De to gamle Whitesnake-karene Micky Moody og Neil Murray har fått med seg et lite stjernelag fra britisk rocks elite da de satte sammen Snakecharmer, et band som ble startet som et påskudd for å gå ut å spille gamle Whitesnakelåter og slå mynt på fortida, men som ganske kjapt har utviklet seg til noe helt annet. Nå er debutskiva ute, og det låter overraskende friskt – slik de fleste av oss skulle ønske at Whitesnake fortsatt låt. Vi slo av en telefonprat med bassisthøvdingen Neil Murray en lørdag i førjulsstria, og kom også inn på hans mange tidligere band, fra Black Sabbath til Gary Moore.
Tekst og livefoto: Geir Amundsen
Promofoto: Myles Skarin
– Hallo Neil, er du hjemme i London?
– Ja, jeg holder jo stort sett til her hvor jeg har hovedjobben min – jeg spiller hver kveld i husbandet til Queenmusicalen «We Will Rock You» sammen med gitarist Laurie Wisefield, som også er med i Snakecharmer med meg.
– Ja du, jeg har hørt på Snakecharmerskiva de siste par ukene, og må si jeg er svært positivt overraska over både låtene og hvor vitalt det låter. (Anmeldelse her!)
– Ah, veldig godt å høre, vi har ikke fått så mange profesjonelle tilbakemeldinger på skiva enda, så det er klart vi er litt spente på hvordan den vil bli tatt i mot både i media og av publikum. Den er jo på en måte et eksperiment for oss, det er jo en ny retning for gutta i bandet som opprinnelig kom sammen for å spille Whitesnakelåter på scenen. Managementet vårt ordnet oss platekontrakten. Og vi har selvsagt noen dyktige låtskrivere i bandet, men det var jo ikke før vi begynte å teste ut ideer på øvingslokalet at vi visste hvordan dette ville komme til å låte. Og vi er veldig fornøyd med resultatet.
– Så bandet har nå forvandlet seg til noe helt annet enn dere i utgangspunktet hadde planlagt?
– Vel ja, det kommer selvsagt an på hvordan skiva blir tatt imot. Vi har ikke gjort så mange konserter enda, men jeg vil tro at det er et publikum der ute som vil at vi skal spille de gamle Whitesnakelåtene.
– Ja, for det er jaggu ikke mange låtene fra før 1987 som David Coverdale & co fremfører lenger.
– Nei ikke sant? Så jeg vil tro at det er hovedårsaken til at folk vil komme og se Micky og meg selv, ihvertfall til å begynne med. Vi høres jo også svært annerledes ut fra dagens Whitesnake, som låter veldig amerikanske. Når folk får hørt skiva, og hvis den selger bra, så vil nok fokus etterhvert skifte over til våre egne låter, men for øyeblikket går vi rett inn i fremmed territorium.
– Ja, skiva høres jo veldig ut som klassisk Whitesnake fra rundt 1980.
– Det er vanskelig for meg å uttale meg objektivt om låtene, for jeg har levd med noen av de i nærmere halvannet år. Vi prøvde faktisk ikke bevisst å skrive låter i akkurat den stilen, det kom bare naturlig for oss på grunn av vår musikalske arv og bakgrunn. Spesielt meg og Micky, men også Laurie, for han kommer også fra den engelske 60-tallsbluesen.
– Han spilte i Wishbone Ash en periode, og er vel dermed godt kjent med tostemte gitarer i bandet.
– Det er sant. Men det er et naturlig og ærlig album, vi prøver ikke være noe vi ikke er. Det er en kombinasjon av de seks musikerne i bandet, og dette er hva resultatet ble.
– Men det var du og Micky som satte dette bandet sammen?
– Ja, vi har spilt i diverse Whitesnakeprosjekter sammen siden 1999, (3M, Company of Snakes, The Snakes…) og Micky har spilt sammen med Bernie Marsden (den andre gitaristen fra den klassiske Whitesnakebesetningen) i ti år før det. Men for seks år siden hadde Micky og Bernie en krangel som førte til at de avsluttet samarbeidet. Promotøren vår foreslo for et par år siden at jeg og Micky startet en ny utgave, og da het vi egentlig Monsters of British Rock – det var her alle dagens medlemmer av Snakecharmer ble involvert. Vi endret navn da vi bestemte oss for å fokusere mer på Whitesnakelåtene enn på de andre bandene som vi var kjente for å ha spilt i. Monsters of British Rock ble litt for diffust, det sa ikke noe om hvem vi var eller hvilken musikk vi spilte.
– Nei det kunne likegjerne vært et Iron Maiden- eller Judas Priest-tributeband.
– Nettopp. Whitesnake er fortsatt vår sterkeste kort på hånden.
– Såvidt jeg vet er du den mannen som har spilt på flest Whitesnakeskiver gjennom tidene, med unntak av Mr. C.
– Ja, det kan nok stemme. På alle skiver opp til «1987».
– Når snakket du sist med David Coverdale?
– Ikke siden 1987. Han endret seg veldig i løpet av den tida vi spilte sammen. I starten var Whitesnake et demokratisk band, etterhvert ble det mer og mer David Coverdale og hans backingband.
– Hvilke låter spilte Snakecharmer i begynnelsen?
– Vi har spilt låter fra våre andre band, men vi manglet en retning, et fokus. Så det har vært en lang prosess siden vi endret navn for to år siden og fikk med Adam «Son of Rick» Wakeman på keyboard. Vi har gjort noen sporadiske konserter og festivalopptredener, og det har gått veldig bra, men det er alltid vanskelig for et nytt band å etablere seg. Spesielt når vi selger oss som et Whitesnakeband uten å ha David Coverdale ved mikrofonen, for vi seks har ikke så kjente navn for mannen i gata. Men vi vil gjerne ha så mange konserter som mulig.
– Men har dere tid til å gjøre en full turne, dere er ganske opptatte på hver deres kant? Du og Laurie er i «We Will Rock You», Adam Wakeman spiller med Headspace, Ozzy Osbourne og Black Sabbath, trommis Harry James spiller med Magnum og Thunder…?
– Hvis det dukket opp noe som var verdt å prioritere, så ville vi tatt oss tid. Jeg og Laurie må ikke spille i «We Will Rock You», for vi har reservemusikere der som kan steppe inn for oss når det trengs. Harry turnerer med Magnum et par måneder i året og et par konserter årlig med Thunder, men ellers har han tid. Adam har mye å gjøre ja, men det er alltid slik at det man forplikter seg til først, får prioriteten. Man avlyser ikke en turne fordi man får tilbud om å gjøre noe annet. Og alle seks av oss har lyst til å gjøre en turne med Snakecharmer om vi får muligheten. Det ideelle hadde vært om vi kunne vært support på en 4-6 ukers Europaturne for f.eks. Deep Purple eller et annet stort band innen vår sjanger. For ellers er det vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk å legge ut på en egen turne, nå som det er nedgangstider og alt. Så vi får se i de kommende måneder hva som skjer.
– Så foreløbig ser du ikke på dette som et langvarig heltidsprosjekt?
– Det hadde vært fantastisk om vi kunne gjort dette på heltid! Men realistisk sett må vi prioritere de jobbene som vi faktisk tjener penger på, vi er ikke atten år gamle. Vi har alle våre forpliktelser, men musikalsk er det dette vil vil gjøre. Og nå ser vi på måter til å få det til å skje. Vi vet at vi kommer til å være travle med festivaler til sommeren, og kanskje et par andre aktive perioder i løpet av året. Så får vi innrette oss etter det og prøve å samkjøre oss så godt vi kan, og sysle med andre ting innimellom. Det er ikke mange nystartede band som kan leve av det på heltid, de fleste som gjør det, spiller gjerne i tre forskjellige band og har en deltidsjobb på si.
– Du gjør fortsatt en del sessionjobbing?
– Ja, av og til. Det er ikke de aller største navnene som dukker opp lenger, men jeg gjorde en Japanturne sammen med Michael Schenker for et par år siden.
– Ja, stemmer det!
– Og da er jeg ikke noe permanent bandmedlem, men det er moro å steppe inn på en turne eller en plateinnspilling.
– Jeg fikk pussig nok DVDen fra den Michael Schenker-turneen i postkassa tidligere i dag, har bare ikke fått sett den enda.
– Ja, det var gøy å få spille sammen med slike dyktige musikere. Michael Schenker er tilbake i godt gammelt slag etter problemene han har hatt, så jeg kan virkelig anbefale å gå og se ham hvis du får sjansen, uansett hvilket band han har med seg. Som bassist er det artig å spille MSG-låter, men jeg får mer utløp for min personlige spillestil når jeg spiller Whitesnakelåter eller Snakecharmerlåter, det passer meg best. Selv om jeg liker å bryne meg på forskjellige stilarter av musikk.
– Jeg må si at jeg ble litt overraska da du ble medlem av Black Sabbath på slutten av 80-tallet – du er vel ikke først og fremst en metal-bassist.
– Nei, jeg er ikke det, men heavy metal oppsto jo fra bluesen, og tidligere på 80-tallet spilte jeg jo stadig tyngre musikk med Whitesnake, men mye av det har vel kanskje med å gjøre at Cozy Powell begynte i bandet. Og han og jeg fungerte veldig bra sammen, vi var en meget kraftfull rytmeseksjon. Og da han ble med i Black Sabbath, kunne de ikke finne riktig bassist etter å ha spilt inn «Headless Cross» i 1989. Jeg var tilfeldigvis ledig på markedet da, og takket ja da Cozy foreslo meg. Og jeg trivdes med det, for den tyngre musikken er en side av meg. Pr idag, nesten 25 år senere, ville det nok blitt for metal for min smak, men jeg likte det der og da. Spesielt live fikk jeg den friheten jeg ville til å spille bass på min egen måte. Og hvis man ser litt tilbake, så ble nok Geezer Butler og jeg påvirket av akkurat de samme bassistene, spesielt Jack Bruce fra Cream. Så joda, endel av Sabbath-låtene falt meg helt naturlig, men det er jo alltid slik at publikum vil ha orginalbesetningen – de vil ikke ha folk som meg eller engang Cozy i bandet! Men det var jo Tony Iommi som styrte skuta, det var han som skrev låtene og definerte musikkstilen på 80- og 90-tallet. Vi bidro og vi gjorde det Tony ville, men du vet, fansen ville ha tilbake Ozzy og Geezer og Bill. Og det er vel slik det skal være.
– «Tyr» er faktisk et av mine favorittalbum med Black Sabbath. Det er ikke helt politisk korrekt å si, så jeg er nok ganske alene om det…
– Neida, du er ikke det, den skiva gjorde det ganske bra, spesielt i Tyskland og Skandinavia. Men vi var på et lite plateselskap som ikke hadde de store markedsføringsmulighetene, og det er jo veldig ulikt Sabbath på 70-tallet, men hvis du ser på «Tyr» som en enkeltstående skive, så ja, den er veldig bra.
– Hva tenker du om «Forbidden»-skiva fra 1995 pr i dag?
– Den kunne vært atskillig bedre. Mange av låtene er veldig bra, men produksjonen var et feilslått eksperiment.
– Mildest talt. Et av rockens mest fjollete kombinasjoner. Black Sabbath med Body Counts Ernie C i produsentstolen, og Ice T på gjestevokal. WTF!?
– Plateselskapet tenkte at Sabbath burde få et nytt friskt input, men det førte til såpass store frustrasjoner, spesielt hos Tony, at det som en direkte konsekvens førte orginalbesetningen sammen igjen. Jeg skulle ønske noen kunne remixe mastertapene fra innspillingene og la folk få høre låtene slik de burde ha hørtes ut!
– Du har spilt med en del fantastiske gitarister opp gjennom tidene – du var i Gary Moores band på 80-tallet også?
– Ja, jeg har vært utrolig heldig og fått spille med noen utrolig gitarister, trommeslagere og vokalister. Jeg har kanskje vært på rett sted til rett tid, men ofte leder en ting til en annen. Jeg kan spore mange av mine jobber tilbake til episoder som skjedde på tidlig 70-tall. Jeg spilte allerede da med Cozy Powell i hans band, og der var også Don Airey med. Og Bernie Marsden spilte også sammen med Don, så der var min inngangsbillett til å bli med i Whitesnake. Gary Moore hadde vært support for Whitesnake med sitt band G-Force i 1980, tror jeg. Så da han skulle gi ut en soloskive på Virgin Records, spurte han Ian Paice og meg om å være rytmeseksjonen hans på skiva. Og dette skjedde på et tidspunkt da Whitesnake var i full oppløsning på grunn av problemer med management og plateselskap, og fremtiden var veldig usikker. Gary spurte da om ikke vi heller ville bli med i hans band, dette må ha vært sommeren 1982. Og jeg spilte med Gary i halvannet år, men selv om han var en fin fyr og en gnistrende gitarist, så var det musikk hvor bassen bare lå i bakgrunnen og ikke hadde noen særlig rolle eller frihet, sammenlignet med Whitesnake, og jeg syntes det var ganske begrensende. Så da jeg fikk mulighet til å komme tilbake til Whitesnake i 1984, slo jeg til på det, selv om musikken da hadde blitt tyngre og hardere. Det ble mer amerikansk eller AOR, eller hva vi enn skal kalle det. Men det var greit for meg da, vi måtte utvikle oss videre, og bluesrocken fra de første skivene var litt oppbrukt.
– Du har spilt med en del sykt dyktige trommiser – hvem av dem føler du at du har klikket best sammen med, musikalsk sett?
– Jeg kommer ikke utenom Cozy Powell, vi utgjorde en særs tett og kraftfull rytmeseksjon. Og han var også en herlig fyr, men ofte følte jeg meg underdanig, for det var ikke lett å holde følge med hans hardtslående spillestil. Og vi spilte musikk hvor trommene var mer i fokus enn det bassen var, jeg lå ofte mer i bakgrunnen. Men jeg må nok si at Ian Paice har vært min favoritt å spille sammen med, han er meget stimulerende. Han kan spille både heavy og jazzy og funky – vi har begge blitt påvirket av den samme musikken på 60-tallet, og tenker veldig likt, rytmisk sett. Han spiller ikke rett frem, han klarer å gjøre det interessant! Men jeg har jo spilt med mange andre dyktige folk…
– Som Simon Phillips, som du spilte sammen med i Michael Schenker Group, han er ingen kløne.
– Ja, jeg tenkte nevne ham. Av og til får jeg muligheten til å spille sammen med noen på én låt, eller i én dag, og da rekker man ikke å tilpasse seg hverandres spillestil. Eller så skal jeg bare legge bass på et allerede ferdig innspilt trommespor som noen har spilt inn i Los Angeles mens jeg er i London – da er det ikke stort man kan gjøre. Det er sjelden at man spiller sammen i studio nå til dags. Jeg hater å spille til trommemaskiner eller metronom.
– På CVen din på wikipedia påstås det at du har turnert med Queen + Paul Rodgers også. Det har jeg ikke registrert før nå.
– Nei, det stemmer ikke, jeg gjorde bare to konserter med dem, i 2008, da hoppet jeg inn da deres faste bassist plutselig ble syk. Jeg kunne jo de fleste låtene etter å ha spilt med «We Will Rock You» i noen år, selv om det der er redigerte versjoner, av og til i en annen toneart. Og Q+PG har kanskje lagd et annet arrangement i nok en annen toneart, så det var ganske så utfordrende, men meget tilfredsstillende å få spilt med slike legender på digre arenaer, noe jeg ikke får sjansen til så ofte lenger. Men i det minste har jeg en fast og sikker jobb og inntekt, noe mange musikere ikke har idag, så jeg kan ikke klage.
– Tilbake til Snakecharmer. Er det en singel på skiva, eller har du en personlig favoritt?
– Vi har akkurat lagd en video til en av låtene, som skal promotere skiva, en låt ved navn «Accident Prone», som jeg antar plateselskapet synes er den som er best egnet for radio.
– Ja, og spesielt solopartiet oser av gammel klassisk Whitesnake. Jeg falt pladask for «Falling Leaves», men den er kanskje for lang til å være singel og radiospilling.
– Ja, det er en av mine favoritter også!
– Den minner meg litt om gamle Whitesnakeklassikere som «Blindman» eller «Only My Soul» fra Coverdales soloskive.
– Ja, jeg ser den. «Falling Leaves» var det Laurie Wisefield som kom med grunnideen til, og han og jeg lagde en demo med bruk av trommemaskin. Vi spilte denne for de andre på øvingslokalet, og alle kom med sine innspill og ideer inntil låta var ferdig arrangert. Vår vokalist Chris Ousey skrev teksten og melodilinjene. Slik lager vi de fleste låtene, selv om oftest er det Micky som kommer med ideene. Men trommis Harry kom faktisk med utkastene til to av låtene på skiva, som vi har omarrangert en del. Veldig demokratisk.
– Da dere satte sammen besetningen på Snakecharmer, vurderte dere å høre med Bernie Marsden for å styrke Whitesnake-assosiasjonene?
– Han og Micky er ikke helt på talefot for tiden, så det ville ikke føltes bra å starte et band ladet med negative følelser mellom medlemmene. De to spilte sammen i minst 15 år, hvor det var Bernie som styrte skuta, både musikalsk og forretningsmessig, mens Micky var sidekick. Og det skar seg skikkelig på et punkt.
– Og hva med å høre med gode gamle Duck Dowle om trommejobben?? (Trommis på «Trouble» og «Love Hunter».)
– Jeg tror ikke han spiller trommer lenger, ihvertfall ikke profesjonellt. Han spilte en og annen konsert med Moody-Marsden Band på tidlig 90-tall. Men han har ikke vært proff på mange mange år, så en kar som Harry James er faktisk bedre egnet. Og hvis Duck Dowle hadde vært den rette mannen for Whitesnake, så ville vi aldri erstattet ham med Ian Paice. Og når folk tenker på klassisk Whitesnake, så tenker de Ian Paice, som er en mye mer kraftfull trommis enn det Duck Dowle var, er jeg redd.
– Hva kan vi forvente å høre når Snakecharmer spiller konserter i 2013? Kun Whitesnake og Snakecharmer-låter?
– Ja, men vi har ikke helt satt mengdeforholdet enda. Jeg vil tro 3-4 egne låter, og en time med klassisk Whitesnake. Vi får se hva som funker.
– Jeg hører at dere tidligere har spilt en og annen låt av Wishbone Ash og Thunder også?
– Vi har gjort en Laurie Wisefield sololåt, og en Thunder-låt (On The Radio») tidligere, men da hadde vi ikke egne låter. Problemet var at publikum, som er hovedsakelig Whitesnakefans, ikke kjente disse låtene, så de falt litt på steingrunn.
– Så da blir det neppe noen låter fra Headspace eller Gilgamesh på kommende turneen heller?
– Ha ha ha! Neppe!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2013