The Players Club
Etter sigende kommer det ikke flere nyutgivelser under Toto-navnet, men det tåler vi så lenge vi får ny musikk fra medlemmene som fortsatt er med oss. Steve Lukather, Joseph Williams og David Paich regnes som de eneste gjenværende originalmedlemmene, til tross for at Williams kom inn først på plate nummer seks, «Fahrenheit» i 1986, og holdt i to utgivelser. Han kom inn igjen i 2010, og er fremdeles med, mens Paich ikke er turnerende medlem av helsemessige årsaker.
Lukather er nå klar med en ny utgivelse kalt «Bridges», en tittel som gjenspeiler det faktum at denne skiva er en bro mellom soloutgivelsene hans og Toto, all den tid både Paich og Williams er svært delaktige. I tillegg er langvarige trommis Simon Phillips med på fire av låtene, mens Shannon Forrest, som var med bandet i en årrekke spiller på de resterende fire. På toppen av det hele, spiller Lee Sklar bass på flere av låtene, i tillegg til at sønnen Trev Lukather er med både som låtskriver, musiker og produsent. Åpningssporet «Far From Over» er i hovedsak signert Trev, og er en rocker som kler pappa Luke godt. Foreløpig siste singel ut er låta «Someone», som lett kunne vært med på Totos «Mindfields» (1999). Et av høydepunktene er, nærmest selvsagt, en ballade. «All Forevers Must End» viser en Lukather som vrenger sjela nok en gang, og man formelig føler smerten etter et brudd. Det er noe spesielt som skjer med nakkehårene mine når Luke skriver ballader. Kanskje ikke unaturlig, når vi snakker om en mann som lever med hjertet utenpå skjorta på daglig basis. Likevel, platas desiderte høydepunkt er den første singelen han slapp; «When I See You Again», rett og slett ei strålende Toto-låt som ikke er gitt ut under Toto-fanen. En Simon Phillips som legger til grunn en seig groove med enkle men effektfulle fills, og en melodi som legger seg direkte på minnet. Korarrangementer i beste Toto-ånd og en Lukather som synger som kun han kan, da er det bare å lukke øynene og nyte.
Blues-ballader i 6/8 kan fort bli kjedelige, men når det er så gjennomført som på «Take My Love» er alt tilgitt, og igjen befinner vi oss i samme landskap som «Mindfields», og da kanskje mest låta «Last Love», men også med et snev av hvordan Lukather solo låt midt på 90-tallet, rundt «Luke»-skiva (1997). «Burning Bridges», en sløy shuffle, har et keyboardtema som oppleves som en kloning av Steely Dans «Black Friday», og kan kanskje være et hommage til Lukathers inspirasjonskilder Donald Fagen og Walter Becker, og det ville ikke vært første gang, i så fall.
Lukather har over flere tiår vist seg som en gitarist som alltid er i utvikling, og har vært i førersetet når det gjelder inspirasjon, og i 2023 hører vi en Lukather som er voksen og har funnet sin oppskrift. Farten er kanskje ikke som før, men han er fremdeles en av gitaristene som har mest følelser i fingrene. Melodi har alltid vært en av hans styrker, noe det fremdeles er.
«Bridges» er en produksjon som treffer bedre enn forløperen «I Found The Sun Again» (2021), som ble lagd på en lest mer tilpasset 60-tallet, med en enklere innspillingsmetodikk og produksjon. Williams står for hovedansvaret, og har virkelig funnet en oppskrift som fungerer. Vi vrenger opp «When I See You Again» én gang til, og gliser litt fordi vi fremdeles får slike låter fra troikaen Lukather/ Paich/ Williams.
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 16. juni 2023