Tekst: Ronny Østli
Foto: Fred Kowalo
Livefoto: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen
Om det ikke er lysende utsikter som reflekterer Testaments platetittel, ser det heller ikke lyst ut for Chuck Billy denne septemberkvelden. I hvert fall ikke det han ser på sin side av Zoom-samtalen. Jeg kommer forsinket hjem fra foreldremøte på skolen. Jeg rekker å skru på PC i tide, men at fire av rommets seks lyspærer er avskrudd er det ikke tid til å gjøre noe med.
– Hehe, ja sånn er det. Foreldremøter på skolen er det lenge siden jeg har drevet med. Mine barn er rundt førti. Neste gang vi spiller i Oslo må du ta med barna. Kontakt plateselskapet sånn at dere kan komme og hilse på oss. Vi må ta vare på kommende generasjoner Testament-fans.
Vi må nok innse at banda vi vokste opp har dratt seg opp i bestefaralder. Samtidig er det feilet stort med å prøve å fostre metalfans i mitt hus. Grunner nok til å sette kaffen i halsen begge deler kanskje, noe sikkert enkelte også gjorde da de hørte første singel fra «Para Bellum», «Infanticede A.I.».
– Eric Peterson elsker black metal. Siden “The Gathering” har han stadig inkludert elementer fra sjangeren, men med nye trommisen Chris Dovas lot det seg gjøre for Eric å tøye black metal strikken litt lenger.
Gitarist Peterson har gitt ut tre skiver med black metal prosjektet sitt, Dragonlord.
– Det er ikke sånn at han nå tar ut alle de mørke ideene i Testament, jeg føler Dragonlord er en helt annen greie. Han elsker maskingevær-riffing og blast beats, og for et førti år gammelt band er det gøy å kunne gjøre disse litt mer moderne tingene. Det åpner noen nye dører for oss å jobbe med denne stilen, og det gir nye utfordringer for meg som vokalist. Vi vil ikke bli voksne, så vi liker å henge med i utviklingen og finner mye inspirasjon i hva som skjer i dagens musikk.
– Det er mye nostalgi forbundet med Testament, så vel som andre band som har holdt på siden 80-tallet. Hvor viktig er det for dere å fornye dere?
– For vår del føler jeg det er et liv før og etter «The Gathering». Jeg har utfordret Eric med at jeg vil synge der og der og sånn og sånn, og vi har arbeidet mye frem og tilbake. Den virkelige utfordringen var på «Titans Of Creation». Da ba jeg Eric om å sende meg ferdig musikk for deretter å jobbe frem vokal. For meg som vokalist var det også utfordrende å hente frem stemmer jeg aldri har brukt før. Spesielt på denne her, med låter som «Nature Of The Beast» og «Room 117» hvor jeg synger veldig kontrollert og avslappet. Denne gangen tok jeg låt for låt, i stedet for å ta fatt på hele skiva. Alle låtene er ganske forskjellige, noe som gir en fin flyt. Hver låt har sin egen identitet både musikalsk og vokalt. Dette er ikke en sånn «har du hørt en, har du hørt alle»-plate.
– Vi må jo da nevne balladen «Meant To Be».
– Med helt clean vokal ja. Jeg har ikke sunget sånn på veldig mange år. I fjor spilte vi ballader og litt annerledes låter vi nesten ikke har gjort live. Uvisst hvorfor egentlig, mulig vi har vært redd for at folk vil dømme oss eller noe. Vi føler vi bygget oss opp tillit til å lage en låt som «Meant To Be» basert på dette. Låten er bortimot åtte minutter og jeg tenkte at her kommer til å være behov for noe voldsomt med tekst, hehe. Men låten er godt arrangert, med vokal på de riktige stedene og en annen type stemme. Så dette er absolutt en låt som har åpnet nye dører for mitt stemmeregister. Det er veldig gøy førti år inn i karrieren.
– Etter denne kommer «High Noon», som er en litt annerledes rocka låt som toucher groove metal.
– Ja, som sagt, alle låtene har sin egen identitet. Og det er nok en del her som ikke er rendyrket thrash. Da jeg hørte denne første gangen reagerte jeg på at den var veldig variert, og jeg var ikke helt overbevist. Jeg prøvde å ikke overtenke og henge meg opp i at denne skiva må være sånn og sånn. Jeg tok låt for låt og hørte de utallige ganger. Så åpenbarte etter hvert vokalmelodiene seg, og jeg gikk i gang med å skrive tekst. Jeg tror nok ikke Eric er så opptatt av hva som er siste skrik i musikkverden, men å ha med en ung trommis som Chris, som har vokst opp med en helt annen type metal, har helt klart vært med å utfordre ham i skriveprosessen. Og det harde arbeidet de har lagt i øvingene sammen har virkelig gitt belønning for strevet når en hører resultatet.
Vi har snakket om både Chris Dovas og plata «The Gathering». For en tid tilbake ble det annonsert at den platas trommis, Dave Lombardo, var tilbake i Testament.
– Da Gene Hoglan sluttet annonserte vi etter trommeslagere. Vi fikk en video av Chris, og likte stilen hans. Håret hans dekket fjeset, så vi så aldri hvor gammel han var, hehe. Så ringer Dave og er interessert. Og selvfølgelig svarer man ja når Dave Lombardo tilbyr sine tjenester. Så blir det booket en turné hvor Dave ikke har mulighet til å spille de første fem seks konsertene. Da kontakter vi Chris, og dette er første gang vi møter ham. Hvor gammel er du? 24, svarer han. Hva er du sier, skinnjakka og skoa mine er eldre enn deg, svarer jeg, haha. Han kom på øving og naila låtene. Og mer til. Han kunne låter ikke vi var sikre på lenger. Han spilte ikke en eneste feil og var veldig god. Turneen var unnagjort, og det var dags for å tenke skive. Dave har en del prosjekter og hadde ikke tid til en Testament skive på en god stund, men vi ønsket ikke å vente. Igjen ringte vi Chris. Han og Eric begynte straks å jobbe sammen med nytt materiale. Oppi dette kom nye turneer til, og vi bygget en relasjon med Chris. Vi kommer veldig godt overens, og føler ikke han er noe yngre enn oss. Han er en gammel sjel, som liker klassisk rock så vel som ny musikk. Jeg tror ting skjer av en grunn. Hadde Dave vært med oss hadde det blitt en helt annerledes skive, og «Para Bellum» er blitt langt mer enn jeg kunne håpe på.
Tittelen bærer ikke særlig grad av optimisme. Og med linjen «Generation suicide» i «Infanticide A.I.» så føles det som vi er på kanten av stupet.
– Det er så absolutt en advarsel. Vi skriver om nåtid, hva som skjer rundt oss og påvirker livene våre. «Infanticide A.I» var en av de første låtene vi gjorde, tekst så vel som musikk, og Eric jobbet lenge med det som platas tittel. Med det ville nok mange stille seg spørsmål om omslaget eller tekster var A.I. generert, og det var en dør vi ikke ønsket å åpne. Jeg og Alex skrev «Para Bellum», og det å forberede seg til krig ga mer mening i forhold til det øvrige materialet på skiva, men også omslaget, som Eric jobbet med sammen med Eliran Kantor. Vi ønsket atomeksplosjonen, og «Para Bellum» passet bedre til bildet. Engelen var dog en overraskelse for meg, men da jeg så den var det veldig kult. Det er en fredfullt over det, samtidig som det er en atomeksplosjon. Hvordan vil de som vokser opp nå og kommende generasjoner forvalte verdens utvikling? Eller vil kunstig intelligens overta mer og mer? Det er fullstendig uvisst.
– Hva tror du?
– Jeg tror ikke vi går lysere tider i møte. Den trygge verden vi husker fra barndommen vil vi neppe se igjen. I mitt yrke reiser jeg verden rundt og jeg hører hva folk tenker om USA og politikk, og det er skremmende, for dette var aldri noe tema før. Det var aldri snakk om hvor man sto politisk, men i dag er dette veldig synlig. Jeg har spurt kona mi og jeg spør stadig venner om de ville dannet familie idag om de var i etableringsfasen nå, og veldig mange er betenkte.
– Du har nevnt Gene Hoglan, deres tidligere trommeslager. Han sier i intervjuet jeg gjorde i forbindelse med Dark Angels nye plate at thrash metal er like stor nå som på åttitallet. Og dere er blant eliten. Hvordan har du oppfattet endringen de seneste årene?
– Det er enormt mange band. Og det er bra noen viderefører sjangeren. Det jeg virkelig liker er at mange band som har hentet mye fra oss gamle også henter inn nye elementer og skaper sin egen greie. Det tror jeg er veldig sunt. Og det inspirerer oss også. Det er ikke så spennende med ting som gjentar seg til det kjedsommelige. Jeg synes vi har fått med oss litt av utviklingen og «Para Bellum» synes jeg har med seg mye moderne elementer, samtidig som du finner klassisk Testament på den.
En av de siste konsertene med Gene var her i Oslo, i februar 2020, rett før verden stengte ned. Det ble også mitt siste konsertbesøk og liveanmeldelse på en lang stund.
– Det var en tøff tid. Vi ble oppriktig bekymret. Det ene landet etter det andre stengte ned, og konserter ble avlyst. Vi var usikre på om vi i det hele tatt kom oss hjem. Vi fryktet en stund vi måtte være i Europa det neste halve året. Vi sov på bussen da sjåføren vekket oss og sa presidenten vår skal stenge ned landet, men vi har mulighet til å komme oss med et fly klokken seks om morgenen. Da var bare å kaste seg rundt og slå alle kluter til for å komme seg med det flyet. Å komme seg hjem var det eneste som betydde noe da. Vi måtte også ta stilling til om vi skulle gi ut «Titans Of Creation» eller utsette den. Man visste selvsagt ikke at verden skulle være stengt i to år, vi tippet kanskje noen måneder og syntes fansen fortjente litt ny musikk mens de satt hjemme, og virkelig kunne fordype seg i plata. Så går det to år, og vi får ikke turnert og plata mister sitt momentum. Det er en god skive, men vi fikk den aldri ut til folket på måten vi ønsket.
Det har blitt mange Norgesturer på Testament. Siste besøk var Midgardsblot i 2024.
– Og det er besøket jeg husker best, for da hadde vi to fridager. Vi bodde i Oslo og gikk turer i området rundt Operahuset. Det er et veldig fint område. Også besøkte vi de badstuene som ligger rett ved, det var en helt nydelig opplevelse, noe jeg gleder meg til å gjøre igjen. Vi spiste noen nydelige måltider og hadde det helt topp. Dessverre er det litt dyrt, men folkene er hyggelige. Festivalen og publikummet der var det heller ikke noe å utsette på. Det jeg liker med de norske festivalene er at de er så varierte. Det er ikke nødvendigvis kun metal.
Jeg opplyser Chuck om at de badstuene er veldig populære på vinterstid, noe han synes høres ekstra spennende ut. Første gang Norge fikk besøk av Testament skal ha vært 5. oktober i 1987, som support for Anthrax.
– Det var jo ingen penger i bandet på den tiden. Vi lånte utstyr og bussen var også ganske dårlig og det var ikke snakk om å sove på hotell. Dette var vår første tur utenfor vårt eget land og vi virkelig elsket det. Vi var som barn i et godteributikk. Du må huske at i 1987 var fire i bandet under 21, og hadde ikke lov til å drikke i USA. I Europa slapp vi jo inn på barer. Coffeeshops i Amsterdam solgte gress lovlig, og alt var veldig nytt og spennende. Og alle likte heavy metal. Vi hadde aldri sett så mange vester med patcher. Europa hadde også begynt med festivaler, noe som ikke fantes i USA, så vi følte oss virkelig hjemme. Nå er dette heldigvis endret her, og jeg synes det er et sunt heavy metal miljø også i statene. Men på den tiden var det annerledes, og det var stort å reise fra sin egen by for å spille de ti låtene vi hadde. Mer hadde vi ikke, og vi var sjeleglad for alle vi kunne spille de ti låtene for, hehe. Det var en rimelig lang turné også, fem eller seks uker.
– Det var jammen en lang fest.
– Jammen vi var unge, så vi klarte det, hehe.
– Det at thrash metal er blitt større igjen, hvordan påvirker det platesalg for dere?
– Det med platesalg har vært en reise i endringer. Da vi startet fantes ikke en gang CD. Så snudde det om til å kun bli CD, men likevel kjøpte folk et fysisk produkt. På den tiden var det store kjeder med platebutikker. Det vi ser nå er at ikke alle byer har platebutikker, og de som har er gjerne små uavhengige nisjebutikker, slik at mye selges online. Og det er gjerne for samlerne som oppsøker disse nettstedene. Ungdom nå laster stort sett ned musikk. Da vi signet med Atlantic i 1987 var ikke internett noe tema. Da nylig reforhandlet kontrakten med Nuclear Blast var posten om det digitale markedet blant det viktigste, da det genererer mer salg enn fysiske skiver. Før kjøpte du kanskje en CD for å ha bilen, men nå har ikke biler CD-spillere lenger, også der baseres det på nedlasting eller streaming. Men det må jo sies det er lite som låter bedre enn en CD eller vinyl.
I det vi avslutter et år synes jeg det er gøy å høre om intervjuobjektene har noen musikalske favoritter fra året vi legger bak oss.
– I år har jeg ikke brukt så mye tid på å sjekke ut ny musikk, da jeg har brukt mye tid på Testament-plata. For min del oppdages mye musikk gjennom radio. Problemet er at veldig mange vokalister låter veldig likt. Jeg våkner litt når det er artister som har en egen identitet.
Som dagens siste intervju skal ikke jeg oppholde Chuck lenger enn nødvendig. Testament holder på med øvinger til Europaturnè, og hele bandet bor hos Chuck i disse øvingsperiodene. Chuck gjør intervjuer på morgenene, og fra lunsj er det bandøving resten av dagen.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
