Reprise
Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon som har brukt tiden til å bearbeide tapet av den langvarige manageren Nick John, og resultatet er deres mest ambisiøse verk hittil. 15 spor består herligheten av, og ikke et eneste sekund føles overflødig.
Den begynner med et trommeras i åpneren “Pain With An Anchor” som glir over i et av skivas mest melodiske og dystre gitarriff og starter “Hushed & Grim” på en utsøkt måte. Et sintere vers bidrar til variasjonen, noe som virkelig er representativt for albumet i helhet. Et av de feteste riffene på skiva kommer allerede i låt nummer to, “The Crux”, og sammen med et ekstremt fengende vers er dette også en tidlig favoritt. Mastodon på sitt aller beste.
Når man vet bakgrunnen bak handlingen på skiva er titler som “More Than I Could Chew” ekstra sterke, og skrekkfilm-introen her gjør seg ekstremt godt selv om det musikalske temaet ikke har noe med låta å gjøre ellers. Jeg må også trekke frem den roligere og ekstremt melankolske “Skeleton Of Splendor” der refrenget med sin modulasjon er et av de absolutte høydepunkt på skiva. Den blir sittende igjen i timesvis i etterkant, og når den slår ut i full blomst mot slutten er det til like full gåsehud over hele kroppen.
Sporet som mer enn noen definerer variasjonen på albumet er “Teardrinker” som ligger langt på vei i poprock-gata og har tilogmed en synthsolo midtveis, selv om den så definitivt låter Mastodon den og. Veldig fin liten perle som står seg meget godt til resten av skiva. Singelen “Pushing The Tides” har vi fått blitt kjent med en periode og er skivas definitivt korteste spor og så absolutt Mastodon som vi kjenner de og er således et fornuftig og forståelig singelvalg. Jeg får litt thrashvibber av riffet som åpner på “Peace And Tranquility”, men den slår fort over til velkjent Mastodon-shuffle. Og med tanke på thrashvibber er “Savage Lands” nødt til å være det mest metall bandet noensinne har gjort, og jeg nikker litt til Gojira under hovedriffet. Råtøff låt som tøffer skiva opp en smule, en skive som aldri slutter helt å overraske.
På en skive med låter der de fleste har en lengde over gjennomsnittet stikker den kryptisk titulerte “Gobblers Of Dregs” av med seieren med sin spilletid på 8:34 minutter. Og ikke én eneste gang under denne tiden tar jeg meg i å synes den blir for langtekkelig, noe som ikke er alle artister forunt. Det samme gjelder også for etterfølger “Eyes Of Serpents”- som “bare” varer i 6:50. Litt mer americana over denne og her begynner jeg å miste oversikten over hvor mange musikalske referanser som ligger i Mastodon. Men det er også i aller høyeste grad en helhet og en rød musikalsk tråd over “Hushed & Grim”.
“Gigantium” er skrevet bevisst for å avslutte ballet, og det høres godt. Den starter seigt og fint med et lass med gitarer, selv om jeg ved første gjennomlytt var skeptisk for at det kom til å være en lang stund til slutten hvis det temaet skulle vare skiva ut. Men jeg burde også ha skjønt at det ikke er noe problem med denne gjengen på denne skiva, for rundt midtveis slår den helt om til avslutningspartiet, og for et avslutningsparti! En enkel men sterk og ekstremt fengende melodi over et fantastisk tema blir gjentatt om og om igjen til en stadig økende crescendo til den slår fullstendig pusten av en før alt ender med en vakker strykekvartett. Jeg måtte faktisk bruke litt tid for å hente meg inn etter endt avspilling. En helt usaklig sterk avslutning på en usaklig sterk skive.
Selv om jeg alltid har likt Mastodon har jeg stadig hatt et lite problem med at det blir litt kjedelig i lengden, og derfor var jeg litt skeptisk til å ta for meg denne bautaen av en skive – men det problemet er fullstendig gjort til skamme på årets slipp som også kommer til å ende meget høyt oppe på lista over årets album når den tid kommer. At det er bandets soleklart beste utgivelse er det overhodet ingen tvil om, og det er relativt imponerende av en gjeng som besitter den backkatalogen de har – over 20 år inn i karrieren. Til sammenligning slapp Metallica “St. Anger” omtrent på samme tid. (Og vi har Mastodon på coveret og intervju med vokalist/bassist Troy Sanders inni nyeste nummer! Kjøp det her og nåh!)
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 29.oktober 2021