Tekst: Ronny Østli
Foto: Korey Rockett & Karen George
Gitarist Nige Rockett er den eneste i dagens besetning som har vært med i bandet siden starten i 1982. Som så ofte starter intervjuer med høflighetsfraser, og et «How are you». I dette, hvor bandet har hatt tre års pause grunnet Niges kreftbehandling, gjør vi det om til hvordan har du det egentlig?
– Joda, det går fremover. Jeg er langt bedre nå enn jeg har vært, men det er fremdeles et godt stykke igjen til normalen.
Første steg på vei tilbake var årets 70 Tons Of Metal nå i januar.
– Det var en annerledes opplevelse, og følte surrealistisk. Vi har vært borte såpass lenge at jeg, om ikke akkurat var nervøs, så kjente jeg på en spenning om alt satt som før. Det å ikke være helt i form hjalp selvsagt ikke, men man må begynne et sted og vi hadde det helt topp om bord. Og nå gleder vi oss til å spille mer.
Min Onslaught historie starter en gang på siste halvdel av åttitallet. Jeg begynte å høre på metalprogrammene på lokalradio i Oslo, og vant et gavekort i en konkurranse. Dette var hos Rebel Records, en platebutikk hvis lokale senere ble mer kjent som puben Elm Street. Jeg hadde hørt “Fight With The Beast” på Speed Kills 2, så Onslaught navnet var kjent. Det ble to plater med ut fra butikken, et kjøp og en gevinst. Dette var «Power From Hell» og «Bonded By Blood”. Jada, jeg har begge platene fremdeles.
– Hehe, utmerket valg.
Er det noen platekjøp fra ungdommen i Bristol du spesielt husker?
– Å jada, og det kan knyttes til vår seneste utgivelse. Jeg må ha vært tretten år. Den lokale platesjappa var tildekket med det gule coveret til Sex Pistols’ «Never Mind The Bollocks». Jeg tror jeg kjøpte plata den dagen den ble sluppet. Jeg kom hjem og spilte den og tenkte hva faen er dette? Jeg hørte på Sweet, Bowie og T-Rex, og dette her var virkelig noe helt annet. Hvor kom dette fra? For meg åpnet dette dører til en helt ny verden og andre holdninger. Denne plata har I stor grad påvirket mitt liv, og er fremdeles en av mine favoritter. Fantastisk plate.
Sex Pistols spiller på torsdagen under årets Tons Of Rock.
– Jeg har aldri sett de live, og jeg har ingen ønsker om å se denne versjonen for å være ærlig. Det blir for rart for meg å se de uten Johnny Rotten, selv om de andre fra den første versjonen er med. Jeff, bassisten vår, sendte meg et klipp fra en konsert de nylig gjorde, og det låt jo bra. Men nei, det er ikke noe jeg får meg til å gå og se, hehe.
Det er strengt tatt ikke mange årene etter «Never Mind The Bollocks» kom, til Onslaught ble dannet.
– Bristol hadde et levende musikkliv. Det var punk så vel som metal konserter. Jeg kan ikke ha vært mer enn tretten-fjorten år da jeg så band som The Clash, UK Subs og Stiff Little Fingers. Hver søndag var det konsert i Bristol, og Sex Pistols skiva hadde virkelig fått øynene mine opp for denne nye aggressive musikken, så det gjaldt å få med seg det en kunne. Jeg aner ikke hvordan jeg kom inn, for det var attenårs grense. Jeg føler meg heldig, for Bristol hadde et bra miljø for punk.
Disk to av «Origins Of Aggression» gjenspeiler i stor grad dette. Her finnes coverlåter av Discharge, The Exploited, UK Subs og selvsagt Sex Pistols. Men vi finner også klassisk hard rock som Motörhead, Judas Priest og Black Sabbath.
– Man kan jo til en viss grad kalle Motörhead punk, i hvertfall hvis man tar utgangspunktet i deres første singel ved samme navn. Selv om de spilte punk på klubbene så ble det også spilt Motörhead. Jeg hadde venner som hørte på Black Sabbath og Judas Priest, og Priest på den tiden var jo også ganske energiske og upolerte. Og alle sammen likte Motörhead så de var på en måte limet mellom disse sjangerne, så det føltes ikke som det var så stor avstand mellom punk og metal. I hvert fall ikke den delen som var minst polert. Discharge og The Exploited på sin side var jo ganske metal i soundet.
– Og med «Power From Hell» utgitt i 1985 kan vi vel si førti år med britisk thrash?
– Ja, jeg vil mene det. Hvor ble den tiden av? At jeg skulle sitte her nå og snakke om hva som er planene for Onslaught fremover, er jo helt vilt. På den tiden fantes ikke noe sånt i tankene. Og da kan vi i tillegg legge til de tre årene fra bandet ble dannet til debuten kom. Og vi tenker fremdeles fremover og har mange ideer, noe som føles helt fantastisk.
Onslaughts debut var en ganske heftig mix av aggressiv musikk. «Thermonuclear Devastation» er halvannet minutt, og starter for øvrig platen med nyinnspillinger, mens «Lord Of Evil» er over syv minutter.
– Jeg aner virkelig ikke hvor det kom fra, det bare skjedde. Basisen i «Lord Of Evil» er jo ganske kort og rett frem, så hvorfor den ble syv minutter har jeg ikke noe godt svar på. Vi spiller hele «Power From Hell» live, og vi har trimmet ned den låten litt, og gjort den litt mer rett på sak og slanket bort litt overflødig fett. Vi innser nå at versjonen fra 1985 er litt i overkant, hehe. «Thermonuclear Devastation» er den første låten vi noensinne skrev, og den er en naturlig del av livesettet. Og folk går fullstendig amok når vi spiller den, det er helt rått. Og det er jo litt spesielt, etter alle disse årene spiller vi fremdeles vår aller første låt, uansett hvor i verden vi er.
– En låt jeg liker godt av disse nyinnspillingene er «Black Horse Of Famine», en låt, etter hva jeg vet, kun er på noen av deres første demoer.
– Det er den andre låten jeg skrev, etter «Thermonuclear Devastation». Vi nevnte for venner at vi planla disse nyinnspillingene, og da sa de at vi måtte gjøre «Black Horse Of Famine». Jeg hørte på den, og det slo meg at dette er en låt vi kan gjøre og få til å låte kult. Og når jeg hører den nå er jeg glad vi gjorde det.
– Med tanke på din helse så kunne dere lett ha feiret jubileet ved å gi ut en samleskive og puttet på noen B-sider og live versjoner.
– Den opprinnelige planen var å spille inn «Power From Hell» på nytt. Akkurat som Exodus gjorde med «Bonded By Blood», og en drøss andre band har gjort. Det slo oss at kanskje det var litt for opplagt? Jeg snakket med bekjente av meg i musikkbransjen om ideen. En god venn av meg driver et ganske stort plateselskap og han rådet meg til ikke å gjøre det. Det er en mine favorittskiver, ikke ta risken på å kanskje ødelegge den. Og den uttalelsen ga meg noe å tenke på. Kanskje hadde han et poeng. Dette er kanskje en av de klassikerne man ikke bør tukle med. La oss heller fortelle historien om Onslaught, som ledet til «Power From Hell». Og der kom da skiva med coverlåter inn i bildet. Når det kommer til våre egne låter så tenkte vi det kunne være en fin vinkling å få de viktigste låtene fra den tidligste perioden innspilt i studio med Dave Garnett sin vokal.
– Bandets seneste plate, «Generation Antichrist» fra 2020 er første med Dave på vokal. Jeg synes dere er ganske slemme mot ham, når dere velger å spille inn «Freewheel Burning».
– Haha, du vil bli overrasket over hvor stort register den mannen har. Han kan brøle dypt, men også komme ganske så høyt. Han er en god vokalist. Det er derfor han er i bandet. Også vi lar oss overraske over vokalen hans til tider.
– Ja, han gjør jo et par av Steve Grimmetts låter fra «In Search Of Sanity», en litt mer polert skive med en særegen vokalist.
– De låtene blåste oss av banen, han gjorde virkelig en god jobb med dem. Den plata ble på mange måter en stor skuffelse. For det er ingen ekte Onslaught skive. Plateselskapet tok over kontrollen, og de ønsket seg en polert og tidsriktig skive som kunne matche det Metallica drev med. Med det så fjernet de sjelen i Onslaught, all aggresjonen var borte. Misforstå meg rett, Steve Grimmett var en veldig god sanger, men ikke rett mann for Onslaught. Dette ødela bandet, og vi ble oppløst. Jeg har virkelig hatt lyst til å gjøre disse låtene på nytt, og få tilbake den originale aggresjonen som var tiltenkt dem. Da jeg fikk høre dem med Daves vokal ble jeg nesten satt ut, dette er sånn de opprinnelig burde vært. Før eller siden vil jeg spille inn hele skiva på nytt. Jeg vil tro fansen også kan like det, men først og fremst har jeg et behov for å gjøre det for egen del. Jeg føler det som min personlige misjon i Onslaught, å kunne presentere det albumet i sin fulle prakt.
– Det er kun du som har vært med fra starten. Bassist Jeff Williams som kom med i 2006 er neste mann på veteranlista. Er det noen låter fra katalogen dere bare må stikke fingrene i jorda og si at dette fungerer ikke med dagens besetning.
– Nei, ikke egentlig. Jeg kan se for meg «Welcome To Dying» er en låt som kunne skapt utfordringer, men materialet fra de to første platene skled perfekt inn sammen med materialet fra seneste skiva. Det er langt fra like teknisk utfordrende, men energien er mye den samme. Og jo mer vi spiller disse låtene, både live og på øving, jo tryggere blir Dave på dem. Det er virkelig energi og baller, han imponerer oss veldig.
Da jeg vokste opp var Speed Kills serien til Under One Flag en svært viktig inngang til god Speed og thrash metal. Dere er med på plate nummer to, fra 1986, med «Fight With The Beast», fra deres andre plate «The Force». Også dette en låt som er med på «Origins Of Aggression».
– De skivene spilte en massiv rolle, men det var ikke bare da. Se på Spotify i dag, hvor du kan søke opp lister med diverse thrash metal. Vi får enormt mange avspillinger gjennom slike lister. Jeg tror Speed Kills serien fikk mange til å åpne øynene for engelsk thrash. De amerikanske og tyske banda kjente mange allerede til, mens det ikke var like kjent at det fantes slike band i England også. Dette var jo ganske nytt på den tiden. Det fantes vel en og annen punkesamling, men samleskiver med kun thrash metal var noe helt nytt. Det var helt genialt.
– Hvor godt kjente du selv til de amerikanske og tyske bandene?
– Ikke veldig godt. Og det var ikke så mange skiver som var utgitt i sjangeren heller. Metallica og Anthrax selvsagt, og flere av de kjente amerikanske banda debuterte på rekke og rad. De tyske banda var helt ukjente for meg inntil vi begynte å turnere rundt i Europa. Det er litt snodig egentlig, for vi kom jo fra punken og hardcore og vi var mer opptatt av den amerikanske skatescenen og leste Maximum Rocknroll Magazine. Her hadde man Venom og Motörhead, men utover det var det ikke noen thrash skiver før «Power From Hell» kom. Da Brian Schroeder, som skrev for Maximum Rocknroll, plukket opp skiva og ville gi den ut på sitt selskap, Pusmort, i USA var jo det kjempesvært for oss. Og jeg er ganske sikker på at han hadde en finger med i spillet da skiva ble utgitt i Brasil. Her kommer vi fra punkscenen i Bristol og gir ut skive på et amerikansk punkeselskap som får statlig tilskudd. Da følte vi oss virkelig på rett sted til rett tid. Jeg tror det var første skiva han ga ut, og den ble godt mottatt, så det var en kul tid.
Onslaught har nylig signet Reigning Phoenix Music, og jeg antar de gjerne vil ha litt ny Onslaught musikk også, ikke bare nyinnspillinger.
– Det er helt riktig, de er ganske ivrige på det. Man kan se på dette jubileet som at Onslaught er tilbake. Jeg har mange nye ideer, og vi ønsker ikke å drøye altfor lenge med å spille inn ny plate. Låttitler og albumtittel er klar. Jeg er ikke helt der jeg ønsker å være med hurtighet i gitarspillet riktig enda, men tror ikke det tar veldig lang tid å være tilbake. Så jada, ny skive er under arbeid.
– Året i år derimot vies «Power From Hell».
– På cruiset spilte vi to konserter. Vi spilte «Power From Hell» i sin helhet ene veien, og «The Force» på returen. I år blir det debuten i sin helhet live, og deretter en halvtimes tid med låter som spenner seg over hele karrieren helt opp til «Generation Antichrist».
– Onslaught har vært innom Norge noen ganger i løpet av sine førti år.
– Jeg husker ikke helt, men mener vårt første Norgesbesøk var som oppvarming for Motörhead på deres «Orgasmatron»-turné. Konserten jeg husker best er Infernofestivalen. Jeg tror vi var det eneste thrashbandet der, blant band som Mayhem og Gorgoroth. Den konserten husker jeg som en av våre beste, og responsen var enorm. Vi har vært ganske heldige som band, for vi appellerer til fans av både thrash, death, black og punk.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025