I august dette året kom det en debut, som tross hardrockens inntreden i det møblerte hjem, var sjokkerende og skulle skape debatt. Ikke minst ble OKEJ´s Anders Tengner stilt til ansvar for disse We Are Satans People i Svar Direkt på SVT samme høst. Det var vel ikke en eneste svensk ungdom som kom til å få et normalt liv etter og ha hørt sanger om å ha seg som ville dyr eller se videoer med blod og halvnakne damer. Nå var OKEJ stort i Norge, og vi fikk mange impulser fra Sverige gjennom radioprogrammet Rockbox og videoprogrammet Bagen. Det er nærliggende å tro norsk ungdom ville lide samme skjebne. Selv ble jeg fortapt på julaften. Da lå den selvtituerte kassetten til W.A.S.P. under juletreet. Mye av sjokkeffekten blir borte i kassettformatet, samt at man som 9-åring ikke kan all verdens engelsk. På den tiden begynte man med engelsk i fjerde klasse, altså for min del året etter. Inntrykket jeg fikk, og som fortsatt gjelder er at dette er en god plate. Såpass god at den fremdeles er blant mine favoritter. Det er spor her jeg ikke trekker frem som favoritter om jeg skal sette på W.A.S.P. på fest, men når jeg spiller plata i sin helhet, som stadig skjer, så er det ingen låter jeg finner dårlige. Selv om man etter hvert begynner å bli bortskjemt når det kommer til å få favorittskiver spilt i sin helhet live var det no brainer å sikre seg tur til Rockefeller når debuten «W.A.S.P.» skal fremføres. Nå har amerikanerne spilt i Norge rundt femti ganger, og min siste anmeldelse var fra Tons Of Rock i fjor. Da med en sittende Blackie Lawless i ettermiddagssola, men som likevel leverte en god times hitparade til god karakter. Dette i tillegg til ryktene om vokal på tape gjorde forventningene lave den gang. I kveld er forventningene langt høyere.
Jeg skjønner meg aldri på band som bruker utdrag av egne låter som intro, selv om de er innsvøpt i flystøy og sirener. W.A.S.P. har gjort dette i årevis og også i kveld. Da bandet kommer utpå går det noen takter før jeg skjønner de starter med «I Wanna Be Somebody», og det til tross for at jeg står ved mixebordet. Med andre ord går de rett på skiva, og ikke teaser med andre spor først, som er blitt ganske vanlig. Og det hadde kanskje ikke vært helt unaturlig heller. Blackie forteller da han fikk ideen til denne førtiårsfeiringen av plata så han for seg å spille hele, men ikke i samme rekkefølge som på plata. Det virket absurd å starte en konsert med «I Wanna Be Somebody». Det har aldri skjedd før, ifølge den ruvende vokalisten. Lyden går seg kjapt til. Den første snaue timen skulle være unødvendig å oppsummere låtmessig. Det voldsomme remediet av et mikrofonstativ er på plass, og Blackie er høyt og lavt. Ryggbrudd og prolaps virker heldigvis som et fjernt gufs fra fortiden. Bassist Mike Duda låter fremdeles ganske likt sjefen når han er innom mikrofonen. Ganske artig er det også at de kjører videoer i bakgrunnen, både musikkvideoer og live fra den aktuelle tiden på enkelte av låtene. «The Torture Never Stops» avslutter naturligvis konsertens første del, før bandet går av og et utsolgt Rockefeller er ment å ønske seg mer. Og det skjer. Bandet kommer på igjen og kjører i gang «Inside The Electric Circus». W.A.S.P. har lenge kjørt på med medleyer og «Circus» går kjapt over i utdrag av «I Don´t Need No Doctor» og «Scream Until You Like It». Jeg må innrømme jeg ikke er så begeistret for medleyer, men ser jo poenget når en etter hvert har en del hits man bør komme gjennom. Er man 70 gidder man kanskje ikke holde på hele natta? Etter dette får vi et «Headless set» med «The Real Me» og Forever Free», hvor jeg synes Blackie synger vanvittig følsomt og bra. For det skal sies jeg synes det var litt måkeskrik i begynnelsen av konserten, men vokalen gikk seg virkelig godt til underveis. Denne delen avsluttes med «The Headless Children». Det er kanskje ikke veldig store overraskelsen at de to siste sporene er «Wild Child», med sin akustiske start, som vi også har fått live noen ganger nå, og «Blind In Texas». Etter en snau halvannen time går jeg ut og hører fra flere hold folk snakker om full pott på terningen. Så for å gå litt tilbake til start. Jeg opplever et W.A.S.P. på den første av to kvelder på Rockefeller, hvor denne er utsolgt og torsdag i skrivende stund har igjen få billetter. Jeg er omgitt av personer som er gamle nok til å ha fått med seg 1984. De oppfører seg og ser anstendige ut. Tross W.A.S.P. sin eksistens, jeg tror det gikk ganske bra med de som var unge i 1984.
5/6 | Ronny Østli
Foto: Anne-Marie Forker