Tre år etter den fenomenale debuten er den svenske duoen omsider tilbake med oppfølgeren “New Knives”. Vi fikk vokalist Emma Wahlgren og gitarist Tobias Kastberg på skype-tråden for å fortelle litt om hvordan ståa er om dagen i verdens feteste laserpunk-duo.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: David Möller
– Først det obligatoriske coronaspørsmålet: Dere er friske og det går bra med dere?
Emma: – Jada. Ironisk nok er det vanligvis sesong for Tobias rundt disse tider, men han er utrolig nok frisk denne gangen. Tror jeg.
Tobias: – Omtrent akkurat da vi pleier å dra på turné blir jeg syk typisk nok. Men nå er vi friske.
– Hadde dere noen konsertplaner som ikke har blitt noe av?
Emma: – Ja, noen planer hadde vi som er kansellert – men også en del som har blitt utsatt til september.
– Da får vi håpe det har blåst over innen den tid. Men nok sykdom, vi må også snakke om “New Knives” (som anmeldes her); Gratulerer med skiveslipp, hvordan kom den til?
Emma: – Jeg tror den eldste låta “Stick To Your Guns” sikkert er fem seks år gammel – altså eldre enn debutplata vår.
Tobias: – Det er en låt som har ligget litt i bakgrunnen en stund og vært halvklar, også har vi fylt på med noen låter som er et par år gamle før vi skrev en fem-seks splitter nye for å fylle opp plata. Så den består av noen gamle låter og noen nye låter.
– Skriver dere sammen eller har dere én som komponerer og én som skriver tekster?
Emma: – Det er ganske variert. Det tar litt tid for oss å lage nye låter, dels for at vi spiller mye live og dels for at det enkelte ganger tar tid å lage de ferdige i øvingslokalet så vi tar det litt frem og tilbake. Det er litt forskjellig fra gang til gang. Men helt til slutt ferdigstiller vi nok det meste sammen i lokalet vårt. Mye av musikken er jo forhåndsprogrammert, så det tar en del tid å produsere før en låt er ferdig.
– Har det vært en annerledes måte å jobbe på på de siste låtene kontra de første dere skrev?
Emma: – Det har nok vært veldig annerledes. Jeg har vært med mye mer på produksjonsdelen enn tidligere, og vi har også vært en del i Belgia og jobbet med de fleste låtene.
– Jeg synes jeg hører en del mer åttitall på “New Knives” enn på debuten, vil dere si dere enige i det?
Emma: – Det er vel gøtt?
Tobias: – Det stemmer nok, men jeg vil samtidig si at det er en generell retro-følelse over det hele – uten at det her vært bevisst at det skulle være akkurat åttitallet. Vi har ikke siktet oss inn på et konkret tiår. Ser du på referansene finner man såvisst åttitallet, men også syttitallet så vel som nittitallet.
– Er det bare dere i studio under innspilling eller bruker dere produsent?
Emma: – På de første låtene så jobbet vi en del i Belgia som sagt med Alain Steffler som har sitt eget punkband i Belgia. Da fikk vi en backlash så det meste vi hadde gjort forsvant. Det var litt trøblete. Men så spilte vi også inn mye hjemme i øvingslokalet og til slutt så har vi hatt Joachim Lindberg til å mikse og sette farge på produktet. Det har nok påvirket en del vil jeg si.
Tobias: – Ja, men som ettersom vi er nødt til å gjøre det meste i forkant er det ikke så mye jobb som er igjen når vi faktisk er i studio. Da er det mest miksing og få ting til å passe sammen som står igjen. Det meste av produksjonen er gjort innen vi er i studio.
Emma: – Vi har nok allikevel gjort mer i studio nå enn på forrige da nesten alt var klart i forkant, så Joachim har gjort en god jobb med å ferdigstille det denne gangen.
– Jeg har akkurat sett videoen til “Enemy” som er noe av det sjukeste jeg har sett. Hva i alle dager?
Emma: – Haha! Det er meningen at den skal gi en følelse av et parallelt univers, et “gameshow gone wrong”
Tobias: – TV Shop!
Emma: – TV Shop ja – drap og følelser, lavbudsjetts-splatter og Made In Belgium.
– Jeg synes den representerer dere på en utmerket måte da dere tross hissige riff og sint lyrikk utstråler en stor andel humor og selvironi?
Emma: – Det kommer jo an på hvordan man ser det.
Tobias: – Ja, det er humor men er det morsomt?
– Det er helt klart morsomt!
Emma: – Takk for det. Det er nok både og. Du har jo da sett videoen til “Enemy” som man helst ikke skal ta bokstavelig og har ganske mye humor, samtidig som utgangspunktet i en låt kan være alvorlig – spesielt i en låt som dette som handler om å knuse patriarkatet. Vi har ofte en tilnærming til låtene som kan være ganske sinna og intensivt – og det samme gjelder for fremførelsen når vi spille live; Det blir også ganske intensivt. På samme tid er vi som personer ganske “löjliga” og er dårlige på å være kule. Mange får til å være sinna og kule samtidig, vi passer best til å være sinna og “töntiga”. Men noen må være dét og.
– Vi må skru tiden tilbake til oppstarten deres som var av det mørkere slaget da trommisen deres gikk bort. Kan dere fortelle litt mer om det?
Tobias: – Vi vet ikke helt hva som skjedde, men han datt sammen en morgen og døde brått. Det kan ha vært hjerneslag eller hjertefeil – det fikk vi aldri svar på. Men det var noe medfødt, og ble en tankevekker for oss. Det handler om å gripe nuet og ta vare på dagen. Det ble mye tanker vi ble stilt inn for når han gikk bort så brått.
– Hadde dere holdt på lenge da?
Tobias: – Jeg hadde kjent han siden jeg var barn og vi begynte å spille sammen når vi var tenåringer.
Emma: – Jeg har vært med siden jeg var rundt 20, og siden har vi hatt ulike konstellasjoner rundt oss. Det bandet hadde vi vel holdt på med i to-tre år da det skjedde, men vi spilte vel sammen i ti år totalt i forskjellige sammensetninger. Så det var en veldig merkelig situasjon.
– Het dere da også The Guilt?
Emma: – Nei, det er bare oss to. Da var vi mer typisk gitar, bass og trommer – alternativ rock.
Tobias: – Nittitalls-rock. Vi byttet navn til The Guilt når det bare ble meg og Emma.
– Utga dere noengang noe musikk?
Emma: – Nei, dette var lenge siden – før Spotify og den slags.
Tobias: – Jeg tror vi hadde noe på MySpace, vi satset ikke så stort og spilte ikke så mye på den tiden så det finnes ikke noen klipp av oss såvidt meg bekjent. Vi ga kun ut noen få demoer.
Emma: – Det var på den tiden man brant sine egne CD-plater så det ble med det.
– Når gikk det over til dere to og The Guilt?
Emma: – Som Tobias var inne på var det en annerledes og sjokkartet tid, og de andre vi spilte med som også var venner med trommisen begynte å gjøre andre ting.
Tobias: – De hadde studert musikk og skolert seg, men brant ikke like sterkt for å spille live og kjøre som vi ville så de tok et steg tilbake etter Jesper gikk bort. De måtte lande litt fordi de håndterte det på en litt annerledes måte enn hva vi gjorde musikalsk sett.
Emma: – Og syntes nok at det var utfordrende å finne en ny måte å spille på. Når man har spilt sammen såpass lenge er det ikke så lett å gjøre det annerledes. Det bidro også til at The Guilt ble noe helt annet for vi var pent nødt til å tenke annerledes for det kunne bare ikke bli det samme. Vårt mål var å gjøre det så enkelt som mulig og spille så mye som mulig.
Tobias: – Så trommemaskin ble veien videre og gjorde det lettere for oss å gjøre konserter. Det var mindre kronglete med bare oss to og en maskin.
– Hva er så deres beste og verste konsertminne?
Tobias: – Skal vi begynne med det verste?
– Ja!
Emma: – Der har jeg faktisk en “bubblare” som jeg synes bør med.
Tobias: – Da kan vi ta den verste og den nest verste. Den verste var når vi spilte i et gammelt gårdshus der det var kaldt, rart – og ingen kom. Vi fikk mat som vi ikke ante hva var, men den var rosa og ekkel. Det var bare en veldig rar stemning hele settingen, og så hadde vi kjørt veldig langt for akkurat den giggen. I tillegg var det starten på turnéen så vi ble redde for at resten av turnéen skulle bli på samme måte – kald, dårlig mat og ingen publikum. Det var ganske tidlig i karrieren og var ganske forferdelig. Men i stedet for å bli igjen over natta som var den opprinnelige planen kjørte vi til noen kompiser som bodde i nærheten og hadde bursdagslag. Da koblet vi opp utstyret og spilte på bursdagslaget istedet, og da ble det topp stemning og en bra avslutning på historien allikevel. Hvilken var det du tenkte på, Emma?
Emma: – Jo, dette var også lenge siden – vi spilte på High Voltage i København som er en ordentlig rock/metal-klubb der stilen var ekstremt sleaze med sebrastriper, høyt hår og strippestenger. Jeg tror det dukker opp dansere der enkelte ganger så det blir skikkelig rock n’roll hvis du forstår. Så der var vi og var bedt med av et veldig bra band som vi hadde det kjempegøy med i tillegg til at det var veldig mye folk tilstede og spillingen gikk bra – det må nevnes. Men matchen mellom oss og resten var ekstremt dårlig, for aldri noensinne i mitt liv har jeg fått så mange kommentarer utenom musikken som “fin rompe” og “vokalisten beveger seg pornografisk” – så mye skit som ikke har noe med musikken å gjøre. Den dassete stemningen har bare skjedd én gang og det var der. I tillegg så regnet det såpass kraftig at de en gang ut på kvelden måtte evakuere lokalet da det ble oversvømt. Det formelig fløt instrumenter rundt i kjellerlokalet, så det ble litt krise. Ikke en bra kveld, det heller – men allikevel en god historie i etterkant.
– Hva så med det beste?
Emma: – Det må vel være spillingen i Aachen?
Tobias: – Ja, det vil jeg nok si.
Emma: – Dette foregikk i en bunker i Tyskland, og der var det forresten også kaldt når jeg tenker meg om – men det var i en påskeuke, vi hadde aldri spilt der før og det var et temmelig stort lokale uten vinduer så man kunne ikke se ut.
Tobias: – Og vi var det eneste bandet på plakaten den kvelden.
Emma: – Noe som er ganske skummelt når man aldri har vært på stedet før. Og når vi begynte å nærme oss 20-30 minutter før konsertstart sendte vi ut folk for å se an stemningen, og da var det kanskje rundt ti stykker tilstede – og da kjente vi på nervene.
Tobias: – og 5-10 minutter senere var det kanskje 20. Da innstilte vi oss på at det skulle bli en av de kveldene.
Emma: – Der man må anstrenge seg litt ekstra selv for å holde opp energien. Så vi psyket oss opp litt ekstra enn vanlig og kom i moduset at det ikke spilte noen rolle om det var 10, 20 eller ingen tilstede – vi skulle ut og kicke ass. Så skjer det da idét vi er på vei til å gå på scenen at vi får beskjeden om at stedet praktisk talt er fullt, noe vi ikke trodde på ettersom vi var såpass innstilte på et praktisk talt tomt lokale – så når vi da gikk på med adrenalinet til tusen ble vi fullstendig gølva av stemningen som var der. Det var en total mindfuck. Brått var det 3-400 personer der som vi var et antall vi da aldri hadde spilt for før, så da måtte vi brått omstille innstillingen. Det ble noe helt annet, så det var gøy.
– Hva med konserter i Norge, jeg vet dere spilte på Blitz i 2019? Blir det sjanse til å se dere her om ikke så alt for lenge etter Covid19 har gjort seg ferdig?
Emma: – Vi har spilt der to ganger tror jeg.
Tobias: – Vi var der i fjor, helt riktig – men gangen før var flere år siden tror jeg.
Emma: – Stemmer, da spilte vi i caféen på Blitz med to danske band. Det føles som om det finnes en scene hos dere som passer oss, så vi vil så absolutt komme tilbake om ikke så alt for lenge. Vi har jo spilt med deres største punk-kjendiser Honningbarna i Gøteborg en gang faktisk.
– Det er veldig gøy det som skjer med punken her til lands om dagen, for det er veldig likt det som skjedde i Sverige på slutten av 80-tallet, starten av 90-tallet med deres trallpunk.
Emma: – Så bra! Vi har også spilt med Strebers som ble til Dia Psalma, en av de første i den bølgen du nevner…
– De var blant de som fikk meg inn i punken, så de kjenner jeg til ja…
Emma: – Riktig. Det er en lang liste med bra band vi har spilt med, deriblant The Sounds som er noe helt annet.
Tobias: – Vi har spilt med veldig mange forskjellige band fra forskjellige sjangre – fra punk til synth, fra rock til metall, og det synes vi er skikkelig gøy. Faktisk noe av det beste med det vi driver med – at vi kan passe inn omtrent med hvem som helst. Det er en skikkelig “höydare”.
Emma: – Det er ingen som forstår helt hva vi gjør så vi slipper til overalt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020