Europa har ikke helt fått det med seg, men i USA er Shinedown massive – ingen andre artister har toppet Billboards Rock-liste flere ganger enn Shinedown, noensinne. I april var det duket for deres syvende skive, det konseptuelle albumet «Planet Zero», og vi fikk bandets ekstremt sympatiske og lidenskapelige vokalist og frontmann Brent Smith på skjermen for en transatlantisk slarv.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jimmy Fontaine, Sanjay Parikh
– Hvordan har de siste par årene behandlet deg personlig?
– Det har egentlig ikke vært så ille. Jeg var i karantene i California i starten av pandemien i noen uker, men etter et par måneder reiste jeg derifra og bega meg ut i villmarken. Så det har vært veldig lærerikt for meg personlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle fordype meg i et studium av menneskekroppen, og hvor kapable vi er som mennesker til å bekjempe sykdommer. Jeg føler jeg har vært på skolen, via internett. Jeg har lært utholdenhet, og prøvd å vise så mange lederegenskaper som mulig, for jeg er ansvarlig for mange mennesker – ikke bare privat, men også i bandet og vår organisasjon. Det er en eneste stor familie. Det har vært mye ettertanke og refleksjoner, jeg har lært mye om miljøet som jeg ikke visste. I starten av pandemien prøvde jeg å ikke ignorere det jeg visste foregikk. Jeg leste historie og innså at dette har skjedd tidligere. Jeg sammenlignet det som skjedde for hundre år siden med det som skjer nå, for å forstå hvordan vi skal gå videre.
– California, sier du? Er ikke du Floridagutt?
– Jo, vel opprinnelig er jeg fra Tennessee, men jeg bor egentlig i Florida med min 14-årige sønn, og jeg bodde i California fra 2011 til 2016. Jeg er så mye på farten og på turne at til og med da jeg hadde et hus, så var jeg nesten aldri der. Så jeg bor egentlig hvor enn jeg måtte befinne meg.
– Jeg ser at Shinedown har turnert i statene siden tidlig i fjor høst. Er amerikanerne ferdig med pandemien nå og kjører på som før?
– Det er forholdsvis åpent her i USA. Men folk her har mistet veldig mye av tilliten de hadde til media tidligere, folk er mye mer kritiske til hvordan de mottar informasjon nå. Vi har stor respekt og følger med på hva som foregår utenfor USA, men polariseringen innenriks har dempet seg, for vi har vært i samme båt i to år. Vi prøver å hjelpe hverandre, vi prøver å få livene tilbake. Men de fleste amerikanere har bestemt seg for å komme tilbake til den virkelige verden, og der er det ikke slik som store deler av media fremstiller det. Vi må komme oss videre.
– Det virker likevel som om amerikanske band kansellerer Europaturnéene sine på rekke og rad. Bare den siste uka har både Aerosmith, W.A.S.P., Joe Satriani og Kansas avlyst eller utsatt til neste år. Men dere kommer?
– Vi kommer med bjeller på! Jeg og vår gitarist Zack har et sideprosjekt ved navn Smith & Myers, og i starten av pandemien i 2020 kjørte vi rundt i Amerika og gjorde et tyvetalls konserter fra bussen vår, det samme gjorde vi i slutten av året og i 2021. Samtidig drev Shinedown og bygde vårt eget studio mens vi jobbet med å skrive låter til den nye skiva «Planet Zero», og vi hadde åtte festivalkonserter. Så hadde vi to ukers pause før det var fullt turnékjør i halvannen måned. Vi kansellerte ingenting. Barry (Kerch, trommer) som var fullvaksinert, testet likevel positivt etter en uke, så vi fikk inn vår kompis Dustin fra Sixx A:M til å spille trommer på tre av de åtte første konsertene inntil Barry testet negativt og kunne slutte seg til gjengen igjen. Og mot slutten av turnéen testet Eric (Bass, bass) positivt, og da fikk vi vår kompis Josh Stern som bassvikar på de åtte siste konsertene. Så vi klarte å fullføre turnéen uten å kansellere noe ved å ha venner klare til å steppe inn om det skulle bli nødvendig – og det ble det jo. Så vi måtte bare være litt fleksible for å kunne fortsette.
– Dere skal spille festivaler i Europa i sommer. Er planen å komme tilbake senere i høst for en full «Planet Zero»-turné?
– Jeg kan egentlig ikke bekrefte noe konkret her og nå, men det er veldig sannsynlig!
– Shinedown slapp en ny låt, «Atlas Falls», for to år siden og donerte inntektene til helsearbeiderne i frontlinjen av pandemien. Jeg har skjønt at dette faktisk var en gammel låt, fra «Amaryllis»-perioden?
– Ja, vi hadde faktisk fem låter som ble innspilt med tanke på «Amaryllis»-skiva i 2012, men de kom ulike grunner ikke med på den skiva. De var ikke dårlige, men de passet ikke sammen med de andre låtene på skiva. «Atlas Falls» var en av disse, og jeg har alltid visst at den sangen ville se dagens lys på et eller annet tidspunkt, for jeg følte at det var en veldig kraftfull låt. Jeg ante bare ikke at den skulle presenteres til verden på den måten den ble. Under starten av pandemien ble vi oppmerksom på en organisasjon som heter Direct Release. Vi tok kontakt med dem og fortalte hva vi ønsket å gjøre. I praksis lagde vi en t-skjorte inspirert av teksten til «Atlas Falls», og tanken var at om hvis du kjøpte skjorta ville alle inntekter gå til Direct Release, en fantastisk organisasjon som trår til når det skjer katastrofer, ulykker og nød. De er basert i Calgary, men er representert i alle 50 stater, og jobber med over hundre land. Vi fikk samlet inn over en halv million dollar til Covid-19 Response, som jobber for å gi helsearbeiderne i frontlinjene alle de ressursene de trenger for å utføre den livsviktige jobben de gjør i krisetider for å redde så mange liv som mulig. Vi jobber fortsatt tett med denne organisasjonen. Du finner en link på Shinedowns hjemmeside hvor du fortsatt kan få kjøpt «Atlas Falls»-skjorta. Låten var egentlig bare ment som en takk for at du kjøpte skjorta, alle kjøpere fikk en link til å kunne laste den ned. Men så begynte amerikanske radiostasjoner å spørre oss om de kunne få lov til å spille låten. Først ville vi ikke det, det underminerte poenget med låten, men da vi satte som krav at de måtte snakke om saken og Direct Release før de spilte låten på radio, og oppfordre lytterne til å kjøpe skjorta. Og det hjalp veldig, jeg vet ikke om den ville nådd så mange uten radiospilling. Vi ville også gi ut noe som var oppløftende og positivt og gi folk litt troen tilbake.
– Så du endret ikke teksten på en åtte år gammel sang for å tilpasse den til situasjonen med pandemien?
– Nei, det er det interessante, vi endret ingenting på en åtte, nå ti år gammel låt. Ikke teksten, ikke miksen eller noe. Vi bare plukket den ut av hvelvet fra «Amaryllis»-innspillingene som var produsert av Rob Cavallo. Og derfor er det veldig spesielt at teksten klaffer så bra med dagens situasjon. Teksten, eller tittelen, var inspirert av boka «Atlas Shrugs», men tanken bak var at vi er alle Atlas som prøver å holde verden oppe på våre skuldre, og komme oss gjennom denne forferdelige pandemien. Nå er den mer om helsearbeiderne, legene og forskerne som har gjort alt for å bekjempe viruset. Vi ville bare vise vår støtte til disse heltene og samle inn penger for at de kunne fortsette kampen.
– Og videoen gjorde jo også låten mye mer mektig og fikk frem budskapet. Delvis på grunn av den er «Atlas Falls» på min personlige Shinedown Topp 5-liste. Og der er det trangt.
– Takk for det!
– Vi må snakke litt om den nye skiva også, «Planet Zero», som anmeldes her! Tittellåta er sluppet som singel, og den er svært annerledes fra stilen på «Attention Attention» (2018), den oppleves mer som en fortsettelse av «Atlas Falls». Fortsetter det konseptet på hele skiva?
– Ja, på noen måter. Hele denne skiva, og spesielt «Planet Zero», er låter som er skrevet for folket, av folket. Og da snakker jeg ikke bare om ideologien til amerikansk symbolisme, det er mer en humanitær ideologi. Folk har vært igjennom så mye de siste to årene. Ikke bare viruset, men alle problemene med å finne ut om våre representanter egentlig er på folkets side, eller ikke. Shinedown har aldri vært et politisk band, men dette handler ikke bare om politikk. Det handler om vårt samfunn, om oss som mennesker og hvordan vi går videre. Fansen har gitt klar beskjed om at når vi går i studio, vil de at vi skal være oss selv, uansett hvordan første singel låter. Vi prøver stadig å forbedre oss ikke bare som låtskrivere, men som musikere. Men vårt publikum ønsker også at vi skal være oppløftende og gi de håp. Gi oss noe inspirerende, noe som gir oss styrke, noe som driver oss fremover og gjør oss sterke. Og det føler jeg at «Planet Zero» er. Det er mye triumf på denne skiva, men vi setter også mikroskopet på det som har skjedd i løpet av de siste to årene, og hvordan vi skal lære fra dette og komme oss videre fra det. Og lydmessig er dette en av de mest aggressive skivene vi har lagd. Der skal all hyllest gå til Eric Bass, som nok en gang har vært lydtekniker, produsent og mikser, i likhet med forrige skive «Attention Attention».
– Ja, det er en klar lyd med skikkelig trøkk i trynet på denne.
– Ja, og det må sies at vi elsker å lese anmeldelser av oss selv hvor det stilles spørsmålstegn ved om Shinedown fortsatt er et rockeband. ‘Er dere et metalband, eller er dere et popband? Er dere et alternative-band?’. For oss er det veldig enkelt. Vi er Shinedown, og vi har ingen planer om å dytte oss selv inn i en musikalsk bås. Man kan ikke lage samme skive gang på gang, og vi har prøvd å aldri skrive samme låten to ganger. Det er ikke lag på lag av instrumenter på denne skiva, lydbildet er ganske tørt, det er ikke haugevis med trestemte gitarer her, selv om gitarene er helt i front av lydbildet, trommene er supertørre. Vi prøver å ha låtens integritet i fokus, og mye av dette krediterer jeg Eric, som ville lage en intens skive. Det er selvsagt topper og daler, det er ulike typer låter her, men det er definitivt en aggressiv skive.
– Når begynte dere å jobbe med denne skiva?
– Vi begynte å skrive låter i juni 2020, og begynte innspillinga så smått i oktober, da hadde vi allerede lagd demoer av de fleste låtene. Da hadde vi bygget vår eget studio på fire-fem måneder, siden så godt som alt av studioer verden over var stengt på grunn av pandemien, men vi ville ikke la det stoppe vår kreative flyt. Vi ante ikke hvor lenge den situasjonen ville vedvare, så vi bare så på hverandre og sa ‘La oss bygge et studio’, og det var akkurat det vi gjorde. På nyåret var vi så godt som ferdige med innspilling, miksing og mastring, og nå er det ikke lenge til vi kan slippe den, 22.april. Gleder meg, det har vært mange hindringer for å komme til dette punktet.
– Vil du kalle «Planet Zero» for et konseptalbum? Eller et tematisk album?
– Jeg kan i hvert fall ikke si at låtene ikke henger sammen på et vis. Den er ikke konseptuell som «Attention Attention» var, den var noe helt annet. Og jeg vet at mange spør om når filmen for «Attention Attention» skal bli tilgjengelig internasjonalt. Jeg vet at jeg har sagt det lenge, men den kommer snart, jeg lover! Den kommer! Men «Planet Zero» er noe helt annet. «Planet…» ble skrevet under en pandemi, og i et Amerika i fullt opprør av sosial urettferdighet, og ting som foregikk i utlandet også. Det er en veldig menneskelig plate. Men for å besvare spørsmålet ditt; ja, den har konseptuelle elementer, og låtene henger på sett og vis sammen. Det er en skive som er vanskelig å beskrive inntil du hører den. Men når du hører hele skiva en gang, slik mange i apparatet vårt, og folk som deg selv, allerede har gjort, så skjønner du det. Som en venn av meg sa; ‘Denne skiva er utrolig inspirerende og utmattende på en gang!’. Den er intens, mann!
– Det var en setning i tekstene som slo meg. I tittelsporet synger du ‘They are murdering our heroes’ – tenker du på noe spesielt der?
– Det er åpent for tolkning, egentlig. I første vers synger jeg ‘They are murdering our heroes’, men i siste vers synger jeg ‘They’ve murdered all our heroes – down here on Planet Zero’. Det er en symbolikk der som kan henspille både på familiemedlemmer som vi har mistet i pandemien, men det kan også gå på menneskerettigheter og folk som mistet livet på grunn av hat, fordommer og intoleranse. Den setninga er ment å treffe en nerve, for det er jo sant, og menneskene har jo vært igjennom et helvete de siste to årene. Jeg kunne ikke pynte på den sannheten. Den låten er en advarsel mot utbredelsen av cancel culture (utfrysning, forstumming), og setter det fenomenet opp mot veggen. Vi kan ikke miste vår menneskelighet og respekt for hverandre. Du må få hele historien og det store bildet før du angriper noen for noe de kanskje, kanskje ikke, har sagt for 20 eller 30 år siden.
– Shinedown fikk i mars flest førsteplasser på de amerikanske Billboard-listene for rock – med 17 førsteplasser, flere enn noen annen artist noensinne. Dere vippet Tom Petty ned på andreplassen. Er det mulig å innse noe sånt?
– Overhodet ikke! Jeg har ikke noe rasjonell måte å klare å fordøye det faktumet på. Jeg ser ærlig talt nesten ikke på det som noe vi i bandet har gjort, det har skjedd takket være fansen og radiostasjonene verden over. Strømmetjenestene hjelper selvsagt på, men jeg kan likevel ikke få uttrykt nok hvor ydmyke og takknemlige vi er for dette. Men vi legger oss ikke på latsiden av den grunn, vi vil alltid prøve å legge hjerte og sjel i den neste låten, og den neste låten, utfordre oss selv som musikere og låtskrivere, og lage den beste kunsten vi bare kan. I Shinedown har vi bare én sjef, og det er publikum.
– Det må da være umulig å lage en balansert settliste når dere har 17 førsteplasser og en ny skive som jeg vedder på at dere har veldig lyst til å spille i sin helhet på den kommende turnéen?
– Ja, både «Planet Zero» og «Attention Attention» kan jeg se for meg at vi en gang i fremtiden kommer til å gjøre i sin helhet. Men det er for tidlig å gjøre det på denne turnéen, vi kan ikke se helt bort ifra låtene på de andre skivene, vi har tross alt lagd syv skiver nå. Vi bare prøver å kna sammen en settliste som vil falle i smak, og på den kommende turnéen er det en del koreografi som skal på plass med den nye sceneproduksjonen som vi driver og lager akkurat nå. Det nye sceneshowet kommer til å bli helt fantastisk. Men jeg synes ikke at vi kan la være å spille låtene som vi vet at folk kommer for å høre oss spille. Etter hvert kommer vi nok til å inkludere flere låter fra «Planet Zero» når folk har fått hørt på den og blitt vant til de låtene, men vi presser ikke på dem en time med nytt materiale med en gang.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022