Frontiers
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner. Night Ranger har aldri prioritert å turnere i Europa, og derfor er de mer et kultband her, mens de alltid har vært svære i Statene. Til tross for noen inaktive perioder, har de fortsatt å levere skiver av gjennomgående høy standard, selv om de var litt ute å sykle rundt årtusenskiftet, da de forsøkte å modernisere lydbildet sitt. («Feeding Off The Mojo» fra 1995 feier vi diskret under teppet.) Men fra og med 2011s «Somewhere In California» har Night Ranger holdt seg i det musikalske landskapet hvor de hører hjemme, og hvor vi helst vil se dem, med melodiøse rockelåter med massive refrenger og de karakteristiske tostemte gitarsoloene fra øverste hylle. Og det er akkurat det de serverer oss denne gangen også. I åpningslåta «Somehow Someway» viser de oss hvor de ønsker at skapet skal stå, en drivende rocker fra «Don’t Tell Me You Love Me»-skolen. Og igjen holder de et jevnt høyt nivå, uten at mange låter skiller seg ut hverken i positiv eller negativ retning, men vi velger å sette tittellåta og «Truth» på pidestallen denne gang. Den kjedeligste er «Won’t Be Your Fool Again», en ok låt som aldri burde fått lov til å passere tre minutters varighet, og i hvert fall ikke fem.
Bandets nye gitarist Keri Kelli (ex-Alice Cooper, Vince Neil, John Waite m.m.) glir sømløst inn i tospannet med veteranvirtuosen Brad Gillis, og sammen med de varme stemmene til Jack Blades (bass) og Kelly Keagy (trommer) gjør dette at du aldri er i tvil om hvem du hører på. «Don’t Let Up» kommer selvsagt ikke til å verve legioner av nye fans, men likte du de foregående «Somewhere In California» og «High Road», kan du trygt handle inn denne uhørt. Den er ikke blant bandets aller beste, men kanskje den mest varierte. Du kommer neppe til å bli dypt skuffet.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 24.mars 2017