Onsdag 08.juni 2022
For første gang skulle trønderne få besøk av de tyske heltene i Scorpions, og det i sin nye storstue Trondheim Spektrum. Med seg på laget hadde de fått med seg traverne i Return og Wig Wam, så alt var lagt til rette for en trivelig kveld i rockens navn. Som det har vist seg på flere tilstelninger i ettercoronatida, er det færre som våger seg ut på konsert enn det vi har vært vant med, for Trondheimspublikummet har hatt for vane å stille i stort antall på konserter av dette formatet i årene før pandemien. Når vi i tillegg legger til høye strømregninger og drivstoffavgifter, er det nok mange som må prioritere annerledes. Like fullt møtte drøyt 6000 trøndere og tilreisende i Spektrum denne kvelden, for å bivåne tre band som lengter etter å vise sine ferdigheter.
Først ute var Return, med en vokalist som i pandemitida også har gjennomgått kreftbehandling. Derfor var den velkjente manken borte, og byttet ut med en kortere sveis, men stemmen, den var uforandret. Knut Erik Østgårds velkjente hese røst låt som den alltid har gjort, og det var befriende å høre at han fortsatt har stemmen intakt. Return slet tidvis med lydbildet, og spesielt trommene druknet i gitar og bass, noe som preget helheten for lytteren. Det så dog ikke ut som at bandet hadde samme problemer i monitorene, for humøret på scenen var upåklagelig! Først ute var hitten «Change The Attitude», og et noe tynt publikum var rimelig greit med på notene, men hadde tydeligvis behov for å bli litt varme i trøya. Østgård inviterte til allsang, og publikum lystret, selv om det var mer avmålt bakover i salen. Bandet så ut til å stortrives på scenen, og spesielt bassist Tore Larsen var ofte framme på scenen for å oppildne publikum. Gitarist Henning Ramseth leverte flere gnistrende soli, og tok lydproblemene sine på strak arm. Publikum løsnet etter hvert som bandet manet til allsang, og på en kortversjon av balladen «Can You Forgive Me» og bandets største hit «Bye Bye Johnny» var lydnivået i salen betraktelig høyere enn i starten. Return proklamerte at de gleder seg til å spille på Tapperiet i desember, og det tror vi sannelig at publikum gjør også! 4,5/6
Etter et sceneskifte var det klart for bandet som virkelig seiler i medvind for tida; Wig Wam. Åge Sten Nilsen & Co har funnet flyten etter låta «Do Ya Wanna Taste It» ble tatt i bruk i serien «Peacemaker», og ser ikke ut til å akte å la denne sjansen glippe. Allerede fra første strofe var det ingen tvil om at vi skulle opp et hakk i fremtreden i forhold til Return. Det er utvilsomt et rutinert maskineri vi opplever så snart tittelkuttet fra bandets siste utgivelse «Never Say Die» runger fra PAen. Lyden er fortsatt ikke helt på topp, men nå er trommene i det minste kommet lengre fram i lydbildet, selv om det fortsatt et bass og gitar som dominerer i overkant mye. Til og med Sten Nilsens dominerende vokal sliter med å trenge igjennom, men det glemmer man fort når man opplever ham på scenen, for det er en mann med scenetekke ikke alle kan skilte med. Bandet gikk såpass høyt ut, at etter et par låter falt energinivået et knepp, uten at dette er noe å trekke for. Det er en stødig kvartett vi bevitner, selv om det aller meste dreier seg om Sten Nilsen, og gitarist Trond Holter.
Og når vi er inne på Holter; for en skatt av en gitarist den mannen er! Riffene han har skrevet, og de soloene han freser ut av seg… Vi får virkelig håpe at verden får ørene opp for ham framover. Publikum våkna også til liv, og armene var i været mer enn de var nede, men det kan man kanskje takke Sten Nilsen for, all den tid han har en hypnotisk evne til å få med seg publikum. Som seg hør og bør for en artist av hans kaliber, så skiftes det også antrekk underveis. Sånt trekker opp. Jubelen slo i taket da årets store hit «Do Ya Wanna Taste It», og derifra var det en ren parademarsj for Wig Wam og Sten Nilsen, som proklamerte at det er stas å spille på hjemmebane. Mannen har jo gjort trønder av seg, må vite. 5/6
Men det var selvfølgelig tysk rock folk hadde møtt opp for å høre, og jeg må innrømme at jeg var spent på å høre hvordan årene har fart med bandet som har eksistert siden 1965. Spesielt er det selvfølgelig med disse vokalistene, og Klaus Meine fylte nettopp 74 år, og har således oppnådd pensjonsalder og vel så det. Det merkes kanskje best på bevegelsene hans på scenen, for han spretter mindre nå enn han har vært kjent for tidligere, men stemmen var upåklagende god. Jeg fryktet at mye ville være på tape, men det var ikke mye som minnet om det heller, for det var ad-libs i nærmest hvert eneste nummer, som skal godt gjøres å forhåndsinnspille. Mye av koringa og endel synth-overdubs var på «tracks», men fungerte fint for å ha et ryddig lydbilde. Og makan til vital gjeng skal man lete lenge etter, for både Matthias Jabs, og spesielt Rudolf Schenker var smått fremme på scenen for å showe. Spillegleden var virkelig tydelig i disse gutta. Så har vi Mikkey Dee, da. Det er ikke mange trommiser som holder like høyt energinivå som ham. Den blonde (og grå) manken fikk ikke hvile et eneste sekund mens han var i aksjon, og det er rett og slett en fryd å se musikere gi alt de har og litt til for sitt publikum!
Lydmessig hadde Scorpions, ikke overraskende, best resultat av kveldens artister, men nok en gang overdøver gitarer, og delvis bassen, både trommer og vokal. Jeg drister meg til å gi den digitale tidsalder endel av skylda, for den komprimerte gitarlyden vi opplever gang på gang for tida, gir ikke plass til noe som helst annet, og jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en utfordrende situasjon for enhver lydmann. Og det er ikke noe gærent med gitarlyden i så måte, men den gir ikke plass og luft til noe annet enn seg selv. Men nå skal vi ikke dvele ved detaljer, for Scorpions leverer et bunnsolid show, med en skjerm som viser filmer tilpasset låtene, og stort sett fungerer det aldeles glimrende, så som på «Wind Of Change», som har fått teksten tilpasset situasjonen i Ukraina. En nydelig gest av bandet, og det var utvilsomt et beveget publikum som bidro på teksten vi fikk se på skjermen. Andre ganger var filmsnuttene så cheesy, at de hadde passet bedre på «The Voice» enn på en rockekonsert, men underholdende er det åkkesom. Etter to ekstranummer i form av «Still Loving You» og «Rock You Like A Hurricane» var en lang og trivelig aften i trønderhovedstaden over, og det var ingen tvil om at både artister og publikum var svært fornøyde med kvelden. 5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad