Genesis er et av historiens bestselgende band, og karrieren spenner over tre tiår og et stort stilistisk register, fra kompleks og storslagen progrock, til finslepen og hyperkommersiell pop som en periode hadde evig rotasjon på all verdens radio- og tv-stasjoner. Mange progband overlevde ikke ankomsten av punk og new-wave uten større eller mindre sår, men ikke bare overlevde Genesis disse endringene, men de endte opp som kommersielle vinnere der andre førstegenerasjons progband fristet en tilværelse på bunn av listene og scener på klubbnivå. Genesis var ikke redd for å være annerledes og skille seg ut fra resten av den britiske progressive bølgen som dukket opp i begynnelsen av 70-årene, men de brøt også gjentatte ganger med popmusikkens generelle standarder, noe som gjør at alle Genesis-album har musikalske øyeblikk man legger merke til.
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Armando Gallo (Genesis på sin «Wind & Wuthering Tour 1977»)
15. Calling All Stations (1997)
Da Phil Collins forlot Genesis i 1996, antok de fleste at bandet var ferdig, men Tony Banks og Mike Rutherford var fast bestemt på å fortsette og rekrutterte derfor den skotske vokalisten Ray Wilson og et par studiotrommeslagere for å fylle tomrommet etter Collins. På papiret var konseptet ganske lovende: Wilsons mørkere og mer raspete stemme kunne med litt godvilje oppleves som litt Peter Gabriel-aktig, og uten Collins virket det som om Banks og Rutherford ville skjele tilbake til progrøttene igjen. 1997s «Calling All Stations» innfridde imidlertid ikke disse forventningene, for dette er verken pop eller prog. Det er heller popmusikk som tung på tekstur og stemning, men melodisk så flat og kjedelig at man må klype seg i armen for å tro at dette var signert popsnekkerne som hadde klippekort til hitlistene noen år tidligere. Wilson har så definitivt sine kvaliteter som vokalist, men sammenlignet med to så sterke vokalister som Peter Gabriel, og Phil Collins, blir det for pregløst og ordinært, og er med på å forsterke opplevelsen av at Genesis plutselig låter som samlebånds-pop. Noen øyeblikk skjærer dog gjennom kjedsomheten. «The Dividing Line» har en litt mer interessant struktur og byr på litt variasjon, og den drivende “Kongo” har elementer som vagt kan minne om svunnen storhet. Det hjelper likevel ikke, og i det store og hele er albumet en antiklimaksavslutning på en legendarisk karriere.
14. From Genesis to Revelation (1969)
Genesis besto opprinnelig av vokalist Peter Gabriel, keyboardist Tony Banks, bassist Mike Rutherford og gitarist Anthony Philips sammen med et kobbel trommeslagere som kom og gikk. Debutalbumet er en ganske retningsløs affære, preget av konvensjonell og tidstypisk pop med få skarpe kanter og for det meste ganske forglemmelige låter, kanskje med unntak av «When The Sour Turns To Sweet». De fleste låtene går i nesten samme tempo, og arrangementene består stort sett av de samme instrumentene spilt på samme vis, noe som gjør at låtene fort glir over i hverandre. Produsent Jonathan King prøvde å putte inn noen orkesterelementer for å gi det litt mer seriøst preg, men det hjelper ikke mye, og skiva er på ingen som helst måte essensiell lytting hvis ikke du på død og liv vil høre hvordan Genesis låt helt i begynnelsen.
13. Abacab (1981)
Ting så lyst ut for Genesis på begynnelsen av 1980-tallet. «Duke» hadde markert dem som et av de virkelig store popbandene, og hva ville vel være mer naturlig enn å følge opp med noe lignende? Tilsynelatende hadde ikke trioen tenkt å fortsette i sporet fra forgjengeren, så de forkastet en rekke låter som var ment for oppfølgeren fordi de heller ville eksperimentere med komposisjoner og lyder. De fjernet seg fra den symfoniske progrocken som fortsatt var sterkt til stede på «Duke», og Abacab – som det nye albumet ble hetende – var et skritt mye nærmere vesentlig streitere poprock. De prøver seg på så mye, men i forsøket på å introdusere publikum for et nytt og fresht band, mister Banks, Collins og Rutherford litt for mye av det som kjennetegnet de tidligere skivene, nemlig de gode melodiene.
Det syv minutter lange tittelsporet er en av få låtene med et progressivt tilsnitt, og mellompartiet med gitar- og synthsoloer, er Genesis av nesten godt, gammelt merke. «Dodo/Lurker» er det andre eposet på skiva, og rommer noen flotte synthprestasjoner av Banks. Samtidig lider låta litt under det som mange av de andre låtene sliter med, nemlig at det blir rotete og stilforvirret, med altfor mange repeterende partier som liksom ikke går noen vei. Til tross for noen lyspunkter er det likevel et av gruppens svakere og mer inkonsekvente album.
12. We Can’t Dance (1991)
Genesis nådde sin kommersielle topp med «Invisible Touch» fra 1986, uten tvil et av tiårets mestselgende popalbum. En pause fulgte i kjølvannet av suksessen, og de dukket ikke opp med en ny plate før fem år senere. «We Can’t Dance» rommet flere hitsingler og endte med å selge millioner, noe som var mer enn nok til å opprettholde deres popularitet over hele verden og sørge for svulmende bankkontoer. Det er noen flotte øyeblikk på skiva (særlig avslutningskuttet “Fading Lights”), men som helhet er det en ganske ujevn og altfor lang blanding av poprock, et par nesten-progressive spor og de uunngåelige balladene. Sammenlignet med de generelt drivende og kjappe låtene på «Invisible Touch» , er tempoet på de fleste sangene betydelig lavere her, noe som gir albumet en litt slapp stemning. «No Son of Mine» og «I Can’t Dance» er gode låter med fengende refrenger, men det skifter liksom aldri til et høyere gir, og de toucher ikke gammel storhet. Satt opp mot mye annen samtidig poprock er ikke dette et dårlig album, men i Genesis-katalogen er det ingen påle.
11. … And Then There Were Three… (1978)
Etter a Steve Hackett forlot bandet i 1977, startet Genesis det som skulle bli deres mest kommersielt vellykkede periode, og «… And Then There Were Three …» fungerer på mange måter som overgangen fra «Wind & Wuthering» sine progressive utflukter til den noe mer poppete «Duke». Det er en litt ujevn og ufokusert sammenslåing av Genesis kunstneriske og kommersielle sider, akkurat som om de vil berolige det progressive publikumet samtidig som de skal prøve å nå et større pop-publikum. Selv om låtmaterialet spriker, kommer Collins til sin rett som vokalist, og virker mer selvsikker og har en langt større tilstedeværelse enn før. Banks er sterkt til stede lydbildet, mens Rutherford ikke virker helt trygg i rollen som gitarist.
Skiva er litt lang og fylt opp av materiale som ikke alltid har så mye for seg. Noen ganger fungerer pop/prog-miksen bra, og på «Burning Rope» kommer noen klassiske Genesis-passasjer blant fengende melodier. «The Lady Lies» er også en fin poplåt med flere progressive partier, og peker fremover mot det som skal komme. Når bandet virkelig våger seg inn i et rent popterritorium, er resultatene derimot mye mer ujevne. «Follow You Follow Me» er unektelig en verdig pophit, fengende og smart skrevet som den er, men «Ballad of Big» er en enkel rocker som ikke klarer å gjøre inntrykk. Den like lite bemerkelsesverdige «Many Too Many» er en ufokusert ballade som har mange store og tomme fakter, mens «Undertow» og «Snowbound» er mer i samme gata. Med litt kutting kunne dette blitt et mer fokusert og konsist album, men som det fremstår har det ikke akkurat klassikerpotensiale.
10. Genesis (1983)
Med «Abacab» fra 1981 hadde Genesis kastet det meste av deres progressive arvegods på båten, og ble mer og mer et rendyrket poprockband. «Genesis» er definitivt sterkere enn forgjengeren, og åpningslåta “Mama” er en pangstart uten like. Det starter med et drivende trommemaskingroove kjørt gjennom en gitarforsterker, og inn kommer et urovekkende synthesizerspill, Collins beveger seg inn og ut av miksen med desperat og teatralsk vokal, mens Rutherford bidrar med noen utrolige effektive power-korder. Det er en ganske upopete måte å starte på, og neste låta «That’s All» er som musikk fra en annen planet og skaper en svimlende kontrast. Denne kontrasten blir det ikke mindre av utover skiva, for låtene spriker i mange forskjellige retninger. Det er de obligatoriske balladene, litt humoristisk materiale som spenner fra det underholdende til det teite, og noen klart mer progga tilløp.
Den mest progressive låta er «Home by the Sea/Second Home by the Sea», som trekker linjene til det sterkere stoffet fra «Duke». Første del er raffinert og sterk power-pop, mens del to domineres av et langt, spennende og godt oppbygd instrumentalparti der alle sammen får vist seg fram uten at det sklir ut i ørkesløs instrumentonani. Det er en flott suite og viser at bandet fortsatt hadde grepet om storformen.
«Genesis» er et mer gjennomført og engasjerende album enn «Abacab», men likevel litt for tidstypisk og sprikende til at den kan få noe som ligner på klassikerstatus.
9. Invisible Touch (1986)
Etter suksessen til «No Jacket Required» ble popkarrieren til Phil Collins så sammenflettet med bandets produksjon at de to knapt kunne holdes adskilt, og på «Invisible Touch», bandets uten tvil bestselgende album, merker man dette tydelig. Collins spiller og synger på samme måte som på soloskivene, og komposisjonsmessig er det flere likheter med solomaterialet hans enn med det solomaterialet Banks og Rutherford hadde gitt ut. Men det er ikke bare Collins tilstedeværelse som preget uttrykket, men også samtidens lydidealer innen popen. Med «Invisible Touch» styrte Genesis rett inn i massenes kjærlige armer, og derfor er alle nødvendige kjennetegn for ei tidstypisk popplate på plass for å tekkes lydestetikken: låtene er lesset ned med keyboards og synthesizere, programmerte trommer, de allestedsnærværende Simmons synthtrommene, gitar som spille enkelt med masse effekter, og en produksjon pakket inn i masse digital klang. Lydbildet blir dermed veldig datert og standardisert, og dette er ei skive der Genesis til tider låter lite som seg selv.
All listepopen og innpakningen til tross, er det noen spor som utfordrer den endimensjonale popformelen. «Land of Confusion» var en av platens største hits, takket være den smittsomme rytmen og et snasent arrangement, mens «Tonight, Tonight, Tonight» og «Domino» passerer 8-minuttersmerket, og har et aldri så lite snev av progrock i seg. Førstnevnte lykkes spesielt godt med å kombinere lengre instrumentalseksjoner med et tiltalende refreng. Sistnevnte er det nærmeste man kommer noe som kan minne om en tradisjonell proglåt, med to veldig kontrasterende deler. Avslutningskuttet «The Brazillian» er en fem minutters fengende instrumental som viser at Genesis turte å ta sjanser, er også verdt å trekke fram som et friskt pust på skiva. Man kan like «Invisible Touch» eller ei, men husker man at det er et produkt av sin tid, skapt av et band som innså at det å spille etter de nye reglene var en bedre idé enn å holde fast ved de gamle, er det på ingen som helst måte noe dårlig album.
8. Trespass (1970)
Etter det lite imponerende debutalbumet, tok Genesis et kreativt krafttak og kom opp med ei totalt annerledes skive. Symfonisk progrock, representert av band som for eksempel King Crimson, var på denne tiden det helt store, og det gikk ikke upåaktet hen hos Genesis. De sugde til seg dette, samtidig som de beholdt popsensibiliteten, noe som skulle vise seg å være starten på en kommende suksessformel. «Trespass» er et avgjørende overgangsalbum som tar et langt steg inn i et progressivt territorium, og i tråd med sjangertradisjonen har «Trespass» færre spor som varer lenger og er inndelt i flere distinkt forskjellige deler, inkluderer flere takt- og temposkifter, samt viser instrumentale ferdigheter som var fraværende på debutalbumet.
Selv om det er et stort og positivt skritt fremover fra debuten, føles det noen ganger litt uforløst, i den forstand at noen seksjoner virker ikke helt ferdige, samt at en del av de samme triksene brukes litt for ofte, noe som gjør låtene litt likelydende. Avslutningskuttet «The Knife» viser derimot til fulle det potensiale bandet rommet. Her er de mørkere og sintere, med svevende orgel, forvrengte gitarer og hektiske trommer og et driv som er fraværende fra de andre låtene. Samlet sett er «Trespass» ikke på nivå med de påfølgende skivene, men er likevel ei skive som så absolutt fortjener å regnes blant de klassiske albumene.
7. Wind & Wuthering (1976)
Selv om Peter Gabriel forlot skuta, fortsatte Genesis den progressive fakkelbæringen så godt de kunne med en mann mindre. 1976 var en produktiv og suksessfull tid for ensemblet, noe som resulterte i to album på ett år. «Wind & Wuthering» følger kursen som ble lagt med forgjengeren, men inneholder også flere roligere og mer poppete øyeblikk. Det kan fremdeles trygt kvalifiseres som progressivt, men albumet inneholder de første hintene av bandets fremtidige pop-retning. Den Rutherford-skrevne “Your Own Special Way” er en veldig gjennomsnittlig og altfor langdryg låt som er et skreddersydd forsøk på å nå et større publikum. “Blood On The Rooftops” er skrevet av Hackett og Collins er også en ganske enkel låt, men her er det mer kontraster og energi som gjør at lytteren klarer å holde på interessen.
Det er likevel progen og jazzfusiontendensene som dominerer, og Tony Banks er den toneangivende komponisten på plata. Hans keyboards står også sentralt i lydbildet, og særlig «One for the Vine» og «All in a Mouse’s Night» er velkomponerte og velspilte proglåter som viser bandet fra deres sterkeste side. Åpningskuttet «Eleventh Earl Of Mar», så vel som den todelte instrumentalen «Unquiet Slumbers for the Sleepers …» «In That Quiet Earth» holder også progfanen oppe, med storslagne lydlandskaper, intens spilling og fiffige arrangementer. Avslutningslåte “Afterglow” er en ballade som passer perfekt for Collins sin sangstil, og er et fint punktum på ei jevnt over veldig bra Genesis-skive.
6. Duke (1980)
«Duke» er Genesis sin første skikkelige satsing på popmusikk, men samtidig er det ei skive som viser bandets kreative ferdigheter og styrker til fulle, og på «Duke» blandes pop og prog på mesterlig vis. For eksempel er en av singlene fra skiva er den fengende “Turn It On Again”, en låt som svinger og engasjerer – i 13/8 takt. Albumets progorienterte øyeblikk er mange, og særlig avslutningslåtene “Duke’s Travels” og “Duke’s End” er imponerende prestasjoner både komposisjonsmessig og spillemessig. Meningen var at en hel plateside skulle bindes sammen til et langt verk, men bandet avsto fra det, så pop- og proplåtene kommer om hverandre, uten at flyten forstyrres.
Etter den ujevne «… And Then There Were Three …» spiller bandet her på alle styrkene de kan for å skape ei skive som skal vise hva de er gode for. Rutherford innså at han ikke var dyktig nok til å fylle gapet Steve Hackett etterlot seg, og vektla heller sin opprinnelige rolle som bassist, og sammen med Collins bidrar han med et råstødig og kreativt komp som gir Banks mulighet til å boltre seg på en stor keyboardpark. Collins synger utrolig bra, med en inderlighet og dynamikk som han sjelden viste på de foregående skivene. Særlig på den vakre og storslagne Banks-skrevne balladen «Cul-de-sac» imponerer han stort, med en enorm spennvidde og innlevelse
Mange progpurister misliker og avskriver «Duke» fordi de her har blitt for mye av et popband, men da ser man ikke at den går langt utover åpenbar pop-appell og klarer å blande det kommersielle og det mer eksperimentelle på enestående vis. Genesis kunne ikke ha møtt 1980-tallet på en mer passende måte, og selv om det splitter fansen, har det all rett til å bli kalt det siste virkelig store Genesis-albumet.
5. A Trick of the Tail (1976)
Nå er vi inne på topp fem, og her begynner det å bli vanskelig å rangere. Alle disse skivene er sterke album som rommer en rekke store klassikere, og rangeringen kan fort bli litt avhengig av dagsformen. Men det er min sure plikt å rangere dem, så det får stå sin prøve.
Peter Gabriels avskjed var et hardt slag for Genesis, og bandet sto overfor den krevende oppgaven med å erstatte en tilsynelatende uerstattelig sanger. De diskuterte muligheten for å fortsette som en instrumental kvartett, men til slutt endte de opp med Phil Collins som ny vokalist og frontfigur. Man mer Gabriels fravær, men selv uten ham klarte bandet å utmerke seg på særdeles positivt vis. Grunnstrukturen i låtene er litt enklere, men musikken ikke mindre utfordrende av den grunn, og særlig Collins og Banks får ved gjentatte anledninger vist seg fram som musikere av toppklasse. Låtene var nå kreditert enkeltmedlemmene, og det var helt klart at Tony Banks var en sentral brikke i bandets uttrykk, både på komposisjonssiden og i lydbildet.
Det starter med «Dance on a Volcano”, en energisk og storslagen låt med fengende groove i syvtakt og en Collins i storform både bak trommer og vokalmikrofonen. “Entangled” er en utrolig vakker og atmosfærisk ballade som bare får lov til å være det hele veien, “Squonk” er den tunge og drivende rockeren, mens “Mad Man Moon” er den episke balladen med en Tony Banks i storform på piano og mellotron. “Robbery, Assult and Battery” er den energisk poplåt med et forrykende mellomparti, mens “Ripples” er enda en velskrevet ballade. Tittelkuttet er en spretten poplåt, og avslutningslåta “Los Endos” er en instrumental som blander hissig fusion og storslagen symforock basert på grunntemaet i “Squonk”. Helt på tampen siterer Collins teksten fra slutten på “Suppers Ready”, akkurat som for å hilse til Gabriel og takke han for jobben. En mektig låt som har vært standard avslutningslåt på alle konserter siden.
Selv om «A Trick of the Tail» markerer starten på en overgangsperiode er den i høyeste grad tro mot sine progressive røtter og viser at Genesis hele tiden var mye mer enn Peter Gabriel med backingband. Det er ikke tvil om at det er et fullbefarent Genesis-album som fortjener klassikerstatus.
4. Nursery Cryme (1971)
«Trespass» viste seg å være et skritt i riktig retning, men det er først på tredjeskiva «Nursery Cryme» det virkelig klassiske Genesis-soundet slår ut i full blomst. Gitarist Steve Hackett og trommeslager Phil Collins hadde kommet på plass, og med deres inntreden startet det som mange anser som den beste perioden i bandets historie, der klassikeralbumene kom som perler på en snor de neste fire årene. «Nursery Cryme» fortsatte utviklingen fra «Trespass», der materialet er sentrert rundt noen lengre komposisjoner som omkranses av kortere og enklere låter. Det som gjør «Nursery Cryme» bedre enn forgjengeren, er at de nå behersker dynamikk og kontrast som virkemiddel til fulle, og måten de bygger opp for så å frigjøringen spenningen i flere storslagne klimaks, er imponerende.
Den over 10 minutter lange «The Musical Box» åpner ballet og viser til fulle bandets evne til å beherske dynamikk og kontraster. Gabriel synger forsiktig over et vakkert akustisk gitarkomp spilt av Rutherford, Hackett og Banks, og slik får det gå en stund. Subtilt glir det mer aggresjon inn i stemmen til Gabriel, det bygger seg litt opp, og der: plutselig er hele bandet inne, med rå elgitar, skrikende orgel og et vanvittig drivende og kraftfullt trommespill. Slik går det fram og tilbake, før det avsluttes med en storslagen finale.
Sammenlignet med mange andre samtidige progband, vektla Genesis i større grad samspillspassasjer heller enn soloutspill, men det er nok av steder der gitarist Hackett og keyboardist Banks får vist hvilke eminente instrumentalister de er. Hacketts forvrengte solo under «The Return of the Giant Hogweed» har enorm energi, og er prikken over i-en på en sterk proglåt som viser et modent og lekent band med full kontroll over alle parameterne i musikken. “The Fountain of Salmacis,” er kanskje det mest bombastiske og orkestrale stykket på albumet, og bruker mellotronen på en måte som minner om King Crimsons “Epitaph.” De kortere låtene er kanskje ikke fullt så imponerende, men som hvileskjær og kontrast til den massive symfoniske rocken, fungerer de utmerket, og “Harold The Barrel” er uten tvil en av de morsomste låtene Genesis har skrevet.
«Nursery Cryme» var en milepæl for Genesis, og er den dag i dag ei skive som fortjener klassikerstatus, ikke bare i bandets katalog, men innen progrocken som hele.
3. Selling England by the Pound (1973)
Jeg vet at veldig mange Genesis-fans har dette albumet øverst på pallen, og jeg kan skjønne det, for det rommer noen bandets aller beste låter og det renner over av Genesis-signaturelementer som teatralske komposisjoner, praktfulle instrumentale passasjer og britisk humor. Samtidig roter de seg flere steder litt bort, noe som jeg gjør at jeg mister interessen og ikke klarer å plassere det på helt på toppen.
Nåvel, selv om det ikke er helt feilfritt, er albumet til tider et fenomenalt verk som regnes blant de virkelig store innen syttitallets progressive rock. De bygger videre på styrkene fra forgjengerne, og viser igjen at de er mestre av lys og skygge på alle musikalske fronter. De er ikke fullt så bombastiske som på forgjengeren, og i enda større grad er det det tette samspillet som trumfer solofremstøtene. Åpningskuttet “Dancing With the Moonlit Knight” er et av albumets mest minneverdige øyeblikk, der det veksler sømløst mellom distinkt forskjellige partier som skifter fra det folkaktige til fusion som kan gå Mahavishnu Orchestera i næringen. Gabriel synger fantastisk, Collins pisker det fram med et drivende og komplekst trommespill, mens Hackett viser at han er en mesterlig gitarist, Rutherford er overalt på bassgitarhalsen med et spill som binder det hele sammen, mens Banks leverer den ene linja mer imponerende enn den andre.
“I Know What I Like” er derimot en ganske ordinær poplåt som blir en ganske skrikende kontrast til den råsterke åpningslåta. Dette veies til gjengjeld mer enn nok opp av «Firth of Fifth», en av bandets aller, aller beste låter, der en håndfull temaer utnyttes maksimalt til å skape en låt som veksler mellom en rekke stemninger og dynamiske nivåer. Den klassiske pianodelen og den fantastiske gitarsoloen er imponerende prestasjoner, men de oppleves aldri som en egotrip, kun som noe som styrker låta.
“More Fool Me” er den svakeste låta på plata, og er en ganske enkel kjærlighetssang med Collins på vokal over et veldig enkelt og lite interessant kassegitarkomp. «The Battle of Epping Forest» er eposet som ikke lever opp til potensialet. Det er flere ok partier her, men Gabriel bombarderer lytterne med lange og tungekrøllende verselinjer over et ofte litt for hektisk bandkomp, noe som gir låta et veldig slitsomt preg. Instrumentalen «After the Ordeal» kombinerer en åpning med kassegitar og piano med en banddrevet avslutning, og er en helt ok, om ikke enestående interessant låt. «The Cinema Show» begynner som en tradisjonell «Genesis spiller ballade med lang kassegitarintro», men glir deretter over i en strålende fremført sluttseksjon i beste jazzfusionstiil, der Tony Banks briljerer på keyboards over et formidabelt og tøft komp bestående av trommer, rytmegitar, bassgitar og basspedaler.
På sitt sterkeste er «Selling England By The Pound» nesten uangripelig bra, men ujevnhetene trekker den i mine ører litt ned, og hindrer den fra å innta en plass høyere opp på pallen.
2. The Lamb Lies Down on Broadway (1974)
«The Lamb Lies Down on Broadway» er en av de skivene som deler Genesis-fansen i flere leire, men ingen er uenige i at det er en artistisk kraftprestasjon av en annen verden og kan regnes som et av de virkelig store landemerkene inne progrocken. Den “klassiske” storslagne og dynamiske symforocken som var varemerket på de foregående skivene, er nesten helt fraværende, og hovedvekten ligger på enklere, kortere og mer vokalsentrerte låter. Samtidig viser den andre og spennende sider ved bandet, og på skiva er det partier som trekker veksler på så forskjellige ting som tungrock, ambient av den typen Brian Eno drev med, friimprovisasjon og spennende lydeksperimenter. Alt dette gjør albumet til en særegen og unik musikalsk reise, en konseptplate som verden kanskje aldri vil se igjen. Dette er Gabriels siste som medlem av Genesis, og han presterer på toppnivå på alle plan. Tekstene er tvetydige og til tider nesten uforståelige, noe som har ført til en uendelig diskusjon om hva skiva egentlig handler om. Det synges det med en variasjon og inderlighet som han ikke har vist før, og måten han og Collins dobler hverandre på, gir flere øyeblikk med stor gåsehudfaktor.
Selv om Gabriel setter sterkt preg på skiva, må man ikke glemme de fire instrumentalistene, som her viser at de er et stjernelag uten like. Tony Banks sine synthesizerne er en sentral faktor i lydbildet sammen med Phil Collins forrykende og groovy tromming, Steve Hacketts blendende gitararbeid, og Rutherfords bassgitar- og rytmegitarspill. Sistnevntes fuzzbass dukker opp flere steder på skiva, og gir den en tyngde og egg som gir musikken et trøkk de ikke har hatt før. Gabriel skrev de fleste tekstene mens de andre stort sett var ansvarlige for det instrumentelle, men til tross for denne arbeidsdelingen, passer musikk og tekst bemerkelsesverdig bra til hverandre.
Men alt er ikke gull og grønne skoger, for med sine 94 minutter fordelt på fire platesider blir det dessverre noen passasjer som oppleves som tidtrøyte og rillefyll, særlig i siste fjerdedelen av skiva. Det er ikke nødvendigvis dårlige låter, men sammenlignet med høydepunktene blir de litt puslete og unødvendige. Innvendingene til tross: «The Lamb Lies Down on Broadway» er en sjelden fugl i Genesis sin diskografi, og ei skive som stort sett fortjener all den rosen den kan få.
1. Foxtrot (1972)
Å tildele førsteplassen i slike rangeringer har alltid et element av risikosport over seg, for hva som er skiva over alle skiver i et bands katalog, er en dypt personlig og inderlig vurdering som alltid vil skape diskusjon. Likevel tør jeg utrope «Foxtrot» til nummer en i bandets katalog.
Hvis «Trespass» var øvelseskjøring og «Nursery Cryme» virkeliggjøringen av Genesis sitt potensial, viser «Foxtrot» et band som har stålkontroll på hva de driver med, og på albumet fremstår de som et komplett band med et solid sound. «Foxtrot» har et større lydbilde og rocker hardere, kontrastene er enda større, partiene enda bedre bundet sammen, og blandingen av soloer og bandsamspill er perfekt. Åpningslåta “Watcher of the Skies” har en majestetisk mellotron-intro som er blant bandets mest gåsehudfremkallende øyeblikk der Banks får vist han er kongen av mellotronen, og i denne låta – er og på resten av skiva – er det tydelig at han er den dominerende instrumentalisten. Rutherford får endelig mulighet til å skinne som bassist, og skaper et kraftig solid fundament sammen med Collins som gir låtene en trygg grunnmur å bygge de skruddeste hus på. Gitarist Hackett er ofte litt bak i miksen, men der han løftes fram, får han vist hvilken briljant gitarist han er.
Peter Gabriels kreative og skrudde historier danner grunnlaget for tekstene, og vokalfremføringene hans er av gjennomført høy klasse, der han veksler i vokalstil etter hvilken rollefigur han forvalter. «Get ‘Em Out by Friday» er en morsom låt om boligproblematikk (ja, det går an å skrive en låt om slikt), som er nesten like mye hørespill som rockelåt, og her briljerer Gabriel på alle måter, både med tekst og fremføring.
Skivas to kortere sanger er fine kontraster til de mer krevende langlåtene. «Time Table» har et nydelig pianoarrangement er, og «Can-Utility and the Coastliners» har en spennende struktur som aldri repeterer seg, og det massive symfopartiet i midten, dominert av mellotron-strings over et herlig kassegitarkomp, er legendarisk.
All denne vellyden til tross: Når man snur skiva og kommer forbi den korte gitarinstrumentalen “Horizons”, kommer man fram til den låta som skal legemliggjøre alt det bandet står for i løpet av 23 minutter, nemlig eposet «Supper’s Ready». Det er den lengste låta Genesis spilte inn, og består av syv ganske forskjellige seksjoner som mer eller mindre sømløst glir sammen til en hele som er mye mer enn summen av enkeltdelene til sammen. Kontrastene er enorme der det veksler mellom forsiktige akustiske partier, drivende rock, music hall og kompleks prog med den største selvfølgelighet og stor overbevisning. Gabriel holder nok en gang det hele sammen med en glimrende vokalprestasjon, og enten han nesten visker eller synger med raspete rockevokal, har han fullkommen kontroll over stemmen. Banks er den toneangivende instrumentalisten, men de tre andre veksler på å være stjerner i løpet av låta. Collins leverer forrykende tromming som både viser hvilken soloist han er, men også at han fikser å spille for låta. Rutherford viser at han er en rockebassist av rang, og Hacketts gitar veksler mellom lyrisk vakkert uttrykk og mer skjærende, nesten Robert Fripp-aktige, utspill. Låta representerer alt som er bra med bandet, og selv om de leverte store låter etterpå, er «Supper’s Ready» kanskje Genesis-låta over alle Genesis-låter.
At «Foxtrot» får førsteplassen på denne rangeringen er naturlig, for albumet er ikke bare bandklassiker, men også sjangerklassiker som har satt dype spor i progrocken i årene etterpå. Stort større honnør enn det kan ikke et album få.
Intervjuer har vi også gjort! Vi har Mike Rutherford her og her, og Steve Hackett her!