Paul Gilbert har underholdt oss med ekstravagante gitarartisterier i over fire tiår. Du har ikke glemt da han spilte gitar med en elektrisk drill, har du det? Tenkte meg det. Han har ikke trappet ned på et aktivt musikkliv verken på grunn av covid-19 eller en svært skrantende hørsel. Det føles bra når intervjuobjektet gir (litt mer enn) det lille ekstra av seg selv, slik Paul gjorde da vi tok en prat med ham. Ikke bare kjørte han med video, han satt med gitaren på fanget da linja åpnet.
Tekst: Jan Egil Øverki
Foto: Jason Quigley
Livefoto: Geir Amundsen
– Hei, Paul!
– Hei! Trivelig å se deg. Hører du gitaren? (Insert gitarlick her!)
– Javisst, dette er jo storartet!
– Right on!!
– Jeg har hørt en del på plata i det siste. Du har jo blitt den reneste slide-virtuosen!
– Joda, jeg har jobbet med det, for istedet for bare å være en gitarist, vil jeg være en sanger, men denne stemmen har noen klare begrensninger, for om jeg vil opp i høyden, må jeg synge i falsett, og da høres jeg ut som Mikke Mus, og det er ikke bra. På gitaren, derimot, blir det en helt annen tone. (Spiller melodilinje fra låta «Argument About Pie»). Da kommer jeg opp på topp-tonene, men om jeg skulle sunget det, hadde jeg hørtes ut som Lemmy, men ikke på en bra måte, hehe. (Synger samme melodilinje med Lemmy-teknikk).
– Jeg forstår, hehe. Jeg så nettopp videoen til «Argument About Pie», og skjønte plutselig bakgrunnen for at du har valgt å ha tekster i coveret til skiva, for låta fikk plutselig en helt ny dimensjon. Dette er jo «do it yourself»-vokal, om man skulle ønske det.
– Haha, takk for det. Det er moro når resultatet blir som man ønsker, og spesielt på denne låta var det viktig for meg at teksten når igjennom, og man kan lett tro at det blir en umulig oppgave, men jeg syns det funka helt suverent. Håper bare at jeg er først i verden til å ha en tekstvideo til instrumentalmusikk.
– Jeg har aldri hørt om det i hvert fall. Flott initiativ! Er dette måten du har lagd alle soloalbumene dine? «Werewolves Of Portland» (som anmeldes her) er jo nummer 16 i rekken, og du har jo gjort det meste instrumentalt. Har du tekst i bakhodet når du skriver melodier til enhver tid?
– Nei, og jeg skulle ønske jeg tenkte på det tidligere. Som musikkelsker er det først og fremst musikk med vokal jeg har lyttet til, The Beatles og Led Zeppelin, for eksempel, er band jeg hørte mye på, så jeg ønsket aldri at gitaren skulle være hovedattraksjonen, men heller en bakgrunn for vokalisten, med riff og greier, (spiller et tilfeldig riff), så synger vokalisten over. Gitarsoloen er en improvisert greie med noen blues-melodier eller noe sånt. (Spiller en improvisert blues-solo). Jeg tenkte aldri på å spille melodilinja på gitar, for det er en såpass simpel idé, så dessverre tok det meg nærmere 50 år å komme på det, men da jeg som smått begynte å spille slide, begynte det å demre for meg at dette faktisk er en kul måte å spille melodilinjer på. Jeg har aldri studert noen slide-gitarister, jeg er 100% selvlært på det, men jeg har studert vokalister for å knekke koden. Jeg har studert Janis Joplins «Mercedes Benz» for eksempel. (Spiller et vers «Mercedes Benz» slidegitar style). Sånn lærte jeg å spille melodilinjer på slidegitar. Dermed begynte jeg å gjøre det med mine egne melodier, og det var bare så herlig, for mens jeg tidligere skrev melodilinjer for stemmen min, og som jeg sa, så har jeg et begrenset register, og kommer ikke spesielt høyt, så åpnet det seg en helt ny verden! Jeg fikk til høye noter, lange noter, alle begrensningene var borte, så låtskrivinga ble bare desto mer fornøyelig.
– Det skinner igjennom at det er gjennomtenkte melodier også, og ikke bare full shred speed picking. Det vet vi jo at du kan.
– Nettopp. Men det er fortsatt steder jeg bare legger en F-dur og går bananas, men i motsetning til tidligere, når jeg kom til det punktet, så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med tanke på shredding nå. Tidligere var jo det favorittstedet mitt i låtene, da jeg kunne slå meg løs og gjøre greia mi, men nå har det forandret seg radikalt. Jeg har fortalt den historien så mange ganger tidligere i karrieren, at jeg følte at jeg måtte finne på noe annet. Jeg har gjort mine melodiske biljakter, så tiden var moden for et nytt tankesett.
– Det er jo en fin måte å utvikle seg som musiker også.
– Jeg nyter i hvert fall veldig godt av det, det har fått meg til å elske gitaren enda mer.
– Føler du at du har tilnærmet deg blues-segmentet mer nå, når du har tatt i bruk bottlenecken såpass mye?
– Blues var en fin portal inn til melodiene. For rundt ti år siden bestemte jeg meg for å lære mer om blues, og måten den fungerer på. Jeg skulle spille maks to toner per akkord, og leke meg rundt det. (Spiller en bluessolo med to toner). I dag fikser jeg det, men da jeg begynte, da låt det virkelig ikke bra, for det jeg var vant til, var jo noe helt annet! (Paul Gilbert full shred extravaganza!). Det var en knallhard øvelse, det må jeg virkelig si! Jeg måtte lære meg å forholde meg til melodi på en helt annen måte. Om jeg hadde en kazoo, ville min blues kazoo-solo være så mye bedre nå enn den var for ti år siden, og jeg har ikke funnet opp en ny kazoo-teknikk, men mine evner som melodioppfinner, og mine kunnskaper om hvor en melodi kan ta meg, bedret seg betraktelig bare ved å la bluesen vise meg hvor jeg kan gå. Det samme gjelder gospel. (Spiller en improvisert gospel-solo). Sånt var jeg ikke i stand til før, ihvertfall ikke på første take. For en gitarist som ikke har rørt en bottleneck før, ble det nesten som å lære seg å spille på nytt. For det første så er det svært mange horisontale bevegelser. (Spiller samme melodi med og uten slide). For det andre får man fordelen av å kunne velge mellom to forskjellige stemmer, som du hørte nettopp. Bottlenecken gir en helt annen klangfarge enn fingrene gjør.
– Du har fortalt at da du var ung, hadde du ikke utstyr til å øve på, men at du øvde mentalt, og lagde melodier i ditt indre øre. I hvilken grad tror du det har hjulpet på denne prosessen?
– I stor grad! Det har alltid vært et mål, og nesten en hobby, å få alle melodiene jeg har i hodet ut i musikken, og klare å utføre de med like stor enkelhet som om jeg spilte det på en kazoo. Om jeg spilte «Happy Birthday To You» på kazoo, gjør jeg ikke store feil. (Synger «Happy Birthday» kazoo style). På gitar, derimot, er det ikke like enkelt. (Spiller «Happy Birthday» på gitar). Da må jeg plutselig konsentrere meg mer. Det krever mye mer av meg enn bare å synge linjene. Jeg er fortsatt bedre på kazoo enn på gitar, og det vil jeg gjøre noe med! Haha!
– Haha, kanskje en kazoo-solo på neste skive da. Når du kommer opp med en melodi mentalt, og setter deg ned med gitaren hjemme, hender det da at resultatet blir noe helt annet enn du hadde hørt for deg, eller at idéen utvikler seg til noe helt annet?
– Vel, melodier er jo enkle toner, én og én, og under der ligger akkordene som må arrangeres for å få melodien til å passe, noe som inviterer til masse lek og moro, og noen ganger er det bare halve melodien som er ferdig, så da må den fullføres før jeg kan gå videre. Ta «Argument About Pie», for eksempel. Der hadde jeg ikke slutten klar, og mens jeg kjørte til studioet for å spille den inn, begynte panikken å ta meg, for jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle avslutte låta, og det var like før jeg skulle spille den inn. (Det nynnes, synges og prates mens han spiller akkordene til låta, og kommentarer som «vent da, jeg får det til, hør bare her» får fritt spillerom). Dermed ble det panikkavslutning, men den endte opp med å bli ganske kul, syns jeg.
– «Argument About Pie»… du har noen temmelig spreke låttitler. Vi som har fulgt deg en stund vet at du har sans for humor. Liker du å leke med tullete låttitler?
– Det som er litt morsomt, er at da jeg som tenåring første gang pratet med heavy metal-produsenten Mike Varney, sendte jeg ham en kassett, for jeg var ute etter en audition med Ozzy Osbourne, like etter Randy Rhoads så tragisk gikk bort. Jeg hadde lært meg mange av riffene, og tenkte at jeg måtte jo i det minste forsøke. Jeg sendte tapen til Mike, men da han fant ut at jeg var 15 år gammel, sa han at de ikke ønsker en guttunge med på turné, men han mente jeg var flink, og ba meg sende en av mine egne låter, og hvis han likte det, ville han sende meg penger, så vi kunne spille den inn. Jeg ble selvfølgelig helt vill, og tenkte; ’wow, innspilling og greier!’, og sendte ham ei låt jeg kalte «Instant Winner», som handlet om konkurransene man fant bak på eskene til frokostblandinger. Mike sendte svar med spørsmål om det var tull, og mente det var noe av det verste han hadde hørt. Han mente man ikke kan skrive låter som handler om frokostblanding. Og her er vi, 40 år senere, og jeg driver fremdeles med det samme, haha! Jeg har aldri vært typen som kjører motorsykkel og kommer på kant med loven, så jeg har aldri kunne ha skrevet «Breaking the Law» og høres troverdig ut, men jeg elsker pai! Du har kanskje hørt ordtaket ’En låt er tre akkorder og sannheten’, og min sannhet er neppe den samme som Lemmys, og den finnes allerede en Lemmy, så jeg må nesten være meg selv, haha!
– Haha, så jordbær og rabarbra, er det din type pai? (Han refererer til jordbær- og rabarbrapai i presseskrivet, journ.anm.)
– Haha, så lenge den er sur, så! Om den blir for søt er den uspiselig!
– Hvordan ble konseptet rundt «Werewolves Of Portland» unnfanget?
– I utgangspunktet var jeg inspirert av Warren Zevons låt «Werewolves Of London», for jeg likte at han uler «aooooo» som en varulv som en del av melodien. Dette var før pandemien slo til, og vi hadde opptøyer i Portland, men jeg tenkte at det var interessant og moro å bruke ukjente Portland, som ingen bryr seg om, og putte den inn istedet for velkjente London. Jeg bor i Portland, og er glad i byen, og skulle opprinnelig bruke musikere herfra, og kalle bandet The Werewolves Of Portland. Dessuten syns jeg det klinger fint, og så passer det med partiet i låta der jeg lager varulvlyder på gitaren. (Spiller et parti i låta «Werewolves of Portland», og joda, gitaren høres ut som en varulv). Sånn ble det jo ikke, for inn kommer pandemien, og Portland endrer seg til en by der rådhuset blir forsøkt påtent, det er uro overalt, masse sinna graffiti, og byen endrer karakter til en by full av sinne. Jeg kjører sønnen min til skolen hver dag, og ser meg rundt og tenker; ’Hva er det som skjer, dette er galskap!’ Jeg sitter mye i kjelleren og skriver musikk, og føler meg egentlig ganske distansert fra det hele, så jeg begynte å lure på om jeg burde endre tittelen, for jeg har egentlig ikke lyst til å ha så mye å gjøre med Portland for øyeblikket, men tittelen var allerede offentliggjort, og jeg bor jo her, så jeg mener jeg er i min rett til å bruke bynavnet om jeg føler for det, så jeg bestemte meg for å beholde det.
– Vi sitter jo her i lille Norge og forstår lite eller ingenting av hva som foregår, og har foregått i USA de siste årene, så kanskje du gir oss et lite innblikk i galskapen.
– Haha, kanskje det. Vel, jeg føler meg som sagt ganske distansert fra denne galskapen. Jeg bor i huset mitt, med familien min, lager god mat, og gjør egentlig ting jeg liker å gjøre.
– Påvirker alt dette måten du skriver på?
– Låta «Hello! North Dakota!» tar for seg det temaet ihvertfall. Det er ei gitarsjappe i Portland jeg liker som fikk vinduet knust, og flere gitarer ble stjålet. Gitarverkstedet jeg bruker ble også vandalisert og sprayet ned, så det skjer mye rart her. Nabolaget vårt har en sånn e-post-gruppe der vi informerer om ting som skjer og så videre, og der var det en nabo med et lydstudio som hadde innbrudd, og det gjorde meg bekymret, så noen av linjene i «Hello! North Dakota!» lyder sånn: ’As long as they don’t steal my guitar collection, as long as they don’t steal my guitar away! (mumle mumle, mens han leter etter akkordene), so goodbye Portland, hello North Dakota!’ Hahahaha! Få meg vekk herfra, la meg bo nært en rolig innsjø eller noe, hehe. Det er synd, for det er mye å like med Portland. Da jeg flytta hit, likte jeg menneskene, jeg likte trærne og restaurantene, det var virkelig fint her, helt til det ble et sinna sted.
– Du spiller alle instrumentene selv, noe som skjedde på grunn av pandemien, etter som jeg har forstått.
– Ja, det, og det faktum at det er fantastisk moro å spille trommer! Det er så moro å spille trommer haha!
– Og det sier du til meg?? Jeg er trommis sjøl, haha!
– Ja, der ser du. Vet du, det holdt meg oppegående under den første runden med lockdown som vi hadde her. Bare å sitte inne hadde gjort meg smågal, og måtte man ut, var det på med munnbind, og det var ikke spesielt behagelig når man sykler så mye som jeg gjør. Jeg pleier å sykle masse rundt omkring i byen, i tillegg til å gå mye, så plutselig fikk jeg mindre trim. Trommer er et veldig fysisk instrument, så jeg var dyvåt av svette etter hver låt. Jeg måtte ta med to t-skjorter til hver session; én til tromming, og én til å spille gitar i. Det er verdens beste kombinasjon, vet du. Jeg får en workout av det å spille trommer, pluss at det er en musikalsk greie som jeg setter stor pris på. Jeg liker å spille gitar, men å spille trommer, det er moro det! Jeg blir nesten litt misunnelig på trommisen jeg skal ha med meg, for han kommer til å ha mye moro bak trommene når vi drar på turné.
– Vi mistet en trommis for noen år siden som du kjente godt. Tror du Mr. Big kommer til å gjøre noe igjen, nå som Pat Torpey er borte?
– For øyeblikket har vi ikke planlagt noe, og for min egen del så nyter å være sanger på gitaren såpass mye, pluss at akkurat den biten fortsatt er ny, så jeg vil nok utvikle dette enda ei stund til. Det føles som om jeg akkurat har åpnet døra inn til en ny og uutforsket verden som jeg vil utforske videre. Jeg er klar over at vi feirer 30-årsjubileum for «Lean Into It» i år, og at det kommer noe promogreier for det, uten at jeg vet så mye om det akkurat nå. Jeg er umåtelig stolt av den skiva, og Mr. Big er en viktig periode i livet mitt. Jeg spilte forresten «To Be With You» på den forrige turnéen. Med bottleneck! (Spiller et vers pluss refreng av «To Be With You»). Da kunne jeg spille den i riktig toneart også, for tidligere måtte vi transponere eller stemme ned, for som kjent forandrer menneskets stemmebånd seg med tiden, til og med for Eric Martin, så bare det å spille den i riktig toneart var fantastisk moro.
– Jeg sitter her og ser på manuskriptet mitt, og innser at jeg omtrent ikke har brukt det, noe som ikke skjer ofte, hehe. Du må vel kunne sies å være en av de store innovatørene innen moderne gitar. Hvordan påvirker det deg som person?
– (Pause)
– Hmmm.
– (Pause)
– Det første som slår meg… er at… jeg… det er et stort kompliment! Det er en positiv greie, og hva enn som måtte være sant av det, er noe jeg har stor glede av og setter svært høyt. Baksiden av det, er at jeg gjennom denne jobben har påført meg selv et svært alvorlig hørselstap. Sånn har det ikke alltid vært, så klart. Da jeg var barn var hørselen helt i orden, men nå, om jeg setter på ei låt i bilen for eksempel, så låter det snodig, for jeg hører ingenting i det høyeste registeret. Det er som å gå med konstante ørepropper, derfor er det vanskelig for meg å nyte innspilt musikk, og det som skjer da, er at musikken jeg hører inni hodet mitt, altså uten å faktisk ha musikk på, evnen til å gjøre dette, har vokst. Dette er noe alle kan lære seg, og de fleste gjør det nok også, både bevisst og ubevisst. Jeg kan lytte til musikk hele dagen, i fullstendig stillhet!
– Som Beethoven gjorde i sin tid.
– Ja! Akkurat sånn! Og det har utviklet meg både som gitarist og låtskriver, for når jeg skriver musikk, så kontrollerer jeg om det jeg spiller matcher det jeg hører i hodet mitt. Ettersom jeg er en skolert gitarist, vet jeg hvor fingrene mine skal. Jeg kan høre lyden visuelt ved å se på gripebrettet at; ’joda, dette er en G-dur’, og flytte fingrene mine for å tilpasse posisjoneringa til hva jeg hører i hodet mitt. Jeg kaller det for min ’indre melodiske generator’, og er den delen av hjernen som kan konstruere musikk ut fra hva jeg har lært om musikk gjennom 50 år eller så. Det er som en indre radio. Den egenskapen har utviklet seg enormt i stor grad på grunn av hørselstapet, fordi det er en såpass utakknemlig opplevelse å lytte til musikk via ørene, at jeg rett og slett heller lytter ved hjelp av hjernen min. Jeg er litt usikker på om jeg svarer riktig på spørsmålet ditt nå, men dette henger mye sammen med min oppfattelse av det å være en innovatør, men mitt handicap har gitt meg en ny styrke som jeg er temmelig sikker på at jeg ikke hadde fått om så ikke hadde skjedd. Og jeg liker det! Det er noe jeg setter stor pris på, at musikken kommer innenfra, i motsetning til det å få den servert fra utsiden.
– Musikk er følelser, så jeg forstår fullt og helt hvorfor du forklarer det på den måten. Savner du i det hele tatt det å lytte til musikk, og da med de høye frekvensene, for et totalt lydbilde?
– Hehehe. Jeg må le, for enkelte elementer er rett og slett borte! Det er ei Rush-plate som heter «Hemispheres», der det er noen overtoner, og Neil Peart spiller på noe som høres ut som triangel eller liknende, der hele bandet stopper, og Neil slår ett slag; ’Bing!’, men det er helt stille, og jeg bare; «hvor er bing´et??» Haha! Jeg må jo bare le, for jeg vet jo at det er der, men det er fullstendig borte! Jeg husker heldigvis at det er et bing der, i det minste.
– Oppdager du lyder i andre deler av det soniske registeret du ikke hørte før?
– Kanskje, jeg har egentlig ikke reflektert så mye over akkurat det. Det som har skjedd, er at jeg setter mer pris på musikk jeg hørte på som ung. Jeg hører godt alt som skjer under 1khz. Jeg hører basstromma, bassen, jeg hører det som skjer i de nedre registrene på gitaren og vokalen, men jeg må fantasere toppen, noe som er enklere om jeg har hørt musikken før. Om jeg skal lytte til ny musikk, må det være musikk som har en særdeles klar lyd i miksen, og en høy og klar melodilinje, ellers er jeg sjanseløs. Er det riff med mye «chunk», (spiller et thrash-lignende riff) klarer jeg ikke å høre nyansene i det, det blir bare sonisk støy, men om Dionne Warwick synger «What The World Needs Now (Is Love)», er det hørbart, for jeg hører en enkel melodilinje. Nå ble jeg usikker på om hun faktisk sang den, men jeg mener å huske at det er en Burt Bacharach-låt. (Joda, Paul, det ble to av to rett det.) Jeg hører uansett mer på Burt Bacharach enn Metallica, for å si det sånn, haha! Ikke at det er Metallicas feil, det er ene og alene hørselens skyld, haha!
– Det er en interessant tanke, for dette betyr i stor grad at det vi hører av din musikk i dag, den kommer faktisk innenfra, ettersom du ikke hører enkelte av lydene selv.
– Akkurat! En annen ting er at det ofte år meg til å spille i de lavere registrene. Dette er en gitar med 24 bånd, mens signaturgitaren min har 22 bånd. Gitarnerdene kommenterer ofte det, og sier; ’Du burde lage den med 24 bånd, dude!’, hvor svaret mitt, åpenbart nok, blir; «dude, jeg kan ikke høre de tonene!» Haha! (Her spiller han et stykke av «Argument About Pie» i sin opprinnelige frekvens og en oktav opp). Det blir for kvasst der oppe. Ikke at jeg hører det, men, haha!
– Haha. Tida vår er ute, det var en kjapp halvtime! Jeg håper vi får se The Werewolves Of Portland live etter hvert.
– Jeg også! Forhåpentligvis åpner verden opp snart, så vi kan reise igjen, men i mellomtiden er jeg travelt opptatt med min online gitarskole som går bedre enn noensinne, og jeg får gleden av å være en bedre far for sønnen min, ettersom jeg er mer hjemme enn tidligere.
– Har du tid til å fortelle litt om onlineundervisninga?
– Jada. Jeg har holdt på med det i et tiårs tid, og har gjort mer enn 10.000 videoer for den. Mange tror at det kun er videoer, eller de tror at det er Skype, og at de er i direkte interaksjon med meg. Egentlig er det noe som kalles «Video exchange», som faktisk er det beste alternativet. Det går ut på at eleven stiller et spørsmål eller spiller litt, eller begge deler, i en video, så jeg kan se den, noe som er en fordel for min del, som hører såpass dårlig. Dermed kan jeg se den flere ganger om nødvendig, pluss at det gir meg tid til å tenke på svaret jeg skal gi. Det er rimelig bortkastet tid om elevene skal sitte der og vente i fem minutter mens jeg tenker ut svaret mitt. Jeg får tid til å lytte til hva de virkelig behøver. Deretter lager jeg en video med svaret mitt, og alle elevene får med seg både spørsmålet, og svaret jeg gir. I tillegg til at alle elevene ser spørsmålet som blir stilt, og svaret mitt, legges alt i et arkiv, så de kan gå tilbake og se det flere ganger om de føler for det. Det er det korte svaret jeg kan gi deg. Jeg laster vel opp i snitt fem videoer daglig, noe som gir over 1000 videoer i året, noe som har lært meg mye om undervisning og musikk. Faktisk så ble mange av riffene på plata unnfanget gjennom undervisninga. Et av riffene på «Hello! North Dakota!» kom gjennom en time der jeg lærte bort hvordan man jobber seg rundt et riff, der jeg ville vise hvordan man beveger håndleddet på gripebrettet. Det samme gjelder et annet riff på samme låt, der jeg ville vise et eksempel på plekterbruk. Etter den timen, tenkte jeg at dette var kule riff, så jeg ville bruke de i en av låtene til plata. De er små øyeblikk med inspirasjon som jeg endte opp med å bruke for min egen del etter å ha lært bort teknikkene til unge musikere
– En vinn-vinn-situasjon der, altså.
– Yeah! Vi har det moro!
– Vel, tusen takk for et særdeles informativt og underholdende intervju, Paul!
– Takk det samme, håper vi sees når vi kommer til Europa!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021