Det verserer sterke rykter om en rykende fersk Megadeth-plate rett rundt svingen, samtidig som bassist David Ellefson holder på med egne ting på si. Det er vanskelig å komme på bedre grunner til å intervjue folk, så vi fikk booka tid med Ellefson selv for mer detaljer rundt både hoved- og bigeskjeft.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Melody Myers, Anne-Marie Forker
– Vi er åpenbart nysgjerrige på hvor langt dere har kommet i prosessen til en ny Megadeth-skive. Hva kan du fortelle om statusen?
– Vi har kommet et godt stykke på vei altså – alt av innspilling er klart, det meste av overdubs er gjort, nå handler det mye om å finpusse siste rest. Dave (Mustaine) gikk mer eller mindre rett fra behandlingen mot halskreften til turné da den startet. Han klarte seg fint og ble stadig sterkere og sterkere og sang stadig bedre og bedre underveis. Heldigvis fokuserte vi mest på våre mainstream-låter som ikke er så brutale mot stemmebåndene i forhold til de mer thrasha låtene våre. Sånn sett er vi heldige, for vi kan stå sterkt imot de hardere metallbandene og dra frem de eldre klassikerne våre samtidig som vi kan roe det ned over et helt sett også med spor som “Trust”, “A Tout Le Monde” og “Symphony For Destruction” – altså mer midtempo arenarock hvis vi vil. Det er fint å ha den muligheten, for vi var avhengige av det for å få Dave i gang igjen. For å være helt ærlig har denne pandemien ikke vært så ille for oss da vi har kunnet fokusere fullt ut på albumet og Dave hatt sjansen til å bruke tiden på å fungere optimalt igjen. Selvfølgelig er det trist at alt er utsatt et år, men for vår del har det egentlig vært bra. Vi trenger ikke å utgi en skive for å dra på turné lenger, men det hjelper og fansen setter alltid pris på nytt materiale. Vi setter pris på at vi har den historien vi har og en stor kilde av sterkt materiale å ta fra, men vi er også fullt kapable til å lage nytt sterkt materiale. Det er det beste fra to verdener egentlig.
– Det beviste dere til det fulle med “Dystopia”.
– Takk for det, og den satte standarden for hva vi må levere på den nye skiva. Men vi stresser ikke med den, den er ferdig når den er ferdig og ikke et minutt tidligere.
– Hva vil du si denne nye skiva skiller seg fra nettopp “Dystopia”?
– Det er ikke så lett å si så mye om ettersom den ikke er ferdig og vi står midt oppe i det. Det er mye lettere å svare på når jobben vår er gjort, miksen er ferdig og resten er opp til plateselskapet. Da kan vi snakke mer.
– Jeg så Dave røpet en slags tittel i form av “The Sick, The Dying And The Dead”, er det en form for beksvart humor eller medfører det riktighet?
– Han nevnte det ja, men det er en foreløpig arbeidstittel vi har. Umulig å si om det er akkurat dét som ender opp som tittel, men vanligvis endrer det seg en fire-fem ganger, så høyst sannsynlig ikke. Vi får se når den kommer ut noen måneder fra nå. I gamle dager pleide vi å si “Nothing’s final until it’s vinyl”, som vil si at ingenting er sikkert før det er sendt til trykk. Alt kan forandre seg innen da.
– Hva vil du si er den største forskjellen mellom dagens Megadeth og tidligere besetninger?
– Jeg vil si at dagens besetning er den som er mest verdsatt av fansen, ihvertfall siden 90-tallet med Nick Menza og Marty Friedman. For oss har det vært klart fra start av at vi skal ha to dyktige men forskjellige gitarister, hvor vi i tillegg til Dave har hatt en rekke bestående av Chris Poland, Jeff Young og nevnte Marty Friedman helt frem til Kiko Loureiro som spiller med oss i dag. Det var det som skilte oss fra mange andre og som har skapt den sounden som vi har den dag i dag – vi var aldri en “one trick pony”. Og det var noe av det som skjedde med “Dystopia” der Kiko bidro med en massiv gitarspilling i tillegg til piano. Jeg har alltid figurert med varierende instrumentering og jobbet med både piano, munnspill og perkusjon – jeg har skrevet flere Megadeth-partier på piano – deriblant “I Thought I Knew It All”, og har jobbet for å inkludere flere instrumenter i lydbildet vårt men har som oftest blitt nedstemt med argumenter som “vi er ikke klare”. Nå har jeg brått en som er minst like ivrig som meg, og det er fint! Jeg gleder meg til vi drar ut på neste headliner-turné der vi setter dagsordenen, for nå har vi brått langt flere instrumenter å velge mellom og i tillegg er det uante muligheter med dagens teknologi å forsterke det visuelle inntrykket i musikken vår så det kommer til å bli veldig bra.
– Ved siden av Megadeth har du også holdt på med dine egne greier og ga sågar ut en coverskive nylig. Hvordan løste du det under pandemien og ikke ha mulighet til å reise?
– Med Megadeth fikk vi gjort det på den gamle måten, mens med Ellefson, og spesielt akkurat med “No Cover” måtte vi gjøre alt eksternt. Bandet som består av meg, Thom Hazaert (vokal), Andy Martongelli (gitar), Ron Thal (gitar) og Paolo Caridi (trommer) bor over store deler av verden og hadde ikke hatt mulighet til å få til dette på noen annen måte. Vi har også fått Alessio Garavello til å mikse for oss, og har sendt over lydklipp som han har skrudd sammen på en fortreffelig måte. Han er vår femte Beatle om du vil, og verdien av å ha en dyktig fagmann på laget er uvurdelig. Det er utrolig viktig å ha en dyktig produsent på laget, som Mutt Lange var for AC/DC eller Martin Birch for Iron Maiden og for ikke å glemme The Beatles selvsagt. En meget viktig brikke og en stor del av å gjøre om det vi skaper til en ferdig produksjon. Vi bruker ham fast og kommer til å bruke ham fremover, så Ellefson er på mange måter et seksmanns-band som består av fem musikere og en produsent. Men tilbake til spørsmålet ditt så spilte jeg inn det aller meste her jeg sitter nå mens jeg snakker med deg i den samme PCen jeg snakker med deg igjennom. Jeg og Thom planla en del i forkant og ble tidlig enige om sanger vi ville ha med. Det er veldig mye lettere når man skal gjøre et coveralbum enn å lage et nytt med nye låter ettersom musikken allerede er skrevet. Det ville blitt et helt annet scenario hvis man skulle ha komponert sammen over internett. Det er noe magisk som skjer i et rom når man er fysisk sammen og føler på hverandres energi. Det er på en måte en intuitiv konversasjon, ikke ulik den du og jeg har akkurat nå men hvor vi konverserer musikalsk. Men med “No Cover” kunne vi bare sende innspillinger frem og tilbake, og med de forskjellige tidssonene kunne jeg for eksempel våkne opp til et trommespor i mailboksen natta etter jeg hadde sendt ifra meg bassen. På den måten ble ting sendt frem og tilbake praktisk talt over hele verden før det hele endte opp hos Allessio i London som da sydde det sammen. Det var en helt ny og kul måte å gjøre det på, men nå som vi skal gjøre en ny skive som kommer til å ha mest eget materiale får vi se om det løser seg like enkelt. Vi har allerede påbegynt låtskrivingen der jeg og Thom hadde en kveld hvor vi formelig hamret ut låtidéer. Det var veldig inspirerende.
– Dere ga ut en EP ifjor kalt “Simple Truth”, er det noe som kommer til å ende opp på albumet eller blir det utelukkende nyskrevet?
– Den sangen kommer til å ende opp på albumet ja; Tingen som skjedde i 2020 var at vi egentlig ifølge planen skulle gi ut albumet i oktober, men på grunn av pandemien og vanskelighetene det medførte angående promotering og turné ble vi enige om å avvente og heller fokusere på en coverskive. Idéen kom vel etter Thom foreslo å gjøre en versjon av “Over Now” med Post Malone, og “No Cover” var en mulighet til å holde bandet aktuelt i etterkant av nettopp denne versjonen da den gjorde det ganske bra. Det var en unik mulighet til å holde hjulene i gang til vi har anledning til å gi ut et eget album.
– Det må føles godt å kunne snu seg brått om når det trengs å fortsatt få til ting?
– Det er det som er befriende med Ellefson – vi er et såpass lite band med få folk rundt oss så det er enkelt å snu om vinden ved behov, mens med større band som Megadeth er det en helt produksjon bak teppet som gjør det vanskelig å legge om planer som ofte ligger et år eller mer fremover i tid så der kan man bare trekke i nødbremsen ved krise og stoppe helt. Ellefson derimot har ikke den entouragen så det forenkler nødløsninger betraktelig. Så vi hadde muligheten til å dukke unna og famle oss fremover igjennom krattet for å kjapt gjøre noe annet enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Vi er et veldig stort lite band som heldigvis har muligheten til å gjøre noe sånt.
– Jeg blir så inspirert av å snakke med folk som får til ganske omfattende sidesprang i tillegg til sine daglige virke i noen av verdens største og mest suksessfulle band, som deg og Steve Harris med sitt British Lion. Hvordan får man det til å fungere?
– Jeg er jo stor fan av Iron Maiden, og har hatt mange samtaler med Steve når vi har varmet opp for de der vi har utvekslet idéer og vår ekstreme lidenskap for musikk – og jeg tror det ligger mye akkurat dér; Når man brenner såpass mye kan det være sunt å av og til ta et skritt ut av det man driver med for å gjøre noe annet som “bare” er for gøy. Han driver jo på mange måter Iron Maiden med sine fremtidsvisjoner og lager det meste av musikken, men selv han trenger å prøve ut nye ting. Jeg snakker ikke om å slutte i bandet for å gjøre en solokarriere, men bare et lite avbrekk fra hverdagen uten forventninger eller press. Det tror jeg er sunt. Morsomt at du skulle spørre, for jeg snakket akkurat med Eddie Trunk om soloalbumene som Kiss slapp mot slutten av 70-tallet som var selve høydepunktet på karrieren deres da de var størst i verden. Det var et forsøk fra manageren om å holde bandet sammen, og en brilliant idé for det har ikke blitt gjort på den måten hverken før eller siden, og det holdt hjulene i gang en liten stund til i det minste – selv om Ace Frehley jo allikevel sluttet for å gjøre en solokarriere. Jeg var livredd da Megadeth ble oppløst i 2002, for da hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle gjøre ettersom jeg ikke hadde noen alternativer. I ettertid har jeg skjønt at jeg og Dave trengte et lite avbrekk fra hverandre, og jeg stablet et par band på bena underveis – som F5 og Temple Of Brutality i tillegg til å bidra på andre artisters utgivelser. Så da jeg kom tilbake til Megadeth i 2010 følte jeg meg som et mye sterkere menneske, en mye bedre musiker og ikke minst med en hel del nye erfaringer jeg kunne bringe inn i bandet. Jeg skjønner absolutt hvorfor Steve Harris trenger British Lion, for det er helt enkelt som en ferie ifra dagjobben. Det er også en mulighet vi har til å bruke musikk vi skriver som ikke helt passer inn i dagjobben vår og da bidrar til å gi liv til den istedet for å bli kastet. Jeg får en helt annen kreativ tilnærming til det jeg gjør når jeg vet at det ganske sikkert kommer til å ende opp som noe. Og spesielt under pandemien har det gjort behovet for musikalske sidesprang enormt, og jeg føler jeg kan ringe opp omtrent hvem det skal være og vedkommende har både tid, mulighet og ikke minst lyst. Det er i det minste noe positivt med denne krisen, og det kommer til å ende opp i mye bra musikk skal du se. Også jeg har blitt oppringt flere ganger av artister som lurer på om jeg kan bidra med bass. Selvsagt kan jeg det, jeg har ikke så mye annet å finne på. 2020 har tross alt endt opp som et ekstremt kreativt år, og det kommer vi alle til å høste fruktene av veldig snart. Dette har skapt en helt ny og unik måte og jobbe sammen på, og det er noe vi tross alt kan ta med oss videre når denne krisen en gang er over.
– Ser du for deg at Ellefson kommer til å turnere noen gang?
– Åja, vi har faktisk allerede booka en turné i oktober som allerede har blitt utsatt et par ganger og selvfølgelig er avhengig av at ting åpner opp så det kommer helt klart til å skje. Men samtidig skal det passe inn i turnéplanene til Megadeth og når det åpner opp som er rimelig massive så det blir en liten kabal å få opp. Vi har en liten planlagt verdensturné som vi kan få unnagjort i et smell i motsetning til Megadeth som gjerne holder på i et år eller halvannet, men de detaljene kommer først på plass når vi vet det lar seg gjøre.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021