Canadas største gitarvirtuos Rik Emmett hadde kanskje sin storhetstid på tidlig 80-tall, da hans band Triumph spilte festivaler foran 375.000 folk, over små tulleband som Mötley Crüe, Judas Priest og Ozzy Osbourne. Men det er tydelig at han stadig har respekt i bransjen når han får med seg folk som Alex Lifeson og James LaBrie på den nye skiva si, «RES9».
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mark Weiss
– La oss få klargjort den viktigste informasjonen med en gang. Hvorfor er du den eneste mannen på planeten som heter Rik uten en C?
– Haha! Opprinnelig stavet jeg navnet mitt Rick – jeg er døpt Richard. Da den første Triumph-skiva kom ut, var det vår bassist Mike Levine som hadde ansvaret for å skrive alle krediteringene til coveret. Uka i forveien hadde han skrevet ut en sjekk til meg, hvor han stavet navnet mitt Ric – uten en K, så da skiva skulle gjøres klar, minte jeg han på å stave navnet mitt med en K til slutt. Og det gjorde han jo. Men nå glemte han C’en, haha! Så for å gjøre en lang historie kort, da jeg oppdaget at det var sendt ut 20000 plater med navnet mitt stavet Rik, endret jeg likegodt stavemåten min!
– Det uttales jo likt uansett.
– Ja – men jeg er ikke den eneste Rik’en i verden. Det var en basketballspiller i NWA som het Rik Smits. Jeg lurer på om han ikke var svensk eller norsk. Det er visst en vanlig stavemåte der.
– Det er ingen som er døpt det, men noen staver navnet sitt Rikard her i Skandinavia. Og når du sier det, så har vi jo også den engelske komikeren Rik Mayall. Men nok om det! Jeg har hørt på den nye skiva di nå i helga, og den er veldig annerledes fra dine tidligere soloutgivelser. Er dette en retur til dine rock & blues-røtter?
– Ja, på mange måter. Jeg prøvde å finne tilbake det det som tiltrakk meg til rockegitaren i utgangspunktet. Derfor kan du høre en del påvirking fra sent 60-/tidlig 70-tall i mange av låtene. Jeg har også jobbet tett med gutta i bandet mitt, spesielt Dave Dunlop og Steve Skingley. Jeg kom opp med låtene, og de bidro til å gjøre innspillingene av disse låtene så bra som mulig. Vi jobbet ganske kjapt og spontant i studio, jeg ville ikke kverne for mye på hver låt, så vi gjorde alt sammen i løpet av en seks ukers periode. Enhver skive du lager er et øyeblikksbilde av den musikeren du er der og da i kombinasjon med de folkene du spiller sammen med. Jeg er ganske stolt over sluttresultatet – skiva låter knallbra, og den er autentisk og ektefølt. Det er ingenting der som jeg ikke føler er bunnsolid, som jeg ikke kan stå 100% for.
– Er dette en soloskive, eller er RES9 et nytt band, eller er det tittelen på skiva?
– Både og! Skiva heter «RES9» (anmeldelse her!) som er en forkortelse for Resolution 9, som er navnet på bandet. Den vil bli kreditert til Rik Emmett & Resolution 9. Det er egentlig ikke et nytt band, kjernen av disse musikerne, Dave og Steve, har jeg spilt konserter med i tyve år! Trommis Paul har vært med i to år, han spilte tidligere med Kim Mitchell, og vi underviser begge på musikkhøyskolen i Toronto, så vi kjenner hverandre godt. Jeg føler at denne skiva er et bandprodukt, selv om jeg har skrevet låtene og mitt navn står på coveret.
– Du har et par fornemme gjesteartister på denne skiva. Jeg antar at du og Alex Lifeson (intervju her!) har kjent hverandre lenge, siden dere er like gamle og begge har vært aktive i musikkmiljøet i Toronto siden tidlig 70-tall?
– Ja, vi har kjent hverandre i 45 år eller så, men egentlig ikke hatt så altfor mye med hverandre å gjøre, for da Rush fikk suksess, kunne de ikke lenger komme til barene hvor vi andre stakkarene fortsatt spilte. Jeg sier ikke at Alex ikke er en særs sosial og utadvendt kar, det er han absolutt, men man slukes opp i sin egen verden når man slår igjennom. Det merket jeg selv da Triumph noen år senere begynte å gjøre det stort, da investerte vi i MetalWorks Studios og holdt oss mest i det området. Man blir litt isolert og ser ikke andre mennesker så ofte som man kanskje skulle ønske. Men våre veier krystes naturligvis nå og da, og vi har alltid hatt en fin tone og stor respekt for hverandre. Alex var faktisk nærmere kompis av Triumph-trommis Gil Moore, for de er begge lidenskapelige golfspillere.
– Du burde få Alex med i bandet ditt nå som Rush ikke skal turnere mer!
– Haha! Vi hadde faktisk en lang og seriøs prat om hva han skal gjøre nå, og han ytret et sterkt ønske om å lage filmmusikk, låter som var mer atmosfæriske enn melodiske. Så vi får se hva han ender opp med å gjøre, men han har flere ben å stå på – Alex er en fantastisk dyktig maler, han lager veldig bra oljemalerier!
– For ordens skyld, på hvilke låter spiller han på skiva di?
– Han spiller en 12-strengs Rickenbacker på låta «Human Race». Der er han mer en støttespiller, for låta minnet oss begge om gamle The Who-låter hvor Pete Townsend spilte Rickenbacker-gitarer, og The Beatles brukte Rickenbackere. Og så har han den andre soloen på «End Of The Line», det hører du med en gang. Han har Floyd Rose på sin Gibson signaturmodell, det låter så klassisk Alex Lifeson som du kan få det! Og så synes jeg han kanaliserer sin indre Jimmy Page på den låta – Page var vår begges store idol da vi startet på tidlig 70-tall, begge spilte masse Zeppelin-covere i starten av våre karrierer.
– Du har også med Dream Theaters vokalist James LaBrie på to låter her – «I Sing» og «End Of The Line».
– Jeg hadde aldri møtt James LaBrie tidligere. Det var A&R-mannen på mitt plateselskap som tidligere jobbet i Dream Theaters management, som foreslo å høre med James. Det ble tidlig foreslått at denne skiva skulle bli et slags Canadian All Stars-prosjekt, med haugevis av gjesteartister, men jeg satte foten ned. Jeg ville ikke at gjestene skulle overskygge låtene, det fikk holde med Alex Lifeson og James LaBrie på et par låter hver. Jeg ville ikke at kjente navn skulle være gjester uten å ha noe å tilføre låtene.
– Er du fan av Dream Theater?
– Ja, kjempefan! Hvordan kan du være gitarist og ikke like Dream Theater?! John Petrucci er helt sykt god! Det var faktisk min sønn som fikk meg til å bli Dream Theater-fan, han spilte skivene deres på øredøvende volum hjemme da han var tenåring, så jeg ble tvangsforet med det i ti år. Men de er et fantastisk band.
– Og så er det en slags Triumph-gjenforening på denne skiva, for første gang på nesten 30 år.
– Ja, jeg fikk jo mine gamle Triumph-kompiser Gil Moore og Mike Levine til å spille på en låt, «Grand Parade».
– Det må være lenge siden de to var i studio for å spille inn ny musikk?
– Ja, det er vel et par tiår siden sist! De har holdt Triumph-navnet i live ved å stadig gi ut remastrede skiver og konsertopptak, men noe ny skive har de vel ikke lagd siden tidlig 90-tall.
– Spilte dere alle tre sammen i studio på denne låta?
– Vi spilte igjennom låta noen ganger på øvingslokalet, og hadde en fin dialog. Men da Gil faktisk skulle spille inn trommene, foretrakk han å gjøre det alene i løpet av en helg med sin egen lydtekniker. Jeg var i studio sammen med Mike da han la på bassen. Jeg hadde allerede spilt inn en demoversjon av låta sammen med mitt eget band, gitt denne til Gil og Mike og bedt de lære seg låta, men spille den på sin egen måte. Og det gjorde Gil, han tok låta i en helt annen retning, noe jeg ikke ville nekte ham. Vi tilbrakte mest tid sammen da vi hadde en fotosesjon, så vi kunne få tatt bilder av oss tre sammen igjen.
– Er alt greit og avslappet mellom dere tre nå? Jeg vet at du snakket ikke med de to andre på mange år.
– Det var ganske stygt og bittert da vi splittet opp i 1988. Men vi begynte å snakke sammen igjen rundt 2006-07, noe som resulterte i at vi kom til Europa i 2008 og spilte på Sweden Rock Festival i Sölvesborg (utgitt på DVD i 2012), samt en festival i USA. Etter det følte nok Gil at nok var nok – han mente det var for mye jobb å komme seg i form til disse to jobbene, og det var ikke så gøy som han hadde håpet, han gruet seg mer enn han gledet seg til å gå på scenen. Han er mer en familiemann nå. Gil har alltid hatt talentet til å være en underholder og en musiker, men jeg vet ikke om han noengang egentlig trivdes med den rollen, det falt ham aldri naturlig. Jeg og Mike ville ikke tvinge ham til å gjøre noe han ikke hadde lyst til, så det var det – to konserter, så la han trommestikkene på hylla igjen. Men, jeg fikk dratt ham inn i studio for å spille inn en låt, så alt er greit nå!
– Jeg har alltid hatt inntrykk av at det var de to som ville ha en Triumph-gjenforening, mens du stritta imot, fordi du gjorde det bra som soloartist. Det var tydelig at de trengte deg for å ha en musikalsk karriere, men du trengte ikke de!
– Hmm tja, det er en viss sannhet i det. De prøvde jo å holde Triumph gående da jeg slutta, de fikk inn Phil X på gitar og ga ut en skive med ham.
– Phil X erstattet først deg i Triumph, og 20 år senere erstattet han Richie Sambora i Bon Jovi. Store sko den mannen har måtte fylle!
– Phil er en glimrende gitarist, så det er flott at det endelig flasker seg for ham.
– Ja, han har nå omsider blitt offisielt medlem av Bon Jovi.
– Bra for ham! Men, Gil og Mike innså fort det samme problemet som alle band opplever når en viktig del av en langvarig besetning blir borte. Til og med Led Zeppelin la inn årene da John Bonham døde, de skjønte at det aldri kom til å bli det samme. Triumph uten Rik var ikke Triumph, uansett hvor bra det var. Og på 90-tallet trivdes jeg med å gjøre mine egne greier, da var jeg ikke åpen for å gå tilbake til to karer jeg hadde kranglet bittert med noen få år tidligere. Men etterhvert ble det viktig for meg å få helet sårene, å få ringen sluttet – vi tre hadde delt et brorskap som ble en viktig del av våre liv. Jeg ville begrave stridsøksa. Gjenforeningen handlet ikke om penger, eller om rettigheter og inntekter – det var tre gamle venner som fant sammen igjen. Siden har vi opprettholdt kontakten, og kommet sammen minst en gang i året, vanligvis rundt juletider. Da tar vi noen drinker og spiser middag sammen – det er veldig godt å få vennskapet tilbake!
Les intervju med Mike Levine om Triumph og det avlyste comebacket her!
– På solokonsertene dine virker det som om du fortsatt spiller flere Triumph-låter enn fra soloskivene dine, stemmer det?
– Ja, jeg har en musikalsk arv å ta vare på, låter som «Magic Power», «Hold On», «Fight The Good Fight», «Ordinary Man» og av og til «Never Surrender». Og jeg vet jo at i nord-Amerika er det som oftest på grunn av disse låtene at folk har kjøpt billett for å komme og høre på meg. Det ville vært arrogant av meg å nekte og spille de låtene, da ville folk gå ekstremt skuffet hjem! Ofte gjør jeg en spøkefull avtale med publikum om at hvis de er flinke og hører på sololåtene mine, så skal de få litt Triumph til dessert!
– Jeg har sett på setlistene dine at du har til og med inkludert en Monty Python-låt!?
– Ja, stemmer!
– Er du Python-fan, eller er det bare denne ene låta («The Galaxy Song» fra «The Meaning Of Life») som du liker?
– Nei, jeg elsker selvsagt Monty Python! (Samtalen glir deretter ut i et fem minutters sidespor om Pythons genialitet med utallige referanser og sitater, nudge, nudge!) Jeg og Dave Dunlop har i årevis gjort akustiske duo-konserter, med masse coverlåter. Vi ga ut en skive også, med noe Bruce Springsteen, noe McCartney og så videre. Dave trodde jeg fleipa da jeg sa jeg ville gjøre en Eric Idle-låt fra «The Meaning Of Life», men jeg insisterte på at det faktisk var en meget bra og musikalsk låt. Vi har gjort den litt om, og lagt inn et instrumentalparti hvor gitarsoloen fyker avgårde i en helt annen toneart, men det funker! Publikum koser seg!
– Mens jeg gjorde research for dette intervjuet, kom jeg over Airtime, som var et band bestående av deg og Michael Shotton (fra Von Groove og L.R.S.), og dere ga ut en skive i 2007. Det har gått fullstendig under min radar. Var det et engangsprosjekt, eller var det et seriøst forsøk på å danne et nytt rocka band?
– Det var et seriøst forsøk fra Michael og meg å lage en bra skive med mer rocka låter. Michael hadde en del kontakter i Europa og sørget for å få gitt det ut, og regnet med å tjene litt på det. Det var en skikkelig duo, med ham på vokal og trommer, og meg på gitar og bass, innspilt i hans hjemmestudio. Skiva ble utgitt, men aldri promotert – ingen brydde seg, så både skive og band døde i stillhet. Plateselskapet hadde en opsjon på et andrealbum, men de tapte jo penger på førsteskiva, så det var det!
– Det slo meg tidligere i dag at kanadiske band virker så mye mer seriøse enn deres amerikanske naboer, som er mer fokuserte på showbiz og hedonisme. Dere har Rush, som aldri kunne vært amerikanske, mens USA har Kiss og Mötley Crüe, som aldri kunne kommet ut av Canada. Tanker?
– Ja, du sier noe der. Amerikansk rock’n’roll lener seg kanskje fortsatt på tradisjonen om at rockere skal leve hardt, feste og drikke som ville dyr. Amerikanerne har i alle år hatt en tradisjon om at før man går på konsert, eller på fotballkamp eller baseballkamp, så samler man seg på parkeringsplassen utenfor arenaen og drikker seg hinsides. De tar det som en stor fest! Men i Canada bor vi mer spredt. Skal du på turne i Canada, så må du regne med å kjøre 7-800 kilometer fra en by til neste. Da må man bare hoppe i bussen og kjøre videre med en gang man har rigget ned utstyret etter konserten– du har rett og slett ikke tid til å feste og drikke etterpå, man må komme seg videre! Det er heller ikke så mye penger i det i starten – og hvis du da ikke er fokusert på det musikalske, så resignerer du ganske fort. Dermed har det blitt en del av den kanadiske mentaliteten – jeg kan forestille meg at det er noe tilsvarende i Norge og Sverige? I California er det derimot en halvtimes kjøring mellom storbyene, da er det ikke noe problem å feste til utpå morgenkvisten, sove noen timer og kjøre videre til neste by på ettermiddagen!
– Og så har jeg også inntrykk av at kanadiere er mye mer jordnære – hvis man blir for kjepphøy, så blir man straks nådeløst røsket ned på jorda igjen av venner og familie.
– Definitivt. På godt og vondt. Vi blir ikke imponerte bare fordi et band har hatt en hit i USA, de må bevise at de har noe å fare med her hjemme og. Får man suksess i Europa også, så får man kanskje litt mer godvilje i Canada. De artistene vi hadde som først slo igjennom på internasjonalt nivå, var oftest sangere og låtskrivere som Neil Young, Joni Mitchell, Gordon Lightfoot og Leonard Cohen. Inderlige, ærlige musikere! I den neste generasjonen av kanadiske musikere fikk vi folk som Bryan Adams og Celine Dion, av den glattpolerte og kommersielle typen musikk. Men på den andre siden hadde vi Rush, som lagde sin helt egen type sofistikerte progressiv rock som ikke kunne sammenlignes med den engelske proggen med Yes, King Crimson og Gentle Giant i spissen. De hadde i tillegg litt av den tyngre rocken som Led Zeppelin og Jeff Beck hadde introdusert oss for. Så ja, jeg tror band fra Canada har hentet det beste fra band fra både Europa og USA, og utviklet en egen form for identitet. Meget bra spørsmål forresten, dette føler jeg at jeg kunne snakket om i timesvis. (Og det gjorde du, Rik, det overnevnte er et komprimert utdrag av utblåsningen din!) Men generelt, kanadiske band har skjønt at hvis kvaliteten på musikken ikke holder mål, så kommer de ingen steds her i landet.
– Ja, det er ikke mye image på band som Harem Scarem, April Wine, Saga, Coney Hatch, The Tragically Hip eller Honeymoon Suite! Eller Nickelback eller Devin Townsend for den saks skyld. Til og med tøyseband som Anvil later til å gjøre dette hovedsakelig av musikalske grunner.
– Godt observert. Da de startet, var de jo i utkanten av universet, de kunne ikke som nå til dags markedsføre seg på youtube eller Spotify. Anvil innså at det eneste de var virkelig gode på, var sin egen type enspora heavy metal, så da satsa de beinhardt på det kortet, og det gjør de vel fortsatt den dag i dag, og ære være dem for det! De har aldri brydd seg om trender, de har kjørt sitt eget løp hele veien, og det må man bare respektere dem for.
– Hverken du eller Triumph har noensinne spilt noe særlig i Europa. Er det noen sjanse for å se deg på en scene på dette kontinentet i 2017?
– Nei, jeg er klar over det. Triumph turnerte i England i 1980, og det er vel det jeg har spilt i Europa utenom Sweden Rock! Men hvis denne nye skiva gjør det greit, og plateselskapet innser at det er en viss interesse for å få oss over, så er jeg klar som et egg!
– Du har et veldig engasjert plateselskap i Mascot i hvert fall – de er et av få selskaper som fortsatt sender meg CDer ukentlig, i en konvolutt, med håndskrevet adresse.
– Godt å høre! Jeg kjente ikke så godt til de da jeg fikk tilbud, men så så jeg hvem de ellers hadde – Robben Ford, Steve Lukather, Eric Johnson, Joe Bonamassa…Jeg tenkte bare; ‘Jesus, det er en heftig bukett med gitarister der!’, så jeg følte meg beæret over å bli bedt om å bli en del av den stallen. Det hadde vært perfekt å turnere i Europa og spille i Oslo sammen med en av de karene der!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2016