Frontiers
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne. (Jeg er forøvrig Han Ene Tullingen som syntes at «Frequency Unknown» egentlig ikke var så ille som alle skulle ha det til.) Nå har han blitt nødt til å droppe Queensrÿche-navnet, men har fått beholde rettighetene til å fremføre klassikeren «Operation: Mindcrime» i sin helhet, og har i konsekvens også valgt det navnet til sin nyeste samling av musikere. I tillegg til sine egne nikkedukker Kelly Gray (gitar) og Randy Gane (keyboards) som også infiltrerte Queensryche de siste årene, er bl.a. solide navn som Simon Wright (ex-AC/DC, UFO, Dio) og Brian Tichy (ex-Whitesnake, Lynch Mob) med på trommer, og Dave Ellefson (Megadeth) og John Moyer (Disturbed) på bass.
Tate selv var undertegnedes absolutte favorittvokalist på sin storhetstid på 80-tallet og tidlig 90-tall, og selv om særpreget fortsatt er til stede, holder den knivskarpe røsten på langt nær av samme ekstreme kvalitet lenger. Men det kan man kanskje ikke forvente når mannen har passert 56 år. De første par låtene passerer med et gjesp, mens tredjelåta og første singel «Re-Inventing The Future» minner kraftig om «I Don’t Believe In Love» fra nevnte «…Mindcrime», dog ikke med like sterkt refreng. «Life Or Death» er slett ikke så verst, men… det er da ikke bare Tate som synger her? Slitsomme og blytunge «The Stranger» låter som Queensrÿche på sitt verste, dvs rundt «Dedicated To Chaos», og på den ellers ok «On Queue» kommer Tate drassende med den helvetes saxofonen sin igjen. Skivas mektige høydepunkt er den avsluttende «The Fall», som kunne gått rett inn på «Promised Land». Hadde bare resten av skiva holdt samme kvalitet!
Geoff Tate har blitt den store stygge ulven i soga om Queensrÿche, og han har enda til gode å levere noe som er i nærheten av det han gjorde med moderbandet i glanstiden 1983-1995. Her får vi glimtvis høre hva han er kapabel til å gjøre, men det er dessverre ikke nok til å gjøre «The Key» til en essensiell utgivelse for andre enn hardbarka Geoff Tate-fans.
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 18.september 2015