Tirsdag 30.juli 2013
Billy Corgan er ikke kjent for å være den mest utadvente frontfiguren. Jeg tror aldri jeg har hørt han si mer enn et lavmælt ‘Thanks‘ en sjelden gang mellom låtene. Men denne kvelden på Sentrum Scene var det en noe så sjeldent som en smilende og utadvent Billy Corgan vi fikk møte. Han lo og spøkte med både bandet og publikum flere ganger, og virket oppriktig takknemlig for at de fikk lov til å spille for oss og at vi hadde tatt turen dit. Selv om det kun var åtte personer i Norge som hadde kjøpt den siste plata, som han sa. Og der er vel noe av grunnen til at bandet, som normalt sett fyller Oslo Spektrum, nå står på Sentrum Scene istedenfor. Det er tydelig at Billy er fornøyd med bandet sitt om dagen. Her kunne man spore både spilleglede og engasjement, noe som har vært ganske fraværende siden de gjenoppsto i 2007. Og ikke minst var setlista denne gangen proppfull av gamle klassikere, i motsetning til de siste par gangene de har besøkt oss. De åpnet knallsterkt med «Tonight, Tonight» og «Cherub Rock», med allsang fra første vers. De streifet innom en heftig coverversjon av David Bowies «Space Oddity», før fansen igjen fikk synge med på de store fanfavorittene «Disarm» og «Today». Innslagene av låter fra den nye plata forsterket bare inntrykket mitt om at «Oceania» er Smashing Pumpkins beste plate siden 90-tallet, med det lange, proggete tittelsporet som et av konsertens høydepunkter. «Ava Adore», «Bullet With Butterfly Wings», «Zero», og ikke minst den massive «Stand Inside Your Love» gjorde publikumsfrieriet til et faktum. Og jeg nekter å tro at noen gamle fans gikk skuffet hjem etter at de avsluttet konserten med den episke «Porcelina of the Vast Oceans» fra «Mellon Collie…». Man kan si mye om dagens Smashing Pumpkins, og det er lett å avfeie dem på samme måte som man gjør med feks Guns ‘N’ Roses, siden det kun er Billy igjen av originalbesetningen. Og jeg skal innrømme at jeg selv har hatt den tanken. Men etter denne kveldens oppvisning er det ingen tvil om at dagens versjon av Smashing Pumpkins har livets rett. Uansett om det var gamle favoritter eller låter fra sisteskiva som ble servert, låt det akkurat slik Smashing Pumpkins skal låte. Massivt, sjelfullt og ektefølt. Og da kan det jaggu være det samme om rytmegitaristen heter James Iha eller Jeff Schroeder.
5/6 | Terje Embla
Foto: Geir Amundsen