Mandag 10. oktober 2022
Det har gått litt tregt i Placebo-campen de siste årene. I mars kom deres nyeste skive «Never Let Me Go», den første på ni år, og da hadde de heller ikke spilt konserter siden 2018. Men i år har de gjort flere korte turnéer, og startet i forrige uke på høstetappen av Europa-turnéen, som en hustrig og våt høstaften ankom Oslo og Sentrum Scene som hadde vært utsolgt i månedsvis. Og fansen var spente på hva duoen Brian Molko og Stefan Olsdal og deres innleide backingband hadde å by på.
Som vanlig består det visuelle av Molko til venstre, Olsdal til høyre, og fire mørke silhuetter i skyggene bak dem, men med et høyst dugelig lysshow som liver litt opp. Kudos til de navnløse, for de gjorde en strålende jobb med å få Placebo til å låte tungt og massivt. Og man kan si hva man vil om Brian Molko som vokalist og gitarist, men noen frontmann er han ikke – jeg tror nesten aldri jeg har hørt noen vokalist si mindre til et publikum i løpet av en konsert. Du kunne fint fått plass til alt på baksiden av et frimerke, jeg tror det begrenset seg til et kort ‘Thank you‘ etter fjerde låt. Brian synger og spiller gitar bak mikrofonen sin, og når låten er ferdig går han ut på siden og får gitaren til neste låt, som umiddelbart starter uten noen form for introduksjon. Her er det absolutt null interaksjon med publikum – men han synger bra! Det kan hevdes at høye hengslete Stefan Olsdal i større grad er bandets frontmann enn lille spede Brian Molko, for han svinser i hvert fall rundt på scenen og prøver å engasjere publikum, samtidig som han veksler mellom gitar, bass og keyboards. Men det er Brian folk vil ha kontakt med – og det får de ikke.
Placebo dro i gang med de samme to låtene som åpner den nyeste skiva «Never Let Me Go», nemlig «Forever Chemical» og «Beautiful James» – og allerede her demret det nok for de som ikke hadde gjort hjemmeleksa at de kanskje hadde gjort noe dumt. For av de tretten låtene som utgjorde den første timen av konserten, var ti av disse fra denne skiva – og to av de var i fra forrige skive, «Loud Like Love». Kun ett eneste dybdedykk til 90-tallet fikk vi, og det var pussig nok «Bionic» fra debuten – en låt som ikke engang var en singel. Det var flere som solgte billettene sine da det ble kjent at så godt som hele nyskiva skulle spilles, for de fleste er nok enige i at det var på de fem første skivene at Placebo sementerte sin popularitet – den populariteten som gjorde at majoriteten av kveldens 1700 publikummere i det hele tatt var der denne mandagskvelden.
Men Placebo skal forsåvidt ha respekt for å kjøre sin greie og spille de låtene de selv var sugne på å fremføre, uten å falle for fristelsen til å bli et retroband. Men likevel – elleve nye låter ble i meste laget, for hvor var f. eks. «Special K» eller «Pure Morning»? Hvor var «Every You Every Me» eller «Twenty Years»? Hvor var «Meds» eller «Nancy Boy» eller «Taste In Men» eller «Without You I’m Nothing» eller «Sleeping With Ghosts» eller <Din Favorittlåt Her>? Spesielt midtpartiet med fem nye låter på rappen ble litt langdrygt, men det skal sies at «Went Missing» satt som ei kule.
En halvveis hitparade fikk vi dog mot slutten, med fem singler fra 00-tallet som sjarmøretappe, og «For What It’s Worth» satte virkelig fyr i salen, før «Slave To The Wage», «Song To Say Goodbye», «The Bitter End» (som ble møtt med kveldens høyeste jubelbrøl) og «Infra-Red» rundet det hele av, og bandet gikk av scenen etter 80 minutter. Ikke en kjeft lot seg lure til å forlate salen, for selvsagt fikk vi ekstranumre.
Og Tears For Fears gamle slager «Shout» er helt perfekt for Placebo, til tross for at Olsdal får synge versene – men den skaper full allsang i salen, helt opp på galleriet. «Fix Yourself» fra nyskiva er også en nydelig låt, men det var vel ikke akkurat den brorparten i publikum sto og håpet på å få som ekstranummer. Til slutt fikk vi naturlig nok låta som Placebo har knabba fra Kate Bush og gjort til sin egen, men som «Stranger Things» i år har levert pent tilbake til Kate – «Running Up That Hill».
Meget bra stemning i salen gjorde dette til en finfin opplevelse, selv om lyden var fuzzete under pari, og selv om vi kan diskutere låtvalget til vi besvimer – men å ignorere hele «Without You I’m Nothing»-skiva er i beste fall modig, i verste fall idioti. Vi kan likevel konkludere med at Placebo har fortsatt masse krutt igjen i kanonen, selv om de utvilsomt har storhetstiden bak seg.
4/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker