Tekst: Ronny Østli
Foto: Manuel Schütz
Livefoto: Anne-Marie Forker
Da Coroner begynte å røre på seg igjen i 2010 gikk det noen år før det ble snakk om ny musikk. Og det har gått rundt elleve år siden bandet nevnte i intervjuer at nye ideer forelå, til «Dissonance Theory» (anmeldt her!) er ute i butikkene.
– I begynnelsen var det snakk om kun noen få konserter. Etter et års tid begynte spørsmålene om ny musikk å komme. Vår originale trommis, Marky, var veldig på at vi skulle la Coroner være et kultband, og at å lage ny musikk ikke nødvendigvis trengte å være en bra ting. Etter et par år fikk Marky nok av konserter også, mens jeg og Ron (Broder, bass og vokal. Journ. anm.) hadde det altfor gøy til å gi oss. Etter hvert ble Sony i Sveits veldig på oss og maste om ny skive og vi signet en kontrakt med dem. Dette er nå ti år siden, haha.
Da Coroner spilte inn sitt forrige album, «Grin» løp studiotid og utgifter fortere enn musikk ble skapt. Jeg føler dere var bedre forberedt denne gangen?
– Etter anbefaling fra vår manager ble vi enige om å begynne trommeinnspilling så fort vi hadde noe klart, for å ta bort litt av presset. Vår nye trommis Diego tracket så seks låter. Hele veien var jeg usikker på om låtene holdt mål. Ikke hadde de noen basslinjer enda heller. Etter tre uker innså jeg vi måtte konsentrere oss mer låtskrivinger og gå i studio når låtene var helt klare. Dermed ble trommene spilt inn to ganger. Siden vi brukte mitt studio gjorde vi ferdig trommene før jeg fikk et nytt band inn som skulle være der et par måneder. Så gjorde vi et annet instrument en ukes tid før enda et band hadde booket tid. Det er grunnen til at skiva tok oss ti år, hehe. Problemet var ikke låtskrivingen i seg selv. Selv om jeg er en kreativ person, så blir jeg ganske utmattet etter å ha vært kreativ i studio på dagtid med andre band. Når da kvelden kommer er det lite energi å hente til egen musikk.
På mange måter ville det da kanskje vært bedre om dere var bandet som reiste vekk et par måneder til et annet studio?
– For meg er dette den første Coroner-skiva jeg er 100 % fornøyd med. Tidligere har jeg hatt masse ideer og tanker som burde vært prøvd ut, men som det ikke har vært tid til fordi studiotiden er omme. Sånn sett har det vært fint å jobbe i eget studio. Minuset er at jeg stadig blir forstyrret. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å skrive her inne. Jeg må bort. Gjerne til fjells og helt alene, først da kommer jeg inn i flyten. Folk skjønner ikke at jeg sitter med et profesjonelt studio og ikke klarer å skrive her inne, og ikke skjønner jeg det selv heller, hehe. Men for produksjonen har det vært veldig komfortabelt. Nå bruker vi også dette som øvingslokale. Vårt gamle var ti meter ned med trapper, og vi er gamle mennesker og ryggene våre tåler ikke sånt, haha.
Hvordan forløp disse fjellturene dine seg?
– Jeg var der gjerne i tre til fire dager av gangen. Jeg spilte inn alt mulig. Kanskje femti riff hvor ett havnet på plata. På dag fire kommer Diego innom og vi starter å jobbe med miditrommer. Miditrommer er et fint arbeidsverktøy for du kan endre tempo og prøve ut forskjellige takter. Vi gjorde noen sånne runder i fjellet. Deretter leide vi et hus for tre lengre perioder hvor hele bandet var samlet og jobbet. Dette var i Engelberg, som er mer sentralt og hvor det er mye folk, og også dette var en god opplevelse. Hver gang vi kom dit strømmet ideene ut av oss. Så kommer jeg hjem og får ikke ut en eneste idé, det er veldig merkelig.
Når riffene først kom ble det brukt mye tid på å finne ut hvordan en Coroner plate skulle låte i 2025.
– Mange elsker «Grin». Kanskje vi skulle lage den naturlige oppfølger? Samtidig er det en hatet skive av mange, de foretrekker heller de fire første. Konklusjonen ble da at dette er bare tull, jeg plukker opp gitaren og ser hva som kommer ut av det. Dette er i seg selv ikke noe nytt. Vi har aldri skrevet for massene tidligere, kun for oss selv. Som sagt ble det skrevet mye, men lite kom til skiva. Jeg må kjenne at jeg har noe unikt. Og jeg kjenner når det unike har kommet. Unikt for meg, kanskje ikke for alle de som leser dette eller hører på skiva. Og resten av bandet må være enig med meg. Det hender seg Ron sier at ting ikke holder Coroner standard, da blir det ikke brukt.
Uansett om bandet ikke repeterer seg selv, har de sin egen signatur. Det er noe med de rytmiske versene, mer streite refrengene og Tommys delikate gitarleads, noe han takker for og mener er en god ting. En annen signatur er selvsagt Rons vokal. Og husker jeg historien rett er ikke Ron mannen som i utgangspunktet ville synge.
– På «Death Cult» demoen vår er det Tom G. Warrior som sang. Vi søkte etter vokalist, og vi prøvde flere. Og det var rimelig mye pinlig. Jeg kan gjøre det Tom gjør, sa Ron en dag. Og vi sa ok, la oss prøve det. Og sånn ble det, hehe. Og det har ikke vært noen tanker om å endre på det etter comebacket heller.
Jeg har sett Coroner flere ganger live etter de ble gjenforent, og det er mye elektronikk i lydbildet. Jeg forventet meg mer av dette på plata, men er veldig positivt overrasket over at det ble en veldig hard skive.
– Ok? Det er jo en del keyboard på plata. Vi har jobbet hardt med keyboardet. Det er Dennis Russ, som har vært med å produsere plata, som spiller. Han er en god pianist. Hver eneste lyd har vi gitt en spesiell oppmerksomhet. Eksempelvis ved å ha spilt dem inn gjennom en gitarforsterker. Noen ganger kan du høre det, andre ganger ligger det som stemning i lydbildet. Så det er mye keyboard, men naturligvis er det mye gitarer, bass og trommer som skal være i front.
Første singel er «Renewal», og det første mange hører fra «Dissonance Theory». De som i løpet av våren og sommeren har sett Coroner live, har fått med seg «Sacrificial Lamb».
– Grunnen til dette er at mange har fått med seg denne live versjonen, så jeg tenkte vi må komme med en kjapp tung låt som første singel. «Sacrificial Lamb» er en litt mer ordinær midtempo låt og ikke bombastisk nok som singel. Det er en god låt, men den gjør seg best i platas helhet for å fremheve dynamikken.
På de foregående platene var det eks-trommeslager Marky Edelmann som skrev tekstene.
– Riktignok fikk han litt hjelp av en amerikansk venn, men ja, dette ble en utordring denne gangen. Ron og Diego skrev noen tekster og de var helt ok. Men jeg ønsket ikke ok tekster, dette skulle bli den beste Coroner skiva noensinne, med tekster deretter. Allerede nevnte Dennis Russ er min bestevenn og halvt amerikansk, og vi begynte å drodle. Jeg hadde et konsept i tankene, og arbeidstittelen på skiva var «Oxymoron», som nå er introen. Jeg husker ikke hvem av oss som kom opp med «Dissonance Theory», men om det ikke er et direkte konseptalbum, så omhandler alle låtene kognitiv dissonans. Jeg synes tankekonklifter er veldig interessant. En meget banal konflikt er når du elsker kjøtt, men like fullt er veldig glad i dyr. Derfra begynner den indre konflikten i deg. Jo, jeg elsker dyrene, men kjøtt er jo sunt osv. Alt har to sider, ikke noe er helt svart eller hvitt og det er konseptet på plata.
Mediabook-versjonen av «Dissonance Theory» inneholder demoen «Death Cult». Selv om det allerede finnes flere versjoner av denne ute på markedet , er det første gangen bandet selv står for en reutgivelse.
– Det beste ville vært en remix, men dessverre lar ikke det seg gjøre. Det nærmeste jeg har originalbåndet er kassettkopi nummer tre. Jeg tok med denne til en spesialist for digitalisering. Deretter sendte jeg den til mastring og dette er versjonen med best lyd som finnes av «Death Cult». Nå er ikke dette det eneste kule med mediabook-utgaven. Den inneholder en lang og velskrevet historie om hele skiveprosessen og hvorfor det tok så lang tid. Jeg føler det er en veldig fin utgave.
Hva med mitt favorittformat, vinylen?
– Jeg elsker vinyl. Som lydtekniker vil jeg ikke si det låter bedre, der er det ikke noe som slår 96khz 32mb. Men det er en varme og ikke minst sjarm med å sette på en plate. Også kan du se hva som står i coveret, hehe. Jeg ble kjempeskuffa da CD’en kom. Først likte jeg ikke lyden. Selv om jeg etter hvert likte den ble jeg aldri vant til at alt var så lite. Jeg har solgt alle CD’ene mine, men vinylen har jeg beholdt.
Jeg nevner for Tommy jeg så Tom Warrior spille et Celtic Frost sett med Triptykon på Beyond The Gates.
– Oi, var det bra? Vi møtes av og til på festivaler. Noen ganger snakker vi en del og stemningen er god. Andre ganger overser han oss, så det kommer nok mye an på dagshumøret hans. Jeg har lyst til å spørre om han vil fremføre en låt med oss på releasepartyet vårt nå i høst. Han er en smart fyr som har betydd mye for scenen. Og er han i godt humør er han verdens fineste fyr. Jeg tenker han er litt eksentrisk, men det kan like gjerne være jeg som er litt snål så folk ikke vil snakke med meg, hehe.
Når det kommer til liveplaner har Tommy lite konkret da de er i prosess med bytte av både management og bookingbyrå.
– Festivaler er det tryggeste økonomisk, men vi vil vurdere turneer også, selv om det er litt tøffere arbeid i dag. Det hadde vært veldig gunstig med en tur til USA rett over nyttår, mens vi enda har gyldig visum. Vi får daglig forespørsler, og det vært veldig hyggelig om det kom forespørsler fra Norge også.
Etter hva jeg vet har dere kun spilt her en gang, i 2013. Da var jeg den utvalgte til å kjøre dere fra hotell til venue.
– Haha, verden er liten. Jeg mener Marky fremdeles var med oss og at det var en av hans siste konserter.
Det er helt korrekt. Tommy vet at intervjuer han gjør gjerne kan bli nerdete, noe som resulterte i at intervjuet før meg, med et gitarmagasin, gikk noe på overtid. Dette gjør at han gjerne vil vite temaene for samtale i forkant og som gir meg muligheten til å kanskje få svar på noe jeg har lurt på siden jeg så videoen til «Masked Jackal» tilbake på sent 80-tall. Nemlig hva slags bass Ron spiller på. Det er en blå bass, som har litt snev av Rickenbacker, men mer kantete og «metal».
– Da må jeg bla litt i tekstmeldingene her, for jeg spurte Ron om dette. Hans første var en ZON, jeg tror jammen jeg også hadde en ZON Explorer gitar i samme periode. Deretter gikk han over til en ESH bass. Begge disse var rimelig like i formen. Han liker blå basser. Hans nye Solar signatur bass er også blå. Prototypen er svart, men den vil han ikke ha, så den har jeg her i studioet, haha.
Denne praten til årets siste nummer blir gjort siste dag i august, og det er litt tidlig å si om det blir juleferie hos Vetterli.
– I studioet må jeg ta jobbene når de kommer, så det gjenstår å se om det kommer noen forespørsler. Vi reiser vanligvis ikke bort. Jeg og kona mi koser oss gjerne med en god middag og en god vin sammen med katten vår. Siden vi ikke har barn er ikke jula sånn kjempeviktig for oss.
Har du noen musikalske favoritter fra året vi legger bak oss?
– Du tenker da på andre band? Hehe. Jeg synes Opeth sin siste er bra.
Jaja, den kom vel strengt tatt i fjor. Uten at jeg gjør noe poeng ut av det.
– For å være ærlig hører jeg ikke mye på musikk. Jeg jobber med musikk en hel arbeidsdag, og hvis jeg da kommer hjem og kona spiller musikk kan jeg bli litt oppgitt. Litt easy listening jazz til middag kan fungere, men har jeg jobbet en dag med metal og hun hører på metal når jeg kommer hjem blir jeg faktisk gretten, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
