«Fuckin join the band», sa Lemmy til Mikkey Dee i 1992. Nok en gang forsøkte han å få Dee til å erstatte Phil Taylor. Denne gangen kunne han ikke avstå lengre, og takk gud for det. I motsetning til Brian Robertson, klarte han fort å forandre bandet uten å miste majoriteten av fanskaren. For mange Motörheadfans knuste han myten om at supertekniske trommeslagere ikke kan spille rock`n`roll. I så fall var Dee et hederlig unntak. Likevel, herregud så skeptiske noen av oss virket i starten. Mange nektet plent å tro at han var i stand til å erstatte den legendariske Phil Taylor. «De samme menneskene som aller helst ville banke meg opp før den første konserten, stilte seg i gratulasjonskøen etterpå», erindrer Mikkey Dee. Tanken på Dee som et nytt Motörhead-medlem bekreftet alle fordommene våre. Svenskens fortid i Dokken og King Diamond virka foruforligende. Forsåvidt var det ikke noe i veien med verken King Diamond eller Dokken, men var dette rett mann for Motörhead? Folk måtte også se forbi den såkalte puddelrockfrisyren hans. Engelske erkepatrioter måtte vende seg til tanken om en svenske i deres «Motörhead-England». Omtrent like mye skepsis kom til overflaten da Bob Rock, den gangen mest kjent som produsenten bak Mötley Crüe og Bon Jovi, skulle produsere Metallica. Så feil kan man ta. Ikke rent få fordomsfulle mennesker måtte krype til korset og be om tilgivelse. Fra dag en viste Mikkey Dee seg å være både en sofistikert og hardslående trommeslager som spilte med hele kroppen. Det er all grunn til å føle med de stakkars cymbalene og trommene hans. På den ene siden spilte han som en atlet og maratonløper, på den andre hørtes det fortsatt rått og brutalt ut. I alle fall finnes det ingen tegn til jomfrunalsk dannelse i trommespillingen. I ettertid kan man si at Mikkey Dee bidro sterkt til å redde Motorhead. Musikalsk sett hørtes det ut som Motorhead hadde låst seg inn i feil leilighet. Beatles-tilhengeren Lemmy beskrev «1916» som deres «Revolver». Det er mye bra å finne på den plata. Hvis «1916» er deres «Revolver», vil blant annet «The Dreamtime» stå igjen som Motörheads «Tomorrow Never Knows». Tittelkuttet ble noe så sjeldent som en velykket Motörhead-salme. Oppfølgeren «March Or Die» høres derimot ikke ut som Motörheads svar på «Sgt Pepper». Det var en av de få gangene dette fantastiske bandet virkelig skuffa oss. Du fikk nesten lyst til å ta den ene låten og denge løs på den andre med den. Et polert og mainstream 80-talls-sound virka malplassert. Og det er sjelden du kan si det om Motörhead. Det var ikke lenger musikk å kjøre på autobahnen til, for å teste ut høyttalerne hadde noe guts. I tillegg var Phil Taylor, regnet som en institusjon i Motörhead-historien, ute av bandet. Den ellers utmerkede trommeslageren Tommy Aldridge gjorde vel heller ingen bemerkelsesverdig innsats på «March Or Die». Dee forteller oss hvordan han klarte å forandre bandet som nytt medlem.
– Jeg trengte hjelp da jeg kom fra Dokken. Jeg var jævelig deprimert og syntes at jeg spilte dårlig. Endelig kom jeg så tilbake til et hardt og heavy band. Jeg hørte hjemme i den harde eliten, ikke i popens verden. Riktig nok lærte jeg masse i Dokken, det var den beste utdanningen jeg kunne ha fått. Der fikk jeg virkelig perspektiv på hvor jeg hørte hjemme i verden. Deretter trengte jeg et spark i ræva for å komme i gang med et skikkelig band. Motörhead trengte på sin side også drahjelp, blant annet i form av en ordentlig trommeslager. Phil Taylor fungerte dritbra da Motörhead starta opp, og holdt koken i noen år. I perioden før jeg tok over, gikk det derimot bare nedover. Jeg tror han fullstendig mista interessen for bandet. Mitt bidrag ble å fargelegge Motörheadsoundet. Det er jævlig vanskelig å holde fast på det steinharde rett fram Motörheadkonseptet, og samtidig slenge på litt farger. Det er en utfordring å få til å freake litt ut og fortsatt holde takten og få det til å låte Motörhead. Summa summarum lykkes jeg ganske bra på platene. Rent teknisk er ikke trommingen min på Motörheadplatene det mest kompliserte i verden. Når det er sagt, skulle jeg gjerne sett den trommeslageren som gjennomfører en Motörheadkonsert på samme måte. Jeg tror jeg er den eneste i verden som klarer å gjøre det. Det er så enkelt å overdrive og spille trommesoloer over disse låtene. Da høres det ikke ut som Motorhead lengre. Jeg hater også trommesoloer. Likevel gjorde jeg trommesoloer både i King Diamond, Dokken og Word War III. Fansen forventa det. Lemmy maste stadig vekk om at jeg måtte få tilbake soloen i Motorhead. Det gjør meg ingenting å smelle løs i noen få minutter for trommeslagere og andre musikere i salen. Vel og merke snakker vi om en kort og intensiv solo, ingen jævla trommesolo på ti minutter. Det er det verste jeg vet. Heller ikke hadde jeg noen interesse av å kopiere de gamle Motorhead-trommissene. Helt fra starten ble jeg inspirert av meg selv. Man kan lytte på alt jeg har gjort i mitt liv, og ikke høre noe som ligner på en annen trommeslager. Jeg tok aldri en eneste leksjon. Derfor stiller jeg meg litt skeptisk til drumclinics. Jeg vil ikke sitte og fortelle en femtenåring hvordan han skal holde trommestikkene. Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør på King Diamonds «Welcome Home». Jeg kan jo fortelle hva jeg gjør der, og i samme slengen spørre hvorfor noen vil være en dårlig kopi av meg. En burde heller utvikle sin egen stil. Mine favoritttrommeslagere inspirerte meg til å finne min egen stil. Alt handler om å være seg selv tvers gjennom, det å gi utrykk for personligheten sin. Jeg er ingen backing-musiker og hater tanken på å være en studiomusiker. I Motörhead skriver vi all musikken i fellesskap. Jo flere frontfigurer en har, jo bedre. I King Diamond og Dokken var alle frontfigurer. Sånn fungerer det også i Motörhead. Lemmy & Phil er stjerner foran på scenen. Jeg sitter bak slagverket og er en stjerne for meg selv. Jeg elsker improvisasjon og å utrykke seg helt fritt. Jeg gjør meg ferdig med en plateinnspilling på ca 15 timer. Da unngår jeg å få et overanalysert forhold til låtene. I tillegg har jeg også jobbet med med mange andre prosjekter, og spilt all mulig type musikk. Dette har styrka Motorhead. Å bare spille i Motorhead ville gjort meg ganske blind. I så fall ville nok platene blitt ganske statiske og repeterende.
I likhet med bandkollegaene, Lemmy og Phil Campbell, regner Mikkey «Bastards» (den første fulllengderen han gjorde i Motörhead) for å være et av bandets store høydepunkt.
– Du kan gjerne si at «Bastards» viste bandet både fra sin mest aggressive og sårbare side: fra «Burner», et blodbad av en låt, til balladen og ytterpunktet «Dont Let Daddy Kiss Me». Nå for tiden aksepterer fansen mer varierte Motörhead-skiver. Før ble jeg litt irritert av den typen tilbakemeldinger som kom etter «Bastards». Man drar ned tempoet på en låt, og plutselig sier folk at det ikke låter heavy lengre. «Liar» og «I Am The Sword» er jo de jævla tyngste låtene vi har gjort. Noe av styrken til Motörhead nå er at vi kan senke tempoet, lage sterke melodier og et catchy refreng, uten at det av den grunn blir en jævla poplåt. Det låter fortsatt beinhardt. Om vi hadde en ballade og lot Barbra Streisand synge, da kunne jeg forstått at mange ville blitt helt fra seg. Når derimot Lemmy synger og vi spiller, er det faen meg ikke en ballade i tradisjonell forstand. Uansett kan vi ikke sitte i studio og tenke at vi skal skrive de rette låtene for engelskmenn eller tyskere. Vi lar oss ikke påvirke av noen. En LP bør inneholde mange forskjellige låter. Jeg ser enkelt og greit ikke poenget med å spille inn 12 klin like låter. «1916» hadde jo den første balladen, og da ble det et jævla liv. Vi forstår ikke helt hvorfor. En bra låt er en bra låt. Jeg tror ikke folk hadde så mye i mot «Love Me Forever» i seg selv. Det oppsto snarere en frykt for hva dette kunne føre til i fremtiden. Enkelte så vel for seg at Motörhead skulle bli et nytt Scorpions og bare kjøre ballader. Det kommer selvsagt aldri til å skje. La det være klart at vi skriver låter for oss selv. Jubelrop fra fansen regner vi som en stor bonus. Wurzel gikk som kjent ut og kritiserte disse balladene. En person som har mista gnisten har ikke den rette perspektivet på hvilken retning bandet bør ta. Når han ikke en gang brydde seg om hvordan han låt på gitaren, så taler vel det for seg selv. I utgangspunktet var jeg og Wurzel gode kompiser, og helt på bølgelengde i forhold til Motörheads stilretning. Under det første året mitt i Motörhead virka Wurzel skikkelig tent. Deretter banka ikke hjertet hans for Motörhead lengre. Jeg ønsket at han kunne skjerpe seg og fortsette i bandet, Her må jeg legge til at det ikke er noe vondt mellom meg og Wurzel. Jeg savnet han som bare faen. Samtidig må det sies at bandet ble mye, mye bedre som en trio.
Mikkey ble en gang bedt og å sammenligne stemmen til King Diamond & Lemmy. Naturlig nok så han ingen direkte link mellom Lemmy, kongen av rock n roll, og King Diamond, the king of horror metal. «Det blir som å sammenligne pipende mus mot brølende løver», uttalte han i den forbindelse. For øvrig er han full av godord om herr Lemmy Kilmister.
– Lemmy er ingen bassist. Han er gitarist. Etter at Wurzel forsvant, ringte plateselskapet og ville diskutere hva vi nå skulle gjøre. De mente at vi burde skaffe oss en ny gitarist, men jeg svarte at det vi trengte var en ny bassist. Nettopp det at Lemmy ikke er en typisk bassist, gjør han til en så bra og unik musiker. Ellers er han som lyriker fryktelig undervurdert. Tekstene hans er både sterke og velformulerte. Selv om du ikke vil lytte på musikken, så les tekstene. Se på dem som en liten diktsamling som kan gi deg nytt perspektiv på mange ting i livet. Mange andre lager bare tåpelige tåpelige tekster av typen «Hey baby, I met you at McDonalds».
Selv etter over 30 år i bransjen, er Motörhead et svært profilert band på platefronten. Det skal de ha, de kunne gjort det lett for seg selv og bare spilt gamle hits i stedet for å gi ut ny musikk. Heldigvis blir nok aldri Motörhead et rent mimreband. Etter alle disse årene med Mikkey Dee, kan de se tilbake på noen riktige Motörheadklassikere som «Sacrifice» og «Born To Raise Hell». Sånn sett er det synd at mange av de senere Motörhead-utgivelsene ikke får den oppmerksomheten de fortjener.
– «Åh faen, holder de på ennå», sier en del kritikere. Når et nytt album slippes, viser det seg ofte at sånne folk aldri ga det en rettferdig sjanse. Du kan jo forsøke å spørre hvilken plate som er vår siste avgjørelse. Svaret er gjerne «No Sleep Til Hammersmith» eller «Orgasmatron». Jeg gidder ikke å diskutere med «musikkkjennere» som ikke har sine fakta i orden. Lemmy fordrar ikke at folk kun snakker om de gode, gamle dagene til Motörhead, og slike uttalelser kan godt medføre at Lemmy slenger vedkommende ut av rommet.
«Alle» digger Motörhead, «alle» digger Lemmy. Personlighetskulten rundt Lemmy er nesten blitt større enn selve bandet. Tenk om alle disse som ser opp til Lemmy, hadde kjøpt den siste Motörhead -skiva. Lemmy hadde sikkert bytta ut legendestatusen mot stort platesalg. Tatt i betraktning all pratet rundt den kommersielle gullalderen bandet hadde rundt 1980, er det ikke rart at Lemmy av og til snakker om «Ace Of Bloody Spades».
Tekst: Stig Myhre
Foto: Arash Taheri
Først publisert i NRM-forgjengeren Monster Magazine #1/2008