at andre kan sette opp stykket, men det skjer aldri om jeg ikke selv gjør det først….
– Hva var bakgrunnen for “Leviathan”-trilogien?
– Jeg og Thomas satte oss ned og tenkte hva vi kan gjøre nå, som vi ikke har gjort før. Vi ble begge svar skyldig. Vi har begge passert 50 år og har tross alt vært i musikkbransjen hele vårt voksne liv. Det vi da gjorde var rett og slett å spørre fansen hva de ville ha. Det var en veldig skremmende tanke, da jeg aldri har gått inn i skrivemodus med en klar plan. Ting skjer for meg bare naturlig. Men nå prøvde vi altså bevisst å skape albumet folk vil ha. Det er også en skremmende prosess. Det er ikke et alternativ å mislykkes. Om tidligere album har fått litt lunken mottagelse, så kan vi alltids slippe unna med det. Denne gangen har vi faktisk lovet fansen at de skal få akkurat det de vil ha. Det er galskap! Det var likevel mye enklere enn fryktet. Vi satte oss ned og analyserte våre mest suksessfulle låter. Hva gjorde de bra, og hva kan vi ta med oss når vi skal skrive noe som ligner? Thomas hadde ingen problemer med dette. Han skriver låter på kommando hele tiden. Han er en profesjonell låtskriver og kan skrive hva som helst. Men det var faktisk enklere for meg også, enn jeg trodde. Jeg lærte nok mye av å jobbe med “Beloved Antichrist”. Vi skrev etter hvert låter nok til tre album. De ble fordelt etter sjanger. Første del er veldig vokalbasert og kan nok relateres til vår tidlige epoke. Del to er litt mørkere og har et visst doom-preg. Del tre vil bli mer komplekst, med litt progressive låter og er generelt litt mer variert. Det jeg liker aller best med dette arbeidet er at når vi gikk gjennom katalogen vår, så er det ingen rød tråd om hvorfor akkurat noen låter fenger mer enn andre. Jeg liker denne uforutsigbarheten. Responsen etter forrige album var ekstremt positiv, så jeg håper denne får samme mottagelse.
– Jeg tror kanskje jeg synes denne er enda bedre. “Litany of the Fallen” er låten som satte seg umiddelbart hos meg.
– Den er faktisk basert på “Diary of a Madman”, av Ozzy Osbourne. Det var ikke bevisst, men jeg satt ved pianoet og kom opp med denne enkeltfrasen som minner mye om sluttpartiet av Ozzy-låten. Jeg har alltid latt meg inspirere av band som gjør enkeltlåter som skiller seg totalt ut fra resten av platen. Jeg klarer liksom ikke forstå hvorfor de ikke gjør flere slike låter. Ozzy, Manowar og flere av mine barndomshelter burde gjort kun slike låter! Det er litt grunnfilosofien bak Therion. Jeg ville tenke stort og lage musikk som skiller seg ut.
– Jeg har alltid lurt på hvordan førsteutkastet til en slik låt høres ut. Hvor startet det hele?
– Det er faktisk et interessant spørsmål. Akkurat denne låten hadde arbeidstittel “Corona Circus”. Dette var i starten av pandemien og jeg var irritert av hele situasjonen. Jeg hadde nettopp flyttet og slet med å få tilsendt post fra Sverige. Hver gang jeg satte meg ned ved pianoet, så kom denne enkle frasen tilbake. Jeg ble ikke riktig klok på hva det kunne brukes til. Den hadde en bisarr “om-pa-pa»- følelse og jeg tenkte at dette minner om sirkusmusikk! Så prøvde jeg å spille den på et orgel. Da ble det plutselig Deep Purple som spiller sirkusmusikk. Først da var det jeg fikk assosiasjon til Ozzy-låten. Jeg ba Thomas komme opp med et refreng som kunne passe. Det passet ikke helt inn, så jeg ba han skrive noe mer fengende. Ba han sette seg i Abba-modus og skriv et Beatles-refreng! Han tok utfordringen på strak arm, som alltid. Resultatet ble veldig bra. Verset er også litt sært. Jimi Hendrix-inspirert, faktisk. Jeg bruker den klassiske Hendrix-akkorden, hva enn den kalles. Veldig gjenkjennelig fra “Purple Haze”.
– Jeg må bare si Thomas Vikström er den perfekte sangeren for Therion.
– Definitivt. Hans forgjenger, Mats Levén er for all del en fantastisk sanger, men han er noe begrenset. Thomas har alt. Han kan synge opera, så vel som rock. Men hans evner som låtskriver overgår faktisk hans vokaltalent. Han kan skrive hva som helst. Skriver blant annet for danseband, noe som for meg er ganske absurd. “Pazuzu” fra nye platen vår var faktisk opprinnelig skrevet til Alice Cooper. Thomas ringte meg en dag i ekstase, etter at han på et eller annet vis hadde fått i oppdrag å skrive låter til Alice Cooper. Som gammel fan insisterte jeg på å være involvert, på noe vis. Hadde jeg blitt kreditert for en Cooper-låt, så hadde jeg tatt platen med meg i graven. Plateprosjektet var “Detroit Stories”, og skulle være en slags retro-plate tilbake til hans mest kommersielle periode. Thomas hadde begynt på en låt, som jeg da insisterte på å gjøre noe med. Jeg syntes den var litt for moderne. Thomas er ingen stor gitarist, så jeg savnet litt klassisk riffing. Jeg tok derfor litt kommando og vi jobbet sammen om tre låter. Resultatet ble veldig bra, men vi hørte aldri noe fra verken Cooper eller Bob Ezrin, som vi prøvde å kontakte. Enten så likte de ikke låtene, eller så var vi for sent ute. Jeg vet rett og slett ikke. Så da var spørsmålet hva vi skulle gjøre med låtene. “Pazuzu” tok jeg helt fra hverandre og lagde en helt ny melodilinje, noe jeg vanligvis aldri gjør. Jeg måtte bare gjøre noe drastisk, for jeg hadde hele tiden Alice Coopers stemme i hodet når jeg forsøkte å gjøre noe med originalen. Til slutt klarte jeg å få en Therion-låt ut av den. “Alchemy of the Soul” var også blant disse tre låtene. Her kan du faktisk høre tydelig de klassiske Cooper-aktige gitarriffene. Den tredje var veldig rocka, ala “Welcome to the Nightmare”. Denne var helt umulig å Therionisere. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe mer ut av dette. Demoene er profesjonelt innspilt, så vi kunne jo bare gitt ut demoen. “Alice Cooper Sessions” eller noe i den dur! Vi har senere skrevet låter for en annen stor artist, men jeg skal ikke si hvem. Disse ble heller aldri utgitt, så vi har enda flere låter vi kan bruke til et eller annet.
– Er det noen turnéplaner for Therion?
– Vi har nettopp kansellert vår Europa-turné. Det er ekstremt vanskelig å komme i gang igjen etter pandemien. Det er umulig å finne et crew og turnébuss, uten å måtte betale en formue. Fullt forståelig, da de fleste måtte finne seg noe annet å gjøre. De få som fortsatt er på markedet både kan og må ta blodpriser for sine tjenester. Det har vel ikke vært gratis for dem å holde fortet disse årene. Etter at krigen brøt ut har det blitt enda verre. Ingen vet hva som vil skje med priser på strøm og drivstoff. Pandemien blomstrer også opp igjen, for alt vi vet. I Tyskland var det vel nylig aktuelt med påbud om munnbind igjen. Vi risikerer å gå med tap om vi skulle gjøre en turné på dette tidspunkt. Enn så lyst jeg har til å spille, så har jeg ingen planer om å spille gratis. Vi får se om vi kan reise sammen med noen, under litt enklere kår. Kan vi dele en buss, så er det kanskje gjennomførbart. Vi får se. Inntil videre er det eneste vi har planlagt en VIP-konsert her hjemme i Malta. Det blir en spesiell anledning for dedikerte fans. Vi spiller konsert og tar en fest sammen. Det blir gøy.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022