– Jeg vet vi har mye å prate om, så la oss gå rett på sak, og begynne med inngangen din til musikk og trommer.
– For meg går alt i former. Det gjennomsyrer alt jeg gjør, og er kjernen til kreativiteten min. Grunnen til at jeg starter intervjuet sånn, er at jeg har et minne fra jeg var veldig liten, kanskje to og et halvt til tre år gammel, før jeg fikk mitt første leketrommesett, at jeg gikk til kjøkkenskapene og tok ut bokser og kasseroller og satte utover, og satte på ei plate på stereoen, som sto i spisestuen. Jeg satte meg ned, og forsøkte å spille de formene jeg så for meg. Om du ser på et trommesett ovenfra, så kan du lage deg figurer på hvor ting er plassert i forhold til hverandre. Jeg triangulerer hvor jeg plasserer ting, slik at de føles logisk. Om vi så spoler fram til i dag, og de soloene jeg gjorde på plata mi, så er de bygd opp av klynger med former. Når jeg konstruerer oppsettet mitt, så tenker jeg at om formen ser bra ut, vil det føles bra å spille på det, og dermed vil det også låte bra. La meg gi deg et eksempel. Jeg tror det må ha vært på det selvtitulerte Dream Theater-albumet. Jeg gjorde et fill som har formen av et lyn, eller en Z, der jeg flytter hendene som i et lyn, så i stedet for å skrive ned notene på fillet, skrev jeg ned formen jeg utførte det i. Det betyr altså at form var det første som fikk meg i gang, og til denne dag gjennomsyrer det alt jeg gjør.
– Da antar jeg at disse formene dikterer hvordan du setter opp trommene dine også?
– Ja, og oppsettet jeg bruker i dag, er bygd på samme lest som jeg gjorde da jeg spilte med Extreme, for jeg gjennomgikk en utvikling på den tida. Ikke ved en tilfeldighet, hvert molekyl i meg var delaktig i den prosessen. Jeg så for meg hvordan jeg kunne følge en gitarsolo musikalsk på trommene, og ikke gjøre som alle andre gjør; to slag her og to slag der, det er ikke sånn musikk fungerer i mitt hode. Jeg er orkestralt utdannet, og ser musikk på en annen måte. Gitarister sweeper i for eksempel arpeggioer, så jeg ville sette opp et trommesett som kunne gjøre sånt. Og da kommer formene inn i bildet igjen. Følger du meg?
– Så absolutt! Vi snakker nå om perioden der du brukte Rototoms på settet? (Rototoms er tammer som kan skifte tone ved å snurre på dem.)
– Det er akkurat det vi snakker om. Rototoms er svært vennlige med tanke på oppsett, og rundt den tida vant jeg en trommekonkurranse der premien var en sponsoravtale med Remo (som lager Rototoms) og Gibraltar (trommehardware), så jeg kunne leke meg med forskjellige oppsett for å få Rototomsene dit jeg ville ha de.
– Skjønner. Og da kunne du begynne å komponere oppsettene dine på den måten du gjør i dag, med et ambidekstriøst oppsett?
– Nettopp, og jeg skal fortelle deg noe som er litt kult. Jeg driver jo på med å legge ut videoer på Vimeo og YouTube, og legger ut både nytt og litt gammelt, og nylig fant jeg et opptak på en HVS-tape, der jeg spiller “Humlens Flukt” som trommesolo på Rototommene, i en, la oss kalle det normalkonfigurasjon, og de trommene låt så bra! Jeg har kjøpt meg digitaliseringsutstyr så jeg får lagt ut dette på nett, for det var så utrolig kult å se. Det er en viktig del av musikkhistorien min, så jeg har så lyst til å dele det. Det mange gjør når de ser soloene mine på nett, er å spole til slutten der jeg freser over hele settet på kortest mulig tid, så deler de akkurat den biten, så folk tror at dette er essensen i det jeg gjør, men det er jo overhodet ikke sånn jeg er; det er bare en liten del av meg. Dette er jo sirkusdelen av meg, og er bare for skøy. Jeg lager alle formene jeg kan, og sitter bak der og kniser og ler, for jeg har det så moro. Jeg fikk rykte på meg for å være ‘han trommisen som spiller altfor mange slag’, du kjenner til det der, tipper jeg. Det er ikke bare det jeg har boende i meg, men det er det folk legger merke til. Derfor ble plata som den ble; jeg ville få ut hvem jeg egentlig er. Rommet mellom slag, grooven, finessen og ikke minst ghost notes. De er på samtlige innspillinger jeg noensinne har gjort, og er så viktige for en trommeslager, men jeg har inntrykk av at mye av dagens musikk er prosessert på en måte der man nesten ikke hører ghost notes, så det låter nesten bare basstromme og skarp uten de små, lekre finessene imellom slagene, eller kanskje det er så enkelt at de ikke høres fordi de drukner i de andre instrumentene. Kanskje burde jeg ha spilt de sterkere, men da har de nok mistet litt av effekten. Jeg prater litt på siden her nå, men jeg vil ha fram musikken trommer kan lage, så tammene mine synger. Pokker, jeg må få opp de videoene der. Utrolig moro!
– Hvordan startet prosessen med å bygge settene dine så du kunne spille ‘open handed’, og lede med begge hender?
– Det kommer ut fra et musikalsk perspektiv. Det er tilbake til det jeg sa tidligere, med gjennomsyring. Dessverre så er jeg en elendig markedsfører, så jeg må få andre til å gjøre det for meg, men jeg er glad for at jeg får denne anledningen til å prate om det. Først og fremst; jeg er ikke ambidekstriøs. Ikke i det hele tatt! (Yeah, right, Mike!) Men jeg hadde et ønske om å mestre livet også med venstre hånd. Tannpuss for eksempel. Har du forsøkt å pusse tennene med feil hånd? Jeg har alltid drevet med sport, og forsøkte å snu alt motsatt vei. Jeg forsøkte til og med å skrive med venstrehånda, men det ga jeg raskt opp, haha! Jeg innså at jeg ikke var dyktig nok til å mestre dette, men heldigvis er jeg utstyrt med visjoner, og evnen til problemløsing, så jeg bestemte meg, spesifikt på grunn av mitt ønske om å kunne holde en groove mens jeg aksenterer på andre ting, på begge sider av settet. Dermed måtte jeg ha en balanse i oppsettet, med hi-hater og rider på begge sider. Mange trommiser kunne ikke bry seg mindre om akkurat dette, men jeg gjør det, og det gjør kanskje du også, for jeg skjønner at du forstår hva jeg prater om her. Har du forsøkt å spille open handed?
– Ja, jeg gjorde det fra jeg var rundt 14 og kanskje tre år framover. Jeg bytta tilbake, men liker fremdeles å lede med venstra innimellom. (Her skal leseren slippe å lese om vårt dypdykk i trommeteknikk.)
– Nettopp. Da hadde du samme motivasjon som jeg hadde, men jeg tok det et skritt videre. Når man har motivasjon og i tillegg innehar en viss lidenskap for det man driver med. Jeg er jo lærer selv, og ser det samme på studentene mine. Med lidenskap og motivasjon er det enklere å overkomme hindringer, og det er akkurat der jeg kan hjelpe de som kanskje sliter i motbakke og ikke føler motivasjon. På en halvtime til en time kan jeg hjelpe deg med noen hjelpemidler som normalt ville ha tatt ti år å mestre. Det er grunnen til at jeg elsker å undervise. Når jeg hører deg prate om dine erfaringer, så blir jeg deg i de øyeblikkene du prater. Noe skjer inni meg, og jeg føler det du prater om, og de øyeblikkene jeg kan utbryte ‘JA!’ Og er det ikke kult når du finner løsninger på disse hindringene og fører deg selv videre? Tenk hva du kan oppnå ved å fortsette å jobbe. Men jeg prater meg bort, som vanlig. Du har sikkert spørsmål.
– Dette er mye mer interessant enn spørsmål og korte svar, så bare prat vei, så kommer vi nok i mål. Vi kan godt prate litt mer om undervisninga på Berklee, for du har vel ikke hatt mye tid til det mens du spilte i Dream Theater?
– Nei, det hadde jeg ikke. Jeg underviste noe, bortsett fra i en liten periode der det føltes for overveldende i forhold til alt som skjedde i mitt eget liv. Gleden med undervisninga er å kunne hjelpe elevene med løsninger, og hva det faktisk betyr for dem. For eksempel; da jeg sa opp stillinga mi på Berklee University, leste jeg tilbakemeldingene fra 200 studenter, og ordene som kom fra dem var også overveldende. At de skriver at det jeg har bidratt med endret livene deres er utrolig rørende. Vi er de samme, alle sammen. Jeg har ei verktøykasse med løsninger, og å kunne bruke den til å bedre livene til andre mennesker er noe jeg setter svært høyt. Jeg er en lyttende lærer, og jeg føler hva den enkelte student har behov for. Om du hører på tekstene på albumet, så er det lett å tro at de ikke er progressive, og fremstår kanskje som enkle, men om du tror det, så tar du grundig feil. Dette gjenspeiler seg i hvordan jeg underviser. Om ordene fremstår som for komplekse, vil ikke folk forstå. Jeg kjøpte meg et sett med kassetter med kurs i argumentasjon, som blant andre advokater bruker, og disse kassettene brukte jeg for å lære meg argumentasjon for å bruke i undervisninga. Det er der “Invisible Signs” kommer fra. Jeg kan si ordene til deg, men betydninga kan ligge skjult i budskapet. Dette studerte jeg inngående. Jeg tok det virkelig seriøst! Men for å komme tilbake til plata, så fikk jeg samme reaksjoner på trommene; mange trodde dette skulle bli ei plate med trommer over hele spekteret hele tida, men sånn er den ikke; ikke i det hele tatt. Og med det faktum at folk reagerer sånn på både tekster og trommene, mener jeg at jeg har oppnådd akkurat det jeg ville. Jeg ville at en ung lytter, og da tenker jeg ikke på alderen, men heller til tiden den personen har spilt trommer, skal høre de små endringene i musikken, det være seg et toneartskifte, eller det faktum at hi-haten eller riden følger musikken. Jeg vil at denne personen skal tenke; ‘Dette er jo enkelt! Skal ikke denne Mangini være en slags fantomtrommis?’ Jeg forsøkte å lage plata på en så smart måte som jeg er i stand til, sånn at det budskapet jeg forsøker å dele er forståelig for så mange som mulig. Jeg ønsker at musikken min skal formidle hva jeg føler, sånn at alle forstår. Er dette forståelig, for dette er fundamentet i det jeg forøker å formidle. Å vokse som menneske, gleden ved å formidle noe, å ha en historie.
– Jeg ble nok også overrasket over både tekstene og ikke minst hva som skjer bak trommene, men sånn som jeg kjenner deg, med din bakgrunn i forskning og kompleksitet, så gikk det ikke lang tid før jeg tenkte; ‘Han skjuler noe her. Det må være noe i musikken og tekstene som jeg ikke har forstått enda.’
– Ja! Akkurat sånn, og der har du nesten overskriften din. Da ville jeg blitt både stolt og beæret. Men la meg spørre deg, som trommis; når du hører hva jeg gjør bak der, har du noen gang følt at du vil flytte på noe på oppsettet ditt for å få til noe av det jeg gjør?
– Hehe, ja! Absolutt! Jeg oppdaget for ganske mange år siden at høyrehånda mi er den som er best på groove, mens venstrehånda er den tekniske.
– Det er så mye logikk i det der. Fullt forståelig!
– Jeg tror nok det er mye av grunnen til at det du gjør bak trommene fascinerer meg sånn. Hvilken hånd bruker han på hi-haten nå? Hvilken hånd gjør de markeringene der, og så videre. Jeg forsøker å visualisere det du gjør, og da er vi tilbake til de formene du pratet om innledningsvis.
– Ikke sant. Og det er nettopp derfor jeg legger ut videoene mine, og det til en veldig rimelig pris, for jeg synes det er viktig å få ut det budskapet, og det du sier her, forteller meg at jeg gjør noe riktig. Jeg har filmet mens jeg spiller alle låtene på plata, og har lagt mye i hvilke kameravinkler jeg bruker, slik at seeren får best mulig utbytte av videoen. Og lyden er… herregud. Du hører alt jeg gjør, ikke sant? Panorering og de greiene der?
– Jada, hører alt.
– Nydelig. Bare vent til du hører bare trommesporene isolert. Bare det at du hører cymbalene ringe ut, det er helt fantastisk! Alt dette springer ut fra de årene jeg har brukt på å lære meg alt dette. Om jeg hadde undervist deg nå, hadde jeg kunne lært deg det jeg brukte ti år på å mestre på kanskje et år. Og da er vi i essensen i undervisninga mi, og i bøkene mine. Bøkene mine er unike. Og de er unike på den måten at de faktisk er basert på kognitiv forskning. Det er vitenskapelig bevist, og det er derfor det virker. Det unike er at det ikke bare er øvelser, de er øvelses-systemer, altså filosofiske systemer. De er øvelser til å endre et menneskes vilje gjennom dets tro. Som mennesker føler vi tiltrekning til det vi ønsker å mestre, akkurat som tyngdekraften. Vi blir trukket mot det. Og dette har vi svaret på. Tyngdekraften har vi ikke svaret på, hehe. Jeg var gjest hos CERN i Sveits, og ble som en guttunge i godtebutikken på det som må ha vært den morsomste dagen jeg har hatt på turné. Jeg prata med det mennesket som kan mest om å lage lagringsmedier, det mennesket i verden som laget antimaterie, det mennesket i verden som kan mest om å krasje protoner og partikler inn i hverandre. Helt fantastisk! Jeg så champagneflaska de fikk da de oppdaget Higgs-Boson-partikkelen. Jeg ble så utrolig fascinert av alt jeg så der, at jeg ble som når noen av mine fans blir starstruck når de møter meg. Haka henger ned på brystkassa, og blikket blir helt fraværende. ‘Hold opp, da!’ Vi er likeverdige alle sammen!Jeg er ikke på det nivået den gjengen der er, men jeg har hatt mine runder med problemløsing i det faget der jeg også. Jeg elsker å prate om de greiene her, og da gjerne med alt for mange ord. Jada, jeg er fullstendig klar over det, men det er lidenskapen min, og en del av den jeg er, og da blir det litt forskningsprat da, men bær over med meg. Jeg prater heller om det enn sladder. Livet er for kort til det.
– Det er mye av grunnen til at jeg gledet meg til denne samtalen, for jeg vet hvor lidenskapelig du prater om tingene du interesserer deg for, og slike intervjuer er utvilsomt de som er enklest å gjennomføre, og er også de intervjuene jeg setter mest pris på personlig.
– Det er veldig hyggelig å høre at du synes det, for det er alt for mye sladder også i vår bransje. Uansett; jeg har prata oss bort igjen, beklager det.
– Hehe, ingen fare, vi kommer nok i mål. Hvem har du med deg på plata (som er anmeldt her)?
– Vet du, jeg burde bli flinkere til å ta screenshots under intervjuene. Smil! Hehe. Joda, jeg har med meg Ivan Keller, som har jobba med Jelusick og Marco Mendoza; Gus G (fra Firewind, ex-Ozzy) og Tony Dickinson. Den jobben de gutta har gjort, definerer hele plata. Altså, jeg har gjort mye av miksinga selv, for jeg har alle de nødvendige plug-ins og slike ting, før jeg sendte det til James ‘Jimmy T’ Meslin som gjorde sin greie. Men jobben til de to gutta har vært uvurderlig. Gitarlyden spesielt har vært utrolig viktig, og jeg måtte ha en 7-strengsgitarist, og det er ikke Gus G. Han sa det da jeg kontaktet ham; ‘Mike, jeg er en seksstrengs-gitarist’, og jeg var avhengig av sju-strengs for å få de dype tonene i riffene. Dermed ble virtuosen Gus G ansvarlig for soloene, og de soloene han sendte meg var simpelthen ufattelige! Jeg ble lamslått! Jeg var lamslått av det faktum at han var hyggelig nok til å ta på seg oppdraget, for han ble tildelt noter på noen av låtene, det vil si- han måtte lære seg ferdig skrevne soli, note for note. Og den tonen han fikk ut av soloene var ufattelige. Til og med soloene han bidro med selv gjenspeilte tekstene, noe som egentlig er ganske utrolig, for han kjente ikke tekstene da. Ta “So Alive”, for eksempel. Der er den første halvdelen av soloen skrevet av meg, mens Gus fikk frie tøyler på den andre halvdelen, og måten han løste den på er helt utrolig. Min del var jo skrevet ut fra teksten, som handler om ikke å kaste bort talentet sitt. Det er et vanskelig tema, og jeg følte ikke jeg hadde de riktige ordene til å formidle det, så jeg inkorporerte det inn i soloen, som ble atonal og litt merkelig, så den låter ikke helt som en gitarsolo. Som sagt så kjente han ikke til teksten, men han slapp løs talentet sitt fra det innerste indre, og gjorde akkurat som jeg hadde forventet av ham. Det er klassisk Gus G som du aldri har hørt det før, og han fortolket budskapet i låten perfekt uten å kjenne til det. Det var ikke ‘art by accident’, det var ikke et uhell i det hele tatt, det var planlagt fra min side å lokke det ut av ham. Tony Dickinson, som spiller bass, er med i The Trans-Siberian Orchestra, og det han gjorde; wow, han tok riffene jeg hadde laget, og jeg ba ham spille. ‘Spill!’ Om jeg hadde skrevet en note ‘M’, og han mente det passet bedre med en ‘Q’, ja da burde han spille en Q. Han spilte inn sporene sine, og jeg sendte de til Jimmy T. Da ringte han faktisk opp meg og spurte hvem som spilte, for han hadde aldri opplevd så klare bass-spor før, men der har du Tony. Og han gjorde det på timer, ikke dager eller uker. Timer! Jimmy T ble et naturlig valg, ettersom jeg jobbet mye med ham i Dream Theater. Så det disse gutta har gjort med musikken min, det er jeg som har skrevet alt, det er jeg som har spilt inn lede-sporene, og jeg spiller keyboards på plata. Det høres kanskje ikke så godt, men det er der. Pluss noen tracks og lydeffekter, de er også mine. Jen Majura er rett og slett med fordi jeg skrev ei låt spesifikt med tanke på henne. Hun ville jo helst ha spilt gitar, men begge gitarplassene var jo allerede fylt. Jeg har jobbet med henne før, og den pitchen hun innehar, den er utrolig. Det var ikke snakk om å gjøre flere opptak fordi hun var ute av pitch, for å si det sånn. Det naila hun fullstendig. Stemmen hennes er virkelig slående. Hun er jo egentlig gitarist, men hun har en swing i stemmen sin, som låter Motown, og det var akkurat det jeg behøvde. Hun fikk fram divaen jeg ville ha i “Glamorous Shades”. Motown, med et lite dryss av Mariah Carey. Derfor er jeg så glad for at du spurte hvem som er med, for jeg vil så gjerne få kommunisert ut hvor bra hun faktisk synger. Det fantastiske med samarbeidet vårt i studio, er læringsprosessen jeg fikk ut av det, for hun kunne si noe sånt som ‘dette ordet treffer ikke riktig’, det være seg konsonanter som flytter trykket på feil plass i forhold til fraseringen og slike ting. Hun forklarte det så fint, så jeg fant nye ord, så fikk hun føle seg fram på hva som ble mest naturlig for henne, så gikk vi for det. Men det ble egentlig gjennomgangstonen for samarbeidet med alle. De tok med seg ikke bare talentene sine, men de ble hjelpemidler for min del, så sluttresultatet kunne bli så bra som det faktisk ble.
– Jeg vet jo hva slags perfeksjonist du er, og kjenner til følelsen av aldri å bli 100% fornøyd; det er alltid den ene lille detaljen man skulle ønske man hørte før man sendte plata til mastring.
– Helt klart, men jeg sitter igjen med en utrolig god følelse nå, og når plata kommer 11. november, blir det slippfest der man kan kjøpe seg en fysisk kopi av plata, det blir en replika av settet mitt der, vi skal ta masse bilder, og rett og slett kose oss. Forhåpentligvis får jeg lagt ut noen videoer fra den happeningen også. Jeg skulle gjerne ha sendt plater til Europa også, men jeg har ikke råd til fraktkostnadene, rett og slett. Internasjonale fraktkostnader er for høye for det jeg har budsjett til, og det er et sårt punkt, men sånn er det. Jeg vet ikke hvordan det fungerer i Norge, om dere har radiostasjoner som har rockefans som målgruppe, og jeg kan ingenting om den delen av bransjen, men jeg håper at folk vil spille plata, og ønske seg låter på radio også, så musikken kommer ut til folk. Jeg skal jo ha masterclasses og kanskje gode gamle trommeklinikker, og nå har jeg et album å prate om, og forhåpentligvis ønsker folk å høre om hvordan den ble til. Jeg vil jo gjerne reise rundt og møte folk, det er jo det jeg elsker mest. Det er mye derfor jeg ikke lever i fortiden, den kan jeg ikke gjøre noe med. Om du sitter på scenen og gjør en feil, så må den feilen bare glemmes, for om du sitter og tenker på en feil du har gjort, gjør du en ny feil fordi du tenker på feilen du allerede har gjort. Av samme grunn tenker jeg ikke på Dream Theater på den måten. Jeg fikk mine år der, og det er jeg utrolig takknemlig for, men nå har jeg mine ting å fokusere på, så da får Dream Theater være i fortiden, mens jeg fokuserer på her og nå.
– Fornuftig tanke. Jeg har tatt opp mye av tiden din her nå. Tusen takk for historiene og dypdykk i plata såvel som i forskning.
– Beklager at jeg ramler ut på ville veier, du får vel din strie tørn med å transkribere dette. Det har vært en svært hyggelig prat, jeg håper jeg kommer meg til dine strøk igjen. Jeg hadde en av mine beste matopplevelser da jeg var i Tromsø, jeg fikk blåhvalsushi, haha. Jeg er en sjømatelsker, så det passet meg utmerket. Krabbe, skalldyr, iskald øl, jeg elsker Norge, og gleder meg til neste grunn for å komme tilbake. Jeg tror jeg må få i meg litt mat. Takk for tiden din, det var trivelig. Vi sees.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Mark Maryanovich
Livepics: Geir Kihle Hanssen
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023