Et av de mer vellykkede samarbeidsprosjektene som plateselskapet Frontiers har initiert det siste tiåret, er utvilsomt den nordiske unionen mellom den danske vokalisten Ronnie Atkins, kjent fra Pretty Maids, og den svenske gitaristen, låtskriveren og produsenten Erik Mårtensson fra Eclipse. Nå er den tredje Nordic Union-skiva ute, tittelen er «Animalistic», og vi benyttet anledningen til en kaffe og en slarv med dansken når han uansett befant seg i Oslo.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tallee Savage, Patrick Ullaeus
Vi møter Ronnie Atkins i baren på Radisson Plaza Hotel noen timer før konserten med Avantasia på Sentrum Scene i Oslo – men planen er egentlig å snakke om «Animalistic», den nye skiva til Nordic Union, prosjektet Ronnie har sammen med Erik Mårtensson fra Eclipse.
– Så hvem snakker jeg med nå? Er det soloartisten Ronnie Atkins eller ex-vokalisten i Pretty Maids? Eller er det vokalisten i Nordic Union eller gjestevokalisten i Avantasia? Eller Pretty Maids-vokalisten? Du har ikke ligget på latsiden det siste året!
– Nei, etter at jeg fikk lungekreftdiagnosen i 2019 raknet det meste for Pretty Maids – vi skulle til å gi ut en ny skive («Undress Your Madness») og turnere fra januar av, men da var jeg i behandling og nødt til å avlyse alle planer. Folk fikk litt panikk og det ødela mye. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et soloalbum i stedet for å holde meg aktiv. Det var terapeutisk for meg å skrive låter i denne perioden.
– Jeg var overrasket over hvor positiv og oppløftende de to soloskivene dine er, omstendighetene tatt i betraktning.
– Ja, jeg prøver å holde fokus fremadrettet og være positiv. Den første låta jeg skrev var «Carry Me Over» som havnet på EPen «4 More Shots – The Acoustics». Den skulle være på «One Shot», men den er så trist at når jeg hører den nå, så minner det meg om den vonde tiden da jeg skrev den. Den var for trist. Jeg vil heller ha et budskap om håp og om å sette pris på det livet vi har. På et soloalbum kan jeg være dypt personlig, jeg kan ikke det på en Pretty Maids-skive hvor jeg representerer bandet.
– Når ble det snakk om en tredje Nordic Union-skive?
– For rundt halvannet år siden skulle vi ha gjort den. Men da var ikke jeg klar for det, og Erik var uansett opptatt.
– Så den er innspilt i år?
– Jeg begynte i november i fjor, og vi holdt på frem til slutten av januar.
– Og oppskriften har vært den samme? Erik skriver og spiller inn låtene og sender deg filene for å legge på vokalen?
– Denne gang har jeg bare vært involvert i å skrive to av låtene. Erik ba meg skrive tekster på flere låter, men jeg var litt tom da etter å akkurat ha avsluttet innspillingen av mitt andre soloalbum, «Make It Count». Så Erik har lagd de fleste melodilinjene denne gang. Men han er en låtskrivermaskin!
– Han er en geysir, det bare spruter låter ut av den fyren.
– Jeg husker at jeg snakket med ham i oktober i fjor da vi koordinerte timeplanene våre for å gjøre dette, og jeg sa jeg hadde mulighet i desember og januar. Hva med deg, spurte jeg, har du tid til å skrive låtene? Og han svarte at `Jeg har to låter klare, men har fri i neste uke, så jeg kan skrive resten av skiva da.`!
– Det fremstår umiddelbart som den tyngste og hardeste av de tre Nordic Union-skivene.
– Ja, den er det, og det var vi også enige om. Og det passet meg bra å trøkke på gassen igjen, siden jeg akkurat hadde lagd to melodiske poprock-skiver på egen hånd. Men denne har mer tempo, og er egentlig tradisjonell 80-tallsinspirert hardrock. Og jeg elsker jo rocken fra 70- og 80-tallet uansett. Men det låter fortsatt melodisk, og det er selvsagt en ballade eller to der.
– Har det vært noe snakk om å en vakker dag gjøre noen konserter? En full turné er vel for mye å håpe på.
– Vi har snakket om det, men det har aldri blitt noe av på grunn av våre individuelle timeplaner. Men nylig gjorde vi faktisk for første gang noensinne en Nordic Union-låt sammen på scenen. Både mitt soloband og Eclipse spilte på samme festival i Mûnchen for et par uker siden, så vi ble enige der og da om å ta en låt sammen. Vi bare gikk gjennom låten med kassegitarer på bakrommet sammen med de andre gutta fra Eclipse. Så jeg kom på scenen med Eclipse og så gjorde vi «Hypocrisy» fra førsteskiva, som forøvrig var den første låten jeg noensinne fikk fra Erik. Og responsen fra publikum var fantastisk!
– Og det er en av Erik Mårtenssons beste låter noensinne, spør du meg.
– Ja, enig! Faktisk, da Frontiers-sjefen Serafino spurte meg om å lage en skive utenom Pretty Maids for et fast honorar, var jeg først ganske lunken. Utenom en Avantasia-skive hadde jeg nesten aldri gjort noe utenfor Pretty Maids. Så jeg svarte at da måtte i så fall låtmaterialet holde høy standard. Han sendte meg først et par låter fra en annen låtskriver, uten at jeg skal nevne navn, som jeg ikke syntes holdt mål. Og så foreslo han Erik Mårtensson. Jeg hadde såvidt møtt Erik, siden vi begge er på Frontiers og han er gammel Pretty Maids-fan, og jeg tror Kenny hadde nevnt ham, men jeg kjente ikke så godt til Eclipse. Men da han sendte meg «Hypocrasy» og «When Death Comes Calling», ble jeg helt satt ut av hvor bra det var, og svarte Serafino at om dette var standarden, så var jeg helt med! Likevel, i løpet av tre skiver har vi aldri jobbet sammen i studio, vi har kun kommet sammen for å spille inn musikkvideoer.
– Det virker som om dere har et sterkt samarbeid likevel.
– Ja, vi har mye av den samme musikksmaken, vi har samme mål for musikken vår, og han er en veldig ydmyk og trivelig fyr. Jeg kunne ha vært mer involvert i låtskrivingen om jeg så ønsket, men det trengs ikke så lenge han leverer så sterke låter som han gjør.
– Men han skriver nesten aldri tekster på egen hånd, gjør han vel?
– Av og til, men han har folk som skriver tekster sammen med ham. Jeg skrev to av tekstene her, tittelsporet og den første singelen. («In Every Waking Hour») Men tilbake til Nordic Union-konserter som du spurte om; vi snakker stadig om det, men det er ikke bare å gjøre en konsert. Det må være verdt det. Vi må sette et band sammen, vi må få øvd inn låtene sammen, mye logistikk som skal på plass – og det kan vi ikke gjøre for kun en eller to konserter. Og ikke minst må vi ha tid til å gjøre dette, samtidig med hverandre! Men det er ikke umulig, for nå gjør jeg jo ikke noe med Pretty Maids. Jeg har jo mitt eget soloband, men det er jo en utfordring i seg selv, siden alle som spiller der også er i andre band.
– Og det er stort sett de samme som spiller på soloskivene dine?
– Stort sett. Flere gamle Pretty Maids-folk, og jeg har Pontus Egberg på bass, som spiller i tyvetalls band, og jeg har Rob Marcello på gitar.
– Ah. Fra Danger Danger og The Defiants?
– Nettopp. Strålende gitarist som gjør mye gitarklinikker verden over. Han har masse å gjøre, så det krever en del planlegging. Og ikke minst er det nærmest umulig å finne ledige konsertlokaler i år, alt er fullbooket nå som alle artister skal ut og ta igjen det de gikk glipp av i fjor og i forfjor. Og ikke bare lokaler, men det er også vrient å finne ledige lyd- og lysmenn, roadier, turnébusser … I forrige måned snakket jeg med innehaveren av Amager Bio, konsertstedet i København hvor jeg har spilt masse med Pretty Maids, og han sa at for første gang noensinne har han ikke en eneste ledig dato resten av året.
– Og det går vel ut over billettsalget også? De færreste fans har råd til å gå på alt de har lyst på, de fleste må være veldig selektive på hvem de skal bruke konsertbillettbudsjettet sitt på.
– Ja, nettopp. Det er nok den egentlige grunnen til at mange band har avlyst eller utsatt årets turneer. Jeg ville normalt sett ha dratt rundt 7-800 på Amager Bio, som har plass til 1200, og Pretty Maids pleier å selge ut der. Men det kom bare 500. Ikke ille det altså, men jeg hadde forventet flere. Det samme i Stockholm og Göteborg. Men det er det alle sier for tiden. Store band som Whitesnake og Judas Priest og Guns N Roses har ikke det problemet, de selger ut uansett, men folk har begrenset med penger.
– Hvordan går det med Avantasia som du turnerer med i disse dager? Gjør dere hovedsakelig festivaler, eller klubbkonserter som Sentrum Scene?
– Det er nesten bare festivaler, jeg tror kun denne på Sentrum i kveld og et par i Tyskland er innendørs. En av de er i Tobias Sammets hjemby.
– Jeg har aldri sett Avantasia – hvor mange låter synger du i løpet av en kveld?
– På tidligere turneer har vi spilt konserter av typen tre timer og ett kvarter og 25-30 låter fordelt på mange gjestevokalister. I kveld spiller vi «bare» to – to og en halv time. Vi har litt coronarestriksjoner, et par fra crewet har blitt syk og dratt hjem, og vi vokalistene blir bedt om å bruke munnbind for å være på den sikre siden. Vi var på flyplassen i Paris i fire timer her om dagen, mens vi ventet på flyet videre til Helsinki, og jeg hadde lest at covid var på full fremmarsj i Frankrike, med over en million tilfeller siste uka – men ingen brukte munnbind på flyplassen!
– Alle tenker at de er vaksinerte, så det er ikke så nøye lenger.
– Jeg beskytter andre folk, men jeg beskytter egentlig ikke meg selv. Vi måtte plutselig erstatte Whitesnake på en festival i Bulgaria etter at de avbrøt sin Europaturne og reiste hjem. Det var ikke planlagt. Men på den konserten kunne ikke Jørn Lande, så jeg måtte ta noen av hans låter. Men ingen kan erstatte Jørn og måten han synger på!
(Mens vi sitter der i hotellbaren og skravler, kommer Bob Catley og Eric Martin forbi og spør etter veien til Oslo City – de måtte handle klær etter å ha mistet bagasjen på flyturene.)
– Når dere turnerer rundt med en gjeng av vokalister, som deg selv, de der to, Jørn Lande og Ralph Scheepers – hvem av disse omgås du mest med når dere ikke er på scenen?
– Egentlig alle, men jeg henger kanskje mest sammen med Jørn. Vi er begge skandinaver, og har hatt mye moro i løpet av disse tre-fire turnéene vi har gjort sammen. Men alle omgås hverandre, det er ikke noe ego-greier her. Eric Martin er morsom, men vi ser ham aldri på dagtid, han holder seg mest på hotellrommet og bruker room service, haha. Jeg kaller det min Avantasia-familie – og det strekker seg helt fra crewet. Det har alltid vært harmonisk, aldri noe drama – og vi har hatt med Michael Kiske, vi har hatt med Geoff Tate. Geoff kommer vel på nå i løpet av sommeren, tror jeg.
– Det er to spørsmål jeg bare må mase om, ellers gjør jeg ikke jobben min. Først, hvordan er helsa nå?
– Det går greit, ellers hadde jeg ikke vært her nå. Jeg er til kontroll hver tredje måned, og det ser bra ut, selv om diagnosen ikke har endret seg. Jeg må bare leve mitt liv, og jeg er glad for hver dag jeg våkner opp. Jeg har ikke vært i stråling på to år, de kan ikke gi meg mer. Jeg har noen greier med mye smerter i armen, og jeg har mistet 50% av smak og luktesans – men jeg lever. Jeg er takknemlig for det, og tar ikke ting for gitt lenger.
– For det andre, jeg tror de fleste fans synes det er rart og ubekvemt at etter 40 år, hvor du og Ken Hammer nærmest har hatt Pretty Maids som et duo-prosjekt mens bassister og trommiser har kommet og gått, så er dere nesten ikke på talefot lenger. Resten av Pretty Maids spiller på soloskivene dine, men ikke han. Kan du se for deg at dere setter dere ned sammen og skværer opp?
– Jeg vet ikke. For tiden gjør han sin greie og jeg gjør min greie. Det er en grunn til at vi ikke snakker sammen, men jeg har ikke lyst til å gå i detaljer om det offentlig. Men vi har hatt førti fine år sammen og gjort det bra, Ken er en av de morsomste karene jeg noen gang har møtt. Og vi har et barn sammen ved navn Pretty Maids. Men bandet er ikke oppløst, så aldri si aldri. Jeg hater ikke fyren, men jeg er forbannet og jævli skuffa over ham. Men vi har alltid hatt to alfahanner i dette bandet, og av og til er det en bra ting. Men denne gangen drev det oss fra hverandre. Men jeg er sikker på at Ken også savner det, om ikke annet for fansens del – og vi har fått noen gode tilbud de siste to årene. Men dette har ikke med penger å gjøre. Men det er ikke utenkelig, altså. Jeg har møtt ham, i fjor høst gjorde vi en del promo sammen for en bok om Pretty Maids som ble utgitt i Danmark. Men vi satte oss aldri ned for å diskutere problemet. Vi tok noen øl og hadde det gøy som om ingenting hadde skjedd. Og det kan jeg gjerne gjøre igjen.
– Det var da i det minste oppløftende å høre.
– Joda. Men bandet har ikke vært samlet siden sommeren 2019, og så vidt jeg vet har ingen av de andre tre snakket med Ken heller.
– Jeg fikk akkurat tilsendt skiva til hans nye band Taboo – har du hørt det?
– Nei, kun en låt. Men jeg kjenner til vokalisten som han jobber med nå, Christian Stjerne, og den låten jeg hørte hørtes nøyaktig ut som bandet han ble kjent med, H.E.R.O. Glimrende vokalist, veldig moderne, men jeg tviler ikke på at skiva blir bra. («Taboo» ble sluppet 9. september 2022, produsert av Pretty Maids og Volbeats faste partner Jacob Hansen – og anmeldes her.)
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022