Tirsdag 31. juli 2012
Til tross for at det var en tirsdag i fellesferien, hadde 7-800 fans funnet veien til Rockefeller. Og for en kjerringreising disse ble vitne til! Fra åpningen med mektige og foruroligende «The Invisible Man» hvor vokalist Steve Hogarth stavrer teatralsk inn på scenen med svart dress og hornbriller, til den improviserte avslutningen og ønskelåten «Between You And Me» satt det aller meste som en kule. Spesielt gitarist Steve Rothery (intervju her!) virket mer på høgget enn jeg har sett ham på lenge, selv om han har blitt enda mer lik Bjarne Håkon Hansen siden sist, og hans gitarsoloer på «The Great Escape» og «Neverland» jagde frem gåsehuden og sto for kveldens største øyeblikk. Mannen har en unik nerve og tone på spillet sitt som svært få andre enn David Gilmour matcher ham på. Hogarth hadde slitt veldig med stemmen de siste dagene, og har nok hatt atskillig bedre dager på jobb, men innsatsen og sceneutstrålingen hans var som alltid 110%.
Bandet har fått en del kritikk for å ignorere 80-tallskivene sine med Fish på vokal, men denne kvelden fikk vi faktisk hele tre låter fra denne epoken; «Slainte Mhath» i starten, pluss rungende allsang på «Sugar Mice» og en ytterst sjelden «Kayleigh» i ekstranummerbolken. Alt materiale fra de to nyeste skivene «Somewhere Else» og «Happiness Is The Road» var utelatt, (noe som neppe plaget mange, inkludert Rothery) mens «Marbles» fra 2004 var representert med hele fem låter, deriblant maratoneposene «Ocean Cloud» på 18 minutter og «Neverland» på 12, og nevnte «The Invisible Man» på 13. Vi fikk derimot en smakebit på den kommende skiva «Sounds That Can’t Be Made», som Hogarth som introduserte med «This is not the best song on the album». Men «Power» låter som umiskjennelig, klassisk Hogarth-Marillion, og er atskillig mer muskuløs på scenen enn i versjonen som har vært tilgjengelig på nett de siste ukene. Alt i alt en alldeles strålende konsert, en maktdemonstrasjon, og jeg kan vanskelig forestille meg at noen gikk dypt skuffa ut i sommernatten etterpå. 5/6
Tekst & foto: Geir Amundsen