En måned før de danske veteranene Pretty Maids skulle slippe sin nye skive ”Undress Your Madness”, annonserte bandets vokalist Ronnie Atkins at han har blitt diagnosert med lungekreft. Stor var dermed overraskelsen da han likevel tok kontakt for en prat, selv om alt av planer for fremtiden er lagt på is inntil videre.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tallee Savage
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Jeg vet ikke helt hvor komfortabel du er med å snakke om det, Ronnie, men etter forrige ukes sjokkerende melding fra deg så kan jeg ikke la være å spørre hvordan det går med deg?
– Joda, litt opp og ned. Jeg ble operert for tre uker siden, og det er jo en stor påkjenning for kroppen som du ikke rister av deg på noen dager. Om et par uker skal jeg begynne med cellegiftbehandling, og da kommer jeg nok til å bli ganske dårlig før jeg blir bedre igjen, så jeg hadde lyst til å gjøre noen intervjuer for nye skiva mens jeg fortsatt er i form til det. Lungekreft er alvorlige greier, og jeg er like sjokkert som alle andre, tro meg! Men jeg prøver å være positiv, jeg skal overvinne dette og komme styrket ut av det.
– Hvordan er prognosene?
– Joda, legene er optimistiske, de ville ikke engang tilbudt meg operasjon om de ikke trodde at dette var noe som kan kureres. Men det er tøffe tider. Man tror jo aldri at noe slikt kan hende med deg selv.
– Du har jo holdt deg aktiv og spilt konserter med både Pretty Maids og Avantasia i sommer, sist for en drøy måned siden. Hvordan oppdaget du dette? Har det påvirket stemmen eller formen din?
– Det startet med sterke smerter i ryggen. Jeg har slitt litt med leddgikt i ryggen, men dette var en helt annen type smerter. Så jeg gikk til legen 12.august, og han sendte meg rett i røntgen, og samme dag fikk jeg beskjed om at de kunne se en flekk på min høyre lunge. Et par dager senere tok jeg en CT-undersøkelse. Jeg hadde noen konserter med Avantasia, og spurte legene om det var greit at jeg gjorde de, og de ga grønt lys. Jeg fløy ned til München for å gjøre denne festivalen, men neste morgen ble jeg oppringt fra sykehuset som ville at jeg så fort som mulig skulle komme inn for en PET-undersøkelse (som påviser kreft og viser hvor langt fremskreden den er). Og da skjønte jeg at dette var veldig alvorlig. Jeg meldte avbud på de resterende Avantasia-konsertene, de har nok av andre sangere, men jeg gjorde en siste konsert med Pretty Maids i september, i Tsjekkia. Og det skulle jeg kanskje ikke ha gjort, for jeg var ikke mentalt til stede der.
– Visste resten av bandet da hva som skjedde med deg?
– Ja, de har vært oppdatert fra Dag 1, jeg ville bare ikke gjøre det offentlig før jeg hadde gjort operasjonen, for da visste jeg ikke om videre behandling var nødvendig. Men siden vi måtte avlyse konsertene vi skulle ha i jula og i januar, var det like greit å være åpen om dette. Så det er veldig frustrerende å ikke kunne planlegge noe – jeg vet ikke hva som skjer. Dette må bare ta den tiden det tar. Vi hadde jo tenkt å gjøre en Europaturné kommende vår, men det utgår, jeg er antagelig ikke klar da. Jeg satser på å være tilbake på scenen for neste sommers festivaler. Alt er i det blå nå – en ting er at jeg har mistet 20% av lungekapasiteten min, men jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere på cellegiftbehandlingen. Men jeg må jo bare kjøre på, jeg kan ikke bare legge meg ned og dø. Jeg er for gammel til det.
– Det må utgjøre et hardt slag for bandet økonomisk også, i disse dager hvor konserter og salg av merch er den viktigste inntektskilden for band? Og selv om din helseforsikring kanskje sørger for deg, så sørger den ikke for resten av Pretty Maids.
– Ja, jeg vet, det er fortvilende å være årsak til det. Men jeg får ikke gjort noe med det. Du kommer aldri til et punkt i livet hvor det er beleilig å få kreft. Det er noe dritt for oss alle, det er helt klart. De får enten finne på noe annet så lenge, eller gjøre konserter uten meg om de vil. Der kan jeg dessverre ikke hjelpe med det første.
– Vi får krysse fingrene og håpe det beste, Ronnie! La oss snakke om noe mer hyggelig – Pretty Maids slipper sin nye skive ”Undress Your Madness” i november, og det høres unektelig ut som både klassisk og moderne Pretty Maids. Ikke mange andre band kommer unna å ha en kjapp aggressiv metallåt som ”Slavedriver” etterfulgt av en pen poplåt som ”Shadowlands”. Men den kontrasten har nesten blitt et kjennetegn på Pretty Maids.
– Haha, ja, det er sant, men det er jo ikke noe nytt for oss, vi har vært såpass varierte siden vi ga ut vårt første minialbum. Da var vi inspirerte av de nye britiske heavy metalbandene som Iron Maiden, men samtidig var vi fans av Journey og Foreigner! Det føles litt enklere nå, vanligvis sitter jeg og Ken (Hammer, gitar) i et rom med to akustiske gitarer og leker oss frem med riff og melodier, og til slutt skriver jeg en tekst – men så lenge det høres bra ut med to kassegitarer og vokal, så klarer vi å arrangere det så det passer inn på en Pretty Maids-skive. Jeg stilte meg først litt tvilende til ”Shadowlands” som du nevnte, for den hørtes i utgangspunktet ut som Smokie! Det er fortsatt en poplåt, men vi plukket den stadig frem, og etterhvert ble den noe som ikke var for malplassert på en Pretty Maids-skive – den er jo veldig fengende. Det viktigste for oss når vi skriver låter nå, er at det er en bra låt – på 80- og 90-tallet var vi mye mer bevisst på hvilken stil låta hadde – vi så på hva som hadde slått an tidligere og resonnerte med at ’vi trenger en låt i stil med ”Back To Back”!’ eller ’vi trenger en låt i stil med ”Future World”!’. I dag er vi modnere og tryggere på oss selv, og tenker kun på å skrive gode låter.
– Og uansett hvor kjappe eller harde låtene deres er, har de likevel sterke melodier.
– Ja! Det er nøkkelordet, jeg er melodimannen i bandet, jeg elsker gode låter uansett sjanger. Her har jeg en sjelefrend i vår produsent Jacob Hansen, han er også popfan, så jeg og han har alltid mye moro i studio. Vi vet at så lenge vi har en bra låt, så klarer vi å arrangere den slik at den funker for Pretty Maids også. Av og til kan det virke litt vel utenfor vår komfortsone, men oftest funker det. Jeg hørte ikke disse låtene på en god stund, de har vært ferdige siden i vår, og så dro jeg på turné med Avantasia. Da jeg kom tilbake, hørte jeg på de igjen, og da var jeg både lettet og fornøyd, for det var enkelte låter jeg hadde mine tvil om.
– Flere enn ”Shadowlands”?
– Ja, ”Black Thunder” er en låt som startet som en tullelåt, en parodi på hva vi kunne ha gjort på 80-tallet. Men etterhvert begynte vi å like den. Den er melodisk, den har noe. De andre ville at vi skulle få en låttittel på den, og jeg tror det var René (Shades, bass) som sa ’Hva med ”Black Thunder”?’, hvorpå jeg parerte ’Hva pokker er svart torden? Vi er da ikke Manowar! Hva skulle en låt med en slik tittel handle om?’ Men vi kom i mål, og det ble jo en kul låt som kommer til å fungere ypperlig på scenen!
– Ja, den utgjør nesten en slags link til deres fortid, og den balanserer skiva ganske bra.
– Der traff du enda et nøkkelord for oss, vi prøver alltid å få en god balanse på skivene våre, med å spre de musikalske fargene utover – ikke for mye av en farge på ett sted.
– Det har alltid vært du og Ken som har skrevet alle låtene deres, men siden forrige skive, (”Kingmaker” fra 2016) har dere fått en ny mann på laget på keyboards og gitar – og Chris Laney er jo også soloartist og låtskriver. Hvordan har han passet inn i bandets hierarki?
– Han har umiddelbart vist seg å være en ressursperson, og han var faktisk Pretty Maids-fan fra gammelt av, så han kjente godt til alle låtene vi fortsatt spiller. Det var Ken som først var i kontakt med ham, de hadde samarbeidet på et prosjekt, og vi var da på jakt etter en keyboardist, helst en som også kunne spille gitar. Og Chris spiller nok mer gitar enn han spiller keyboard på konsertene. Han har vært med på å skrive både ”Shadowlands” og tittellåta på nye skiva, så han har definitivt bidratt! Og en herlig fyr som det er lett å komme overens med.
– Jeg intervjuet Ken like før utgivelsen av ”Kingmaker”, og vi spøkte med at dere burde finne dere en slags Paul Raymond / Neil Carter-type. Og det gjorde dere.
– Ja, det er helt riktig, for vi trenger en versatil musiker som både behersker keyboards og gitar. Mange av de eldre låtene våre har ikke keyboards, men derimot mye tostemte gitarer, og de låtene har fått et nytt liv nå. Vi pleide jo å ha to gitarister i bandet, det var slik vi startet. En låt som ”Back To Back” gjorde vi i årevis med en gitar og keyboards, men nå kan vi endelig spille den slik den skal være, med tostemte gitarer.
– Har dere spilt inn flere videoer fra ”Undress Your Madness”? Foreløbig er bare ”Serpentine” ute.
– Ja, vi har lagd en til, en slags live i studio-video av en låt som heter «Will You Still Kiss Me (If I See You In Heaven)», den slippes vel samtidig med skiva, antar jeg.
– Det er også en låt med et veldig fengende pop-refreng!
– Ja, det er det, men det jeg liker med den er at det er nok av tunge gitarriff mellom refrengene også, så den er ikke cheesy. ”Shadowlands” er mye mer poppa enn ”Will You Still Kiss Me”.
– Du nevnte produsent Jacob Hansen, som har vært en del av Pretty Maids-teamet siden ”Pandemonium” – han fremstår som veldig viktig for bandet, og har omsider gitt dere et eget særpreg på lydbildet.
– Ja, vi møtte ham i 2009, omtrent samtidig som vi fikk gnisten tilbake i bandet. Det var faktisk Michael Poulsen fra Volbeat som anbefalte ham for oss, så vi tok en prat med ham og fant tonen øyeblikkelig. Han forsto hvor vi ønsket å gå, og han kom blant annet med forslaget at vi skulle stemme ned gitarene litt for å få et noe mer moderne, oppdatert lydbilde. Vi har jobbet tett med ham siden, og det kommer vi nok til å fortsette med – vi trenger ikke fikse noe som ikke er ødelagt. Og jeg personlig elsker å jobbe med ham, han er den eneste produsenten som jeg aldri har hatt en høyrøstet krangel med.
– Kranglet du med Roger Glover (som produserte ”Jump The Gun”)?
– Haha, nei, han hadde vi så enorm respekt for at hans forslag lyttet vi på. Og Roger er også en utrolig vittig fyr! Vi har fortsatt kontakt.
– Det funker tydeligvis med Jacob Hansen ja, for det er jo helt naturstridig at et band skal lage sine beste skiver 30 til 40 år inn i karrieren sin!
– Sant nok! Jeg vet at skivene vi gjorde mellom 1984 og 1992 blant fansen regnes som de klassiske skivene, men vi gjorde mye bra på resten 90-tallet også. De skivene fikk ikke så mye oppmerksomhet, jeg kaller de for De Glemte Årene. Da kom det så mange nye sjangere, undergrupperinger som nu-metal og grunge. Men jeg må vel ærlig innrømme at jeg synes det vi har gjort de siste ti år er blant det aller beste vi noen gang har lagd.
– Definitivt!
– Både som musikere og låtskrivere. Så ja, jeg er enig med deg der.
– Det ville vært rart om du selv syntes at dere var mye bedre før!
– Haha, ja! Men det er flere som har bemerket det, at vi bare blir bedre og bedre med årene. Vi gjør bare det vi gjør uten å tenke for mye over det.
– De fleste andre band som startet på 80-tallet for lengst har gått tomme for idéer og energi.
– Ja, men der har vi også vært! Rundt 2002 var jeg drittlei av å gjøre det samme igjen og igjen og igjen, og hadde egentlig bestemt meg for å slutte i bandet.
– Jaha?!
– Ja, men det varte ikke så lenge – så gjorde vi noen festivaler og jeg innså at jeg ikke kunne leve uten dette! Men vi hadde mye rusk i maskineriet da, Ken hadde noen hjerteproblemet og var tvunget til å ta det rolig, og managementet vårt gikk konkurs. Så i perioden 2002 til 2009 var vi mer eller mindre i dvale. Vi spilte en festival i ny og ne, men ellers var det stille.
– Dere ga da ut en skive i den perioden?
– Ja, ”Wake Up To The Real World”, men den var ganske halvhjertet.
– Ikke blant deres beste nei, men den har da enkelte gullkorn, som ”Another Shot Of Your Love” og ”Where True Beauty Lies”.
– Joda, flere bra låter, men vi manglet gnisten. Den fikk vi derimot tilbake i 2009 da vi begynte å jobbe med ”Pandemonium”. Nå har jeg ikke hørt på ”Wake Up To The Real World” på ti år, så kanskje jeg burde dra den frem igjen! Men sammenligner du den med ”Pandemonium”, så er det klasseforskjell – selv om ”Wake Up…” kanskje var et skritt i riktig retning.
– Ja, ”Pandemonium” var Pretty Maids renessanse.
– Flere som sier det, at det var bandets comebackalbum, selv om vi aldri splitta. Men vi fikk en ny vår med den skiva, plutselig var det ny interesse rundt bandet.
– I fjor var det snakk om at dere skulle spille inn en live-DVD hvor dere gjør hele ”Future World”-skiva – er det fortsatt på trappene?
– Det er fortsatt planen, og vi driver faktisk og mikser den i disse dager. Vi gjorde faktisk to innspillinger – dette skulle vi egentlig ha gjort i 2017 da ”Future World” hadde 30-årsjubileum, men da skar det seg. Så spilte vi inn konserten på Bang Your Head-festivalen i fjor sommer, men da vi hørte på opptakene, var det helt tydelig at vi alle hadde en dårlig dag på jobben. Da kom vi alle rett fra sommerferie og bare hatt en kjapp gjennomgang kvelden før, men jeg hadde vondt i halsen og stemmen låt ikke bra. Det pleier aldri å være et problem for meg ellers, men så klart skjer det akkurat når vi skal spille inn en DVD! Og lyden og teknikken var heller ikke på plass, så vi innså fort at dette kunne vi ikke utgi. Derfor gjorde vi det igjen i Japan i november i fjor, og det ble knallbra, så den kommer ut til neste år en gang, med hele ”Future World” og en del andre fan-favoritter.
– Det er jo bra å ha et nytt produkt på markedet til neste år siden dere ikke kan turnere med det første.
– Ja. Jeg har ikke noe utgivelsesdato på dette enda (Den kom 22.mai 2020 og anmeldes her!), det avhenger vel også av hvordan det går med meg, men jeg satser på at vi er tilbake på en scene i løpet av 2020.
– I fjor spilte du også inn den andre Nordic Union-skiva sammen med Erik Mårtensson. Er det et samarbeid som du ser for deg vil fortsette?
– Igjen må svaret bli, det avhenger av hva som skjer med meg. Vi har ingen konkrete planer for en tredjeskive akkurat nå, men de to første ble jo veldig bra, og jeg og Erik trives med å jobbe sammen. Så jeg utelukker ikke at vi lager en skive til, jeg håper det. Det er så frustrerende å ikke kunne legge planer! Hadde ikke jeg vært syk, ville vi ha turnert mesteparten av neste år. Hvis jeg ikke kan turnere, så kan jeg kanskje gjøre studioarbeid i stedet? Jeg har fått forespørsel fra Avantasia også, men jeg kan ikke si ja til noe nå. Nå må vi bare vente å se. Jeg er i en artistisk limbo for tiden, mitt liv er i skjebnens hender nå.
– Jeg kan bare ønske deg god bedring og lykke til, og både jeg, resten av redaksjonen og fansen håper vi ser deg på en scene til neste år en gang!
– Ja, selv om jeg er operert, så kan jeg fortsatt synge! Men i tiden frem over kommer jeg til å bli kraftig slått ut av cellegiften, og hvis vi gjør noen festivaler til sommeren så har jeg nok ikke samme lungekapasiteten. Det blir antagelig litt kortere konserter, rundt en time. Men jeg er positiv og skal ligge i hardtrening for å være tilbake så fort som mulig!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019