Virgin Records
Noen artister virker nesten fast bestemt på å jage fansen sin pokker-i-vold. ‘Jeg lager musikken min kun for meg selv‘. En ærlig sak i og for seg det, men hvorfor noen vil seg selv så vondt som vår venn Wilson er og forblir en gåte. Han har rett og slett forbannet seg på å sørge for at all ny musikk han gir ut skal sette seg rett i vrangstrupen på alle som bryr seg. Mye har pekt i den retningen på smaksprøvene han har sluppet i forkant av utgivelse også denne gangen. Bli med på en gjennomgang av skiva, så ser vi hvor vi ender, okay?
(Bare for å heve det over enhver tvil; Steven Wilson er alvor for undertegnede… skikkelig alvor! Så når et nytt album er ute er det omtrent det eneste jeg tenker på i noen gode uker etter på. Bokser, bøker, bluerays etc… jeg er der.)
«The Harmony Codex» er basert på en novelle som står på trykk i hans bok – «Limited Edition Of One». Slikt sender tankene i retning av «The Lamb Lies Down On Broadway», og det er noen surrealistiske og urbane fellestrekk med denne historien.
Reisen starter med «Inclination», og det er en umiddelbart smak av plastikk som møter meg. Det er noe ufattelig lite tiltrekkende med dette sterile og digitale lydlandskapet han ser ut til å foretrekke for tiden. Det sitter ikke helt, men gitaren til tilbakevendende gitarist Niko Tsonev og trompetarbeidet til vår egen Nils Petter Molvær er selvsagt magisk som alltid. Steven har tydelig også fokusert på tekst og melodier denne gangen, for jeg har sjeldent hørt ham synge såpass overbevisende som her. Låten setter stemningen for albumet på en grei måte, men det er nesten som om teppet går opp når den flotte og Beatles-inspirerte «What Life Brings» setter i gang. Nå snakker vi plutselig en helt annen greie her. Ikke bare er det en god pop/rock låt, Wilson leverer endelig igjen en av sine umiskjennelige soloer. Det er i dette landskapet låtskrivingen hans virkelig skinner, og det virker nesten som om dette er for lett for ham – det blir dødsbra for fort liksom. Kanskje han er en sånn artist som trives når låtene biter tilbake og nekter å falle på plass?
«Economies Of Scales» er sånn sett mer i «hans» gate per nå. Basert på en vrang loop som heldigvis blir overdøvd av nydelig piano og en sterk sangmelodi rimelig raskt. Det er noe dypt og trist over denne, som om den er hentet rett ut av sjelen til en som det akkurat har gått opp for at må forlate partneren sin. Videoen til denne er en følelsesladet pardans som virkelig kler musikken. En grower tydeligvis, for denne fungerer bedre og bedre. Kansje ikke verdens beste første-singel?
Albumets desiderte høydepunkt er uten tvil «Impossible Tightrope». En ti-minutters overhøvling der Wilson imponerer med sin evne til arrangering. Trommespillet er makeløst og driver det hele fremover med en nådeløs groove. Det hamres beinhardt på akustiske gitarer, og akkordrekkene er akkurat som den herlige animerte tilhørende videoen – eksplosjoner av farger og tekstur. Long-time partner Adam Holzman serverer en av sine glimrende rhodes-soloer og Theo Travis gjør en tilbakekomst som får meg til å smile fra øre til øre. Nå snakker vi, guttær!!
Enda en av Stevens gode venner og tidligere samarbeidspartnere titter frem fra kulissene idet Ninet Tayeb titter frem fra kulissene. Så langt jeg kan se har hun skrevet «Rock Bottom» i tillegg til å synge den sammen med Steven. I helheten sørger den for deilig variasjon fra de mest intense delene av plata. Den kan på en måte beskrives som et litt tyngre variant av «The Blank Tapes» og «Pariah». Selv om den er kort trengs den virkelig, for «Beautiful Scarecrow» er dyster på grensen til det depressive. En minimalistisk og hviskende skrekk-historie som bygger og vokser seg større. Lydbildet er stort sett digitalt igjen, men låta har en underlig appell og fungerer vesentlig bedre enn den liknende «Song Of I» fra «To The Bone», uten å være i nærheten av klassikeren «Index» naturligvis.
Tittelsporet er det nærmest umulig å beskrive der den sirkulerer til hele verden er svimle. Den får jo fullversjonen av «The Angel And The Gambler» av Iron Maiden til å fremstå som selve definisjonen av variert! Når det er sagt vet jeg at skiva egentlig er mixet for dette atmos-greiene der du må ha en høyttaler på dass, en i dass, en på loftet, en i garasjen, en inni høyre nesebor, en i panna, en i hvert øre, en inne i sofaen og en ute i stratosfæren, og at denne sikkert er en sånn sanselig greie som åpenbarer seg som en engel som synger Händel mens den dusjer deg med bamsemums, men på et stereoanlegg (til noen solide tusenlapper vel å merke) er det ikke mye som skjer her rett og slett. Hverken engel eller bamsemums, kun en liten søvndyssende melodi badet i reverb.
«Time Is Running Out» bæres av piano, datarytmer og en snedig liten tekst. Dette er ganske dissonerende saker, men den avsluttes med en helt utrolig, om enn litt kort, solo av Tsonev. Kan fort bli en favoritt om noen uker denne her!
Vi nærmer oss slutten, og «Actual Brutal Facts» er sinna greier. Steven har pitchet stemmen sin ned og beveger seg ut på nye farvann med aggressiv resitering. Looper, beats og en vaskekte «suge-solo» sender tankene i retning av den alternative britiske rocken som hadde sin glansperiode fra sent på 80-tallet og gjennom store deler av 90-tallet. Hard kost så sent i skiva, men Steven vil ha oss på kanten av stolen helt inn til målstreken. Den heter for øvrig «Staircase» og er en av platas mest gjennomarbeidede og innholdsrike spor, Med sine 9 minutter og 26 sekunder er den en reise i seg selv. Det er upbeat, intenst og funky lenge, før det gjøres en helomvending inn i det vakre og episke. Pink Floyd-much? Yes please, thank you!! Holzman sender oss ut i natten med sin moog og det hele virker fullbyrdet.
Så hva slags album er nå dette, spør du kanskje? Det er et album som oser av alt Steven Wilson er, vil være og var. Det er langt bedre enn forrige album som naturligvis ikke nevnes ved navn, men det er også noe grenseløst usexy med dette «overdigitaliserte» universet. Han traff balansen perfekt med «Detonation» og «Perfect Life», og jeg er litt redd for at han ikke helt greier å finne tilbake til den perfekte versjonen av seg selv så lenge han tror at veien dit går gjennom datamaskinen hans.
Jeg husker jeg sammenliknet forrige skive med å måtte feire julaften i fengsel, uskyldig dømt, med en gorilla som celle-kamerat mens man fikk plastikkbananer til middag. Det mente jeg – og mener det fortsatt! Denne gangen er det mer som å ha invitert hele klassen i bursdag, alle kommer, bortsett fra bestevennen som har dratt på båttur med en fra parallell-klassen isteden.
5/6 | Henrik Haugsnes Kaupang
Utgivelsesdato 29. september 2023