Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Alexander Hallag
– Du har nylig gitt ut et nytt soundtrack-album, som heter «Waves of Anzac/The Journey». Jeg har forstått det sånn at dette er et soundtrack fra en dokumentar – i hvert fall den første delen, som tar for seg New Zealands deltakelse i første verdenskrig, stemmer det?
– Ja, det stemmer det. Det var for en TV-dokumentar av Sam Neill (Jurassic Park, Peaky Blinders) og det skulle vise seg å bli et ganske enormt prosjekt. Jeg tror jeg produserte mer materiale til den dokumentaren enn til noe annet jeg har gjort. Jeg kan tenke meg at det endte opp med å bli dobbelt så mye som man normalt gjør til en vanlig spillefilm. Det kom av at denne dokumentaren hadde musikk i bakgrunnen gjennom hele greia og da sier det seg selv at det blir ganske mye musikk som må lages.
– Hva med den andre delen av soundtracket, «The Journey»? Er de to delene sammenhengende på noen måte?
– Nei, ikke egentlig fordi «The Journey» handler om utfordringene dagens flyktninger som kommer til Australia opplever. «Waves of Anzac» tar for seg historien til militæret til New Zealand som begynte under første verdenskrig, men selve dokumentaren handler ikke spesifikt om første verdenskrig som du er inne på. Dokumentaren tar for seg hele historien til New Zealands hær helt fram til Vietnamkrigen, som titlene på låtene avslører. Du finner f. eks sanger som «Vietnam», men en stor del tar for seg oppstarten som var under første verdenskrig.
– Hvordan ble du kontaktet angående dette prosjektet?
– Vel, regissøren spurte meg. Så enkelt som det faktisk. Det beste er å bli spurt direkte av de som jobber med et prosjekt og har kjennskap til det. Jeg er så heldig å ha jobbet med dette en stund nå så jeg blir som regel spurt direkte av filmskaperne.
– Dette er ditt første soundtrack på ti år, men du har laget flere av disse opp gjennom karrieren din. Du har til og med vunnet priser for innsatsen din. Hvordan tilnærmer du deg prosessen med å lage et soundtrack kontra et vanlig studioalbum?
– Den fundamentale forskjellen er nok at når man jobber med et soundtrack, så fins låtene allerede på en film eller i en dokumentar. Det handler da om å samle de sammen på en fornuftig måte til et album. Du må finne de lydsporene som kan stå på egenhånd uten det visuelle hjelpemidlet, fordi ikke alt man har lagd til en film eller en dokumentar gjør det. De lydsporene som trenger det visuelle for å gi en effekt kan ikke tas med på et album helt enkelt. På samme tid kan ikke alle lydsporene være så framtredende fordi de vil da komme i veien for selve handlingen i filmen, eller i mitt tilfelle en dokumentar. Du trenger en del spor som bare flyter i bakgrunnen og gir stemning til en scene eller hva det nå skal være, men de passer ikke nødvendigvis inn på et album.
– I Nick Cave and The Bad Seeds hadde du, i tillegg til at du spilte flere instrumenter, oppgaven med å være produsent og arkitekt for mye av musikken. Har det hjulpet deg på noen måte når du har jobbet med disse prosjektene?
– Fra starten i Nick Cave and the Bad Seeds og helt opp til midten av 90-tallet lærte jeg veldig mye om disse tingene som du nevner. Grunnen til at jeg tok på meg den oppgaven i The Bad Seeds var ganske enkelt at ingen andre hadde lyst til å gjøre det, og jeg var dum nok til å si at jeg kunne gjøre et forsøk. Sånn begynte det og man lærer gjennom prøving og feiling. Det første albumet jeg alene hadde ansvaret for orkesterarrangementene var på «Kicking Against the Pricks» hvor vi brukte en helt utrolig kvartett fra Berlin der alle var over sytti år gamle. Det var utrolig morsomt å jobbe med dem. Jeg lærte meg tidlig å se hele bildet i det vi jobbet med, og ikke bare mitt eget instrument. Derfor ble jeg samtidig en som spilte mange forskjellige instrumenter. Jeg fokuserte ikke lengre på hva jeg selv spilte, men heller på hva albumet trengte hvis du forstår? Senere begynte flere i bandet og bidra, samtidig som Nick Cave selv ønsket å ta mer kontroll over musikken og lydbildet til bandet. Jeg hadde da lært meg alt jeg trengte å vite om å produsere og arrangere, så jeg hadde de evnene innarbeidet – som jeg kan ta i bruk når jeg ønsker.
– Ditt siste rene studioalbum, «The Fall and Rise of Edgar Bouchier and the Horrors of War”, som kom ut i 2018 var i likhet med «Waves of Anzac» også basert rundt temaet første verdenskrig?
– Ja, temaet ser ut til å gjenta seg, haha.
– Er du fascinert av krig eller er det hovedsakelig første verdenskrig som trigger deg?
– Faktisk så ble hele ideen rundt det albumet lagt fram for meg av en annen kar. Denne personen viste nok at jeg var interessert i det temaet. Han hadde en karakter i en bok han hadde jobbet med, som var soldat og poet under første verdenskrig. Han spurte meg om jeg var interessert i å gjøre noe sammen rundt denne fiktive karakteren som han hadde skrevet om. Jeg prøvde lenge å si nei, rett og slett fordi jeg hadde for mye å gjøre, men jeg var veldig fascinert i prosjektet og bestemte meg derfor for å si ja.
– Jeg vil ta deg med tilbake til albumet «Sketches From the Book of the Dead”, som kom ut i 2011. Det var ditt aller første soloalbum med utelukkende egne låter og samtidig ditt første etter å ha sluttet i Nick Cave and the Bad Seeds. Et veldig viktig album for deg med andre ord. Hvor viktig var den platen for deg personlig, og var det skummelt på noen måte?
– Jeg vet ikke om jeg var engstelig eller nervøs på noen måte, men så var de to tingene du nevner heller ikke planlagt. Da jeg forlot The Bad Seeds tenkte jeg ikke at ’Nå passer det godt å lage en ny soloplate med kun originalt materiale’. Faktisk så var jeg nok godt og vel halvveis i prosjektet allerede da jeg sluttet i bandet. I tillegg til mine egne ting, jobbet jeg med PJ Harvey på hennes «Let England Shake» rett etter jeg sluttet i bandet, så jeg var fortsatt like travel. Eneste forskjellen var at The Bad Seeds ikke var et av prosjektene mine lengre. Spesielt PJ Harvey kunne jeg være mye mer tilstede for. Jeg har spilt på en del av albumene hennes opp gjennom årene, men jeg har stort sett alltid måtte si nei når hun har spurt om jeg kunne tenke meg å turnere med henne, på grunn av at jeg ikke har hatt tid. Etter jeg sluttet i The Bad Seeds har jeg vært i en posisjon der jeg både har kunne spilt på albumene hennes og være med henne på turné, så det har vært fantastisk.
– Hele tre av soloalbumene dine har vært album der du har tolket musikken til den klassiske franske musikeren Serge Gainsbourg. En mann som er godt kjent i Frankrike, men som resten av verden nok ikke vet stort om. Hvordan i all verden ble du involvert i hans musikk og hvorfor har du gitt ut intet mindre enn tre album med hans musikk på engelsk?
– Da jeg begynte med å spille musikken hans på engelsk, var han ikke særlig kjent i den engelsktalende delen av verden, eller i noen andre land enn hjemlandet hans for å være helt ærlig. Serge Gainsbroug var en litt luguber fyr som stadig havnet oppi skandaler. Det var først da jeg begynte å sette meg inn i musikken hans at jeg oppdaget hvor flink han var som låtskriver, og folk visste ikke om det. Det var sånn hele den greia begynte, og prosjektet har liksom gått parallelt med resten av karrieren min. Det er ikke på noen måte sentralt i arbeidet mitt, fordi jeg oversetter og formidler egentlig bare noe som en annen har skrevet. De andre albumene mine, og da tar jeg med The Bad Seeds, føles mye mer som mine verk og jeg har et helt annen forhold til dem enn til de tre jeg har gjort med hans musikk. Samtidig får jeg utløp for en annen side ved meg selv gjennom å gjøre disse albumene som er ganske frigjørende og jeg liker å gjøre dem. Det er nok derfor det har blitt tre album og ikke bare ett – som gjerne egentlig hadde vært nok.
– Det meste du har vært med på av album har vært utgitt på Mute Records – inkludert ditt siste album «Waves of Anzac/The Journey». Hvor viktig har det vært for deg å ha den tryggheten og støtten?
– Utrolig viktig! Andre artister og band kan slite voldsomt med den biten. Andre jeg har jobbet med, som for eksempel Nick Cave eller PJ Harvey, hadde nok ikke hatt noen problemer med å finne noen som hadde vært villig til å gi ut uansett hva det skulle være de hadde ønsket å gi ut. En artist som meg selv derimot hadde nok hadde større problemer. Derfor har støtten jeg har hatt og har fra Mute Records vært utrolig viktig for meg. Jeg skylder Daniel Miller og resten av Mute en stor takk fordi ting hadde nok vært veldig annerledes for meg hadde det ikke vært for dem.
– Jobber du med noe nytt solomateriale for tiden, nå som hele verden har stoppet opp?
– Dette året var vel det første året siden The Birthday Party splittet opp i 1983 at jeg ikke hadde noe planlagt. Ingen reiser, ingen turnéer, ingenting. Så skjedde jo dette viruset, men jeg hadde nok gjort mye av det samme som jeg gjør nå uansett. Jeg hadde en del ideer skrevet ned i en notatbok som jeg har fått tid til å jobbe med. Jeg jobber metodisk og strukturert og har nå rundt fire sanger ferdige til to forskjellige prosjekter. Jeg holder også på med å skrive ned memoarene mine til en bok jeg lenge har tenkt på å skrive, som jeg nå har hatt tid til å komme i gang med. Jeg har flere ganger blitt forespurt det og hadde tenkt å gjøre det i år uansett, men så kom jo dette viruset, så det passet jo egentlig greit for min del. Jeg tipper mange artister der ute har gjort nøyaktig det samme nå i denne perioden, så det dukker vel opp en hel haug med biografier og sånt i løpet av et år eller to, haha.
– Når innså du at det var på tide å forlate Nick Cave and the Bad Seeds – et band du var med på å starte og som du var en viktig del av i så mange år?
– Det er litt vanskelig å tidfeste, men jeg viste at jeg ikke likte tilværelsen min i bandet lengre det siste året eller så. Nick Cave holdt på med Grinderman, som var helt i orden for meg, men det begynte å gli litt inn i det vi holdt på med i The Bad Seeds. Spesielt live skulle ting være mer rock and roll og alt handlet plutselig om å spille på større og større arenaer og det likte jeg ikke. Likevel så var nok den største faktoren at mitt forhold til Nick Cave ikke var det samme lengre. Vi hadde hatt et veldig godt musikalsk forhold i nesten tretti år, men ting hadde sakte men sikkert endret seg de siste årene av samarbeidet vårt. Forholdet vårt var ikke like positivt lengre og min rolle i bandet var ikke like viktig eller utfordrende for meg selv lengre – mot slutten spilte jeg vel stort sett bare gitar, mens tidligere gjorde jeg det meste egentlig. Det var ganske sammensatt, men det viktigste var nok forholdet mellom meg selv og Nick, så da følte jeg at jeg måtte komme meg til helvete vekk fra alt. I ettertid ser jeg at det var rett avgjørelse, fordi bortsett fra det første albumet til The Bad Seeds uten meg, «Push The Sky Away», så hadde det vel egentlig ikke vært bruk for meg og gitaren min. De siste par albumene har kun dreid seg om Nick, og bandet har bare hjulpet han å gjøre det han ønsker. Herregud, på den siste skiva har jo bandet nesten forsvunnet fullstendig, så jeg vet ikke helt hva jeg hadde kunnet bidra med der fordi Nick var tydeligvis drittlei av gitarspillingen min uansett. Det skal sies at det siste albumet er et modig album, og en del Bad Seeds fans liker det nok ikke. Han får nok ikke høre det personlig, men jeg har fått en del kommentarer fra folk som ikke helt har omfavnet det han gjorde på «Ghosteen».
– Det må være litt merkelig for deg å være på utsiden etter alle årene du var med i Nick Cave and the Bad Seeds?
– Ja helt klart fordi det var jo ’mitt’ band også. Jeg var med å starte det sammen med Nick Cave i 1983 og jeg savner jo selvfølgelig The Bad Seeds – bare ikke sånn som bandet fremstår i dag. Jeg har det bra med meg selv nå og det har Nick Cave og de andre også så alt ordnet seg til slutt. Jeg og Nick Cave prater sammen og har et positivt forhold igjen, så det er bra.
– Dere har funnet tilbake til hverandre igjen, ja?
– Å jada. Det var bare en kort periode på et par år der vi ikke kom helt overens, men da støvet hadde lagt seg, fant vi tilbake til hverandre igjen. At jeg forlot bandet bare måtte skje og jeg visste det, men jeg tror ikke Nick innså at jeg trengte å forlate The Bad Seeds. Det tok ham nok litt tid å innse det, men da han fikk stablet ting på beina igjen og fortsatte, forsto han hvorfor jeg måtte gjøre det jeg gjorde. Det er sånn han er som person. Han er ganske konservativ når det gjelder bandmedlemmer, så forandringer må på en måte bli påtvunget ham for at han skal gjøre dem, hvis du skjønner?
– Ja, for du var vel den som gjorde at The Birthday Party ble splittet opp ved at du forlot bandet – før dere da kort tid etter kom sammen igjen og startet Nick Cave and the Bad Seeds?
– Ja, det stemmer. En stor del av grunnen for at jeg forlot The Birthday Party var at Nick Cave trengte å forandre på det som skjedde rundt ham, men han nektet å innse det selv. Så jeg sluttet og tok i grunnen avgjørelsen om å avslutte bandet for ham. Det er akkurat samme sak nå når du tenker på det. Forskjellen var at med The Birthday Party så hadde bandet blitt totalt dysfunksjonelt og ingen pratet med hverandre lengre. Jeg orket ikke å kaste bort tiden min på det, så jeg sluttet. De andre var nok for nervøse med tanke på framtiden. Fordi det å spille sammen i band var det eneste vi kjente til, og de var nok ikke klare for å ta sjansen på å gjøre en endring. De, og spesielt Nick, trengte at noen tok steget og jeg gjorde nettopp det – akkurat som jeg gjorde da jeg takket for meg i 2009.
– Så hva ble det neste steget etter The Birthday Party splittet opp i 1983?
– Det neste steget var at Nick Cave begynte å spille inn ny musikk og kontaktet meg for å spørre om jeg ville spille med ham igjen. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over at han kontaktet meg så kjapt etterpå, fordi jeg trodde han fortsatt var sint på meg for å ha splittet opp The Birthday Party. Men han hadde ganske kjapt innsett at det var den rette avgjørelsen og at han ønsket å jobbe videre med meg, så jeg sa selvfølgelig ja til forespørselen. Den forespørselen og mitt ja skulle vise seg å være starten på Nick Cave and the Bad Seeds – så fulgte tjuefem år med non-stop kjør.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020