Prologue/Mascot
Etter at The Black Crowes gikk i knas i januar 2015, var ingen av brødrene Robinson sene med å iverksette nye band. Vokalist Chris hadde allerede sitt Brotherhood, og er nå cirka halvveis i metamorfosen med å bli Jerry Garcia, med sine kosmiske bluesjam-låter, noe han beviste da han besøkte Oslo i mars. Så da falt det på gitaristbror Rich å ivareta The Black Crowes’ ånd, selv om det neppe var noe mål i seg selv for ham. Men likevel, med Rich Robinsons særs karakteristiske gitarspill og låtskriverevner kombinert med to av hans kolleger fra klassisk 90-talls Crowes (gitarist Marc Ford og bassist Sven Pipien) så lukter det utvilsomt kråke lang vei av mange av låtene. 50% av bandmedlemmene i The Magpie Salute har tross alt tjenestegjort i The Black Crowes.
Men selv om de fleste Crowes-fans per i dag utvilsomt vil finne mer gull hos Rich enn hos Chris, så er på ingen måte The Magpie Salute noen The Black Crowes-kopier. Det kan de ikke minst takke vokalist John Hogg for, som overhodet ikke prøver å være en Chris Robinson. Han har en helt annen stil og en annen type stemme, og setter sitt eget preg på musikken. Musikalsk er flere av låtene ikke ulikt moderbandet, og det låter både americana og 90-talls alternativ rock. Man får nesten assosiasjoner til Jane’s Addiction her og der, spesielt på tittelsporet. Og jeg hører litt Tom Petty her, litt The Faces der og en dæsj av Lenny Kravitz drysset på topp.
Hvis du skal høre én låt for å bli overbevist om at dette er noe for deg, så gå for låta som kanskje i størst grad demonstrerer hva dette bandet står for – «Send Me An Omen» kunne lett vært en The Black Crowes-låt, og det kunne vært en av deres beste låter. Sjekk også ut «Sister Moon», en aldeles nydelig sak hvor bandet virkelig viser hvilken magi som kan oppstå når de rette musikerne møter hverandre under rette omstendigheter.
Hvis du, i likhet med undertegnede, hadde fryktet at The Magpie Salute skulle være et spaca jamband i likhet med bror Chris og hans Brotherhood, så er alarmen herved avblåst. Rich Robinson & co har mye mer fokus på melodiene, refrengene og låtene, og som studiodebut er dette mer enn godkjent. Mannen selv vil neppe like mine hyppige referanser til The Black Crowes, men det er vel ikke negativt om jeg påstår at dette er det beste han har levert siden «By Your Side»?
Det må nevnes at selv om «High Water I» er bandets første studioskive, så har de allerede gitt ut en selvtitulert liveskive, med noen coverlåter, litt Crowes og litt eget. «High Water 2» er allerede innspilt og slippes i 2019.
Og hvis du leser dette helt i begynnelsen av august 2018, så har du jaggu flaks – for The Magpie Salute spiller faktisk på Krøsset i Oslo førstkommende søndag den 5. Ses der, for da skal vi gjøre intervju med Rich Robinson til neste nummer av Norway Rock Magazine!
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 10.august 2019