Queensrÿche er høyaktuelle med både nytt album «The Verdict» og en påfølgende turnè. Albumet har høstet strålende kritikker og i november er de klare for Norge. Men alt har ikke gått på skinner, og bandet tynnes ut i rekkene. Likevel låter Queensrÿche mer Queensrÿche enn på lenge, og vi tok en prat med Michael Wilton for å få vite hvorfor og hvordan dette er tilfelle….
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anine Desire
– Hei, sir. Regner med at du er en travel mann om dagen med både ny plate og turnè?
– Ja, det er full fart og vi er akkurat ferdige med en 6-ukers turne med Fates Warning. Et fantastisk band og vi hadde det kjempehyggelig. Vi fikk også testet ut noen nye låter fra «The Verdict» og responsen var heldigvis veldig bra.
– Godt å høre, og så skal dere også på egen turne snart og Norge står også for tur til høsten. Får vi høre mye nytt materiale?
– Det stemmer. Jo, vi kommer til å spille en del nytt. Men også gamle låter. Det blir vel omtrent halvparten av hver tenker jeg. De nye låtene bringer inn ny energi og vi har jobbet hardt for at de skal fungere live. Og med dagens line-up så er det ikke noe problem å utvikle seg og låte moderne..
– Ja, dere blir jo bare hardere og hardere, men samtidig hører man jo med en gang at det er Queensrÿche. Hva er årsaken til det?
– Som jeg sa så er det viktig å utvikle seg og etter at Todd (LaTorre) kom inn så har vi videreutviklet oss for hvert album. Det er viktig å henge med i tiden, og vi vet at fansen legger lista høyt. Alle i bandet drar nå i samme retning. Vi vil utvikle oss, men samtidig være Queensrÿche.
– Dere
låter mer Queensrÿche nå enn på de siste Geoff Tate albumene. Og de siste tre
med Todd låter mer riktig enn den siste perioden med Tate…
– Ja, det er ingen tvil om at det var riktig beslutning at Tate
sluttet. Vi er alle nå 100% fokusert på det vi driver med og musikken vi skal
lage og spille. Geoff ville en annen retning, og vi andre ble på en måte dratt
til et sted vi ikke følte oss komfortable. Så uten å si for mye mer om det så
kan vi si at han gjør sin greie og vi vår. Uansett så har vi for hvert album
utviklet oss og prøvd å finne på nye ting, men det er viktig at alle kan stå
inne for det og at det låter riktig…
– Vi må selvfølgelig snakke om den nye skiva også. Den har fått
velfortjent honnør og strålende kritikker. Det kom riktignok som en
overraskelse at Todd spiller trommer, og de fleste ble rimelige paffe.
Undertegnede inkludert. Hva skjedde med Scott Rockenfield?
– Takk for det, vi er rimelig fornøyde. Det var lite dramatikk i det,
men Scott var opptatt med en del andre ting og har hatt mye fokus på familien
også. Vi kunne ikke vente lenger og bestemte oss for å la Todd prøve seg på
trommene. Noe han har erfaring med fra tidligere. Det var jo trommer han
startet med. Alle låtene var egentlig klare, og måtte bygges opp på nytt. Todd
var involvert i samtlige og resultatet ble veldig bra. Todd var ansvarlig for
alle trommepartiene, og han var opptatt av at det skulle låte riktig. Vi holder
fortsatt døra åpen for Scott, men vi vet ikke når han eventuelt er tilbake. Det
får tiden vise.
– Resultatet ble utvilsomt bra med Todd på trommer, men hvor lang tid
brukte dere i studio denne gangen. Det er nærmere 3.5 år siden «Condition
Hüman», og det er en stund siden…
– Vi har turnert mye de siste årene så det er den viktigste årsaken. At
Todd måtte ta over trommene forsinket oss noe, men i studio brukte vi ikke mer
enn 6-8 uker. Alle låtene var klare, bortsett fra at vi som sagt måtte gjøre om
oppbygningen, men det gjorde bare at det ble enda mer dynamisk. Og vi ble ikke
så veldig forsinket på grunn av det egentlig.
– Vi må jo snakke litt om gamle dager også. Du har jo vært med helt siden starten og deltatt på samtlige album. Men hvilket album holder du høyest? Det er ikke lov å svare «The Verdict».
– Haha, den er vrien. Alle albumene er forskjellige og unike. Stilen vår har også utviklet seg siden starten, men det er klart at den første EP’n vi ga ut alltid vil være spesiell. Det var på en måte den offisielle starten og jeg var bare 20-år. Det var stort.
– Hvordan opplever du som gammel ringrev at musikkindustrien har endret seg drastisk siden dere startet opp på 80-tallet?
– Tja, alt endrer seg og det er helt annerledes i dag enn det var på 80-tallet selvsagt med masse platebutikker og artistene solgte fysiske plater. Det er ikke sånn i dag, og sånn er det bare. Folk er heldigvis flinke til å gå på konserter og 80% av turneen vår med Fates Warning var utsolgt. Det er vi fornøyd med. Men sånn generelt savner jeg platebutikker. Jeg elsker å høre på musikk, og jeg vil gå inn en ekte platebutikk og holde i platene, vende på de og det får du ikke gjort på streaming-tjenestene. Heldigvis virker det som om trenden har snudd noe og at vinyl er i skuddet igjen. Det lover bra. Men det er jo sånn i dag at de fleste radiostasjonene ikke spiller heavy metal og hard rock overhodet. Sånn var det ikke på 80-tallet. Da var metal den store greia.
– Et skikkelig nerde-spørsmål: Mange vet jo at du startet med å spille bass. Hvorfor sluttet du med det og gikk over til el-gitar. Var ikke bass kult nok?
– Vel, jeg startet med bass, men spilte det i bare ett år og gikk over til el-gitar, men jeg fikk brukt mye av det jeg lærte i starten videre. Bass og trommer er som kjent selve fundamentet. Jeg studerte musikk på college, men da generell musikkteori, jazz og klassisk musikk blant annet. I tillegg kom jo også etnisk musikk og mye improvisasjonsmusikk litt senere, og da var veien til progressiv rock kort. Og alt dette har hatt mye å si for meg som låtskriver og komponist opp gjennom årene.
– Hvor lenge ser du for deg at du kan holde bandet gående? Det er en kjent sak at du også brygger øl på fritiden, og er dette fallskjermen din når du trekker deg tilbake?
– Vi skal holde på lenge, bare se på Scorpions som fortsatt leverer. Og de er jo i 70-åra. Musikk er i blodet mitt, og jeg har overhodet ikke tenkt til å gi meg. Og hvis du tenker på det med øl, så ligger det mer eller mindre brakk. Det har jeg ikke hatt hverken tid eller fokus på å jobbe med. Men jeg har fortsatt en avtale med et bryggeri og mulig det blir mer tid til det senere en gang. Men akkurat nå er det fullt fokus på bandet.
– Helt til slutt, er du drittlei av å spille noen av de gamle låtene?
– Nei, faktisk ikke. Fansen vil også høre det gamle, det må vi respektere. Men det morsomme er at de også vil høre nye sanger. Og så lenge vi kjører en jevn balanse mellom nytt og gammelt så får vi variasjon. Vi bytter ut enkelte av de gamle også, men noen låter må vi spille. Det sier seg selv. Vi er der for fansen og på grunn av fansen, og da må vi lytte til de.
– Da takker vi så mye for praten, Michael, og vi gleder oss til i høst. Er det noe du har lyst til å si til den norske Queensrÿche-bataljonen?
– Vi gleder oss til å spille i Norge igjen, og vi takker den norske fansen for all støtte opp gjennom årene og håper vi sees i Oslo i november!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019