Frontiers
Det sjette albumet utgitt under Sunstorm-navnet skapte store kontroverser lenge før det var utgitt, og fansen raste i kommentarfeltene i sosiale medier. Hvorfor? Fordi Sunstorm ble sett på som Joe Lynn Turners prosjekt, men da han ikke lenger var interessert i å gjøre flere skiver, bestemte plateselskapet Frontiers seg for å få inn en ny vokalist og fortsette som om ingenting hadde skjedd. Resultatet er at det er ingen fellesnevnere mellom de tre første Sunstorm-skivene og den nyeste, annet enn at alle er utgitt på Frontiers. I perioden 2006-2012 var amerikanerne Turner og produsent og bassist Dennis Ward i registolen, backet av tre tyskere på gitar, trommer og keyboards. Pr 2021 er det den chilenske (ex-)Rainbow-vokalisten Ronnie Romero og fire italienske musikere – deriblant produsent, låtskriver og keyboardist Alessandro DelVecchio og den briljante gitaristen Simone Mularoni, kjent fra progmetalbandet DGM og Geoff Tate-prosjektet Sweet Oblivion. Dette falt i dårlig jord både hos Joe Lynn Turner, som har gått hardt ut mot Frontiers i media, og hos mange fans, som nærmest har avskrevet Sunstorm og boikottet utgivelsen. Og det er synd, for «Afterlife» viser seg å være en atskillig mer helstøpt skive enn de to foregående skivene med Turner, «Edge Of Tomorrow» (2016) og «The Road To Hell» (2018). Mange hadde nok stilt seg mye mer positive til denne skiva om den hadde blitt utgitt under et annet navn – og man kan jo bare lure på hvorfor den ikke er det. Varemerket Sunstorm er da på ingen måte så svært og anerkjent at det automatisk selger titusener av skiver.
Skiva åpner med den mest aggressive låten, tittelsporet, hvor det utifra riffet er tydelig at det er gitarist Mularoni som har tatt styringa. Deretter følger to av skivas bedre låter, i hvert fall for de som har savnet Sunstorms AOR-røtter. Både «One Step Closer» og «Swan Song» vil falle i smak hos de som likte de første skivene.
DelVecchio og Mularoni har skrevet alle låtene, og det er forholdsvis enkelt å høre hvilke av låtene som er skrevet av gitaristen, selv om keyboardisten har gjort melodilinjene og tekstene. De fleste av låtene faller i en av to kategorier; enten melodiøs rock/AOR, eller litt tøffere bluesbasert tungrock, ikke ulik Rainbows Turner-epoke. Og så har vi balladen «Lost Forever», som minner kraftig om Malmsteen-låta «Dreaming (Tell Me)», som pussig nok også hadde en viss Joe på vokal.
Likevel, liker du referansepunktene her, så bør du absolutt ikke la deg skremme av at Joe Lynn Turner freser mot denne utgivelsen. Ronnie Romero synger fantastisk, Simone Mularoni markerer seg virkelig som en av de sultneste gitaristene i sin generasjon, og låtmaterialet holder et solid nivå. Overse bandnavnet og hør på musikken istedet – den står godt på egne bein. (Og forøvrig har vi intervju med Ronnie Romero om bl.a denne skiva i nyeste nummer av NRM – abonnèr her!
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 12.mars 2021