Den blir mye refleksjoner om alder og nostalgi når jeg ringer Morgan Håkansson en tirsdagskveld i august. At tiden flyr er det ingen tvil om, jeg ser at forrige gang jeg intervjuet Morgan var lenge før jeg begynte i Norway Rock Magazine, nemlig i 1999 og utgivelsen av «Panzer Division Marduk». Hva har du gjort siden sist?
– Jeg har vel gitt ut noen plater og spilt litt live. Nå sitter jeg på verandaen og venter på at det skal begynne å regne og tordne. Ja, tiden flyr. Det er vel noe med alderen, men det er først i senere tid jeg er blitt nostalgisk og lurt på hvor tiden blir av. Man stopper litt opp når man innser at trommisen vår, Simon, ble født det året vi ga ut demoen vår. Hva faen? Vi har jo bare kjørt på og ikke tenkt så mye over årstall underveis. Som når jeg ser på hockey, og oppdager at mine favorittspillere er født i 2004. Det føles ikke veldig lenge siden, man tenker jo at folk født da er barn. At man selv er eldre, er veldig merkelig. Uansett er det noen dager hjemme akkurat nå, før jeg reiser for å forberede turen til Japan. Deretter gjør vi de to siste sommerfestivalene. Jeg tror det har blitt sytten festivaler i sommer, så det er full fart.
– Med så mange festivaler venter vel en rolig høst?
– Nei, det gjør det så visst ikke. For da kommer plata, så bærer det av gårde til Asia i september. Deretter er vi hjemme en uke før vi reiser til Sør-Amerika. Vi kommer også til Oslo. I januar spiller vi på Origvm Satanicvm III festivalen på Parkteatret.
Telefon var ikke den opprinnelige intervjuplanen. Vi avtalte en prat på Beyond The Gates, men Marduks hektiske liv tillot ikke dette.
– Vi ankom Bergen rett før gig og skulle fly igjen halv sju på morgenen ned til Rockstad Extreme Festival, hvor vi spilte halv to på dagen. Før Bergen spilte vi på MetalDays i Slovenia, som for øvrig holdt på å bli kansellert grunnet flom. Mange band innstilte, men vi kjørte på. Vi fløy til Bergen via Stockholm, men rakk ikke hjem, så det ble hotell på flyplassen før vi satte kursen mot Beyond The Gates.
– Er det alltid så hektisk?
– Nei, men jeg synes faktisk det er ålreit å få unnagjort tre festivaler på en gang. I stedet for å spille, ha en dag hjemme før man må på tur igjen. Det er det samme med de siste festivalene også, Motocultor i Frankrike på fredag, for deretter å reise av gårde til Summer Breeze i Tyskland og spille lørdag.
I sommer kom første singel fra «Memento Mori», «Blood Of The Funeral». En særdeles intens låt, med et sykt hektisk leadparti som ligger over hovedriffet. Jeg var veldig spent på hvordan dette ble løst live, da Marduk kun er en gitar.
– Den pålegget er jo bare en liten ekstra greie, så det blir å ligge på rytmen. Vi er ikke et band som kjører på med musikk på tape. Man må jo fjerne et par skall, det gjør vi på en del av de gamle låtene som tydelig hadde to gitarer, men jeg synes det fungerer bra med bare en. Vi har vurdert en ekstra gitarist, men så ønsker vi ikke å ødelegge kjemien som er der nå.
Etter at deres bassist gjennom de siste tre årene valgte å hilse til fansen fra scenen på en måte man gjorde i Tyskland for åtti år siden, fikk han lov til å henge fra seg bassen og gå. Dette var nå i april, og på «Memento Mori» (anmeldt her!) fremstår bandet som en trio, mens bassen fremføres av studiotekniker og alltid go-to-bassist Devo Andersson.
– Jeg elsker trioformatet. Jeg skulle gjerne vært en trio, men likefult et fullt band, som Motörhead og Venom. Vi har ikke tatt noen beslutning rundt dette med om vi skal ha en ny fast bassist. Devo har gjort noen jobber i sommer, mens Simon fra Valkyrja blir med oss i høst. Per nå er vi en trio, og vi stresser ikke så mye rundt det.
«Those Of The Unlight» var lenge min favorittskive med Marduk. Nå synes jeg derimot svenskene er et av få band som blir bedre og bedre, og dermed har den havnet litt ned på rangstigen, men jeg var jo veldig fornøyd i Bergen da de åpnet og avsluttet konserten med låter fra den.
– Det er en klassiker vi stadig vender tilbake til. Og vi spiller jo gjerne låter vi verdsetter selv også, og det er en plate vi fortsatt liker godt. Så har vi jo kommet i den situasjonen at det begynner å bli vanskelig plukke låter til konsertene våre.
– Ja, for mange merket seg at «Panzer Division Marduk» ikke var representert i Bergen.
– Ja, vi har spilt noe fra den i sommer, men vi pleier aldri å bestemme setlisten før vi ankommer spillestedet, så ingen konserter er helt like. Det er gøy å variere litt.
– Selv i Bergen, hvor dere ankom rett før spilletid?
– Ja. Og det var gøy å være tilbake i Bergen, vi har alltid hatt det bra der.
Jeg skulle gjerne sett Marduk i Grieghallen, noe som naturligvis ikke passet deres hektiske skjema, da konsertene der startet dagen etter de spilte på Verftet.
– Det hadde selvsagt vært stas, men vi tenker ikke så mye på det. Vi gir jernet uansett scene.
Vi snakker om at tiden flyr og det kan jo lede oss inn på «Memento Mori», en tittel som minner oss på at vi en dag skal dø. Krigsteamet fra de seneste platene er satt til side, mens døden er hentet frem igjen. To sider av samme sak tenker nå jeg.
– Ja, det er jo det. Alt henger sammen. Det ene utelukker ikke det andre, og død er jo et tema vi har vært innom på alle skivene våre. Du får krig, du får død og du får litt av alt. Vi har gjort temaer om døden på plater som «World Funeral», «La Grande Dance Macabre» og til dels også «Plague Angel». Dette er nok et tema som ligger i en hvert menneskes interesse, så jeg anser det som naturlig å vende tilbake til temaet.
– Forrige plate «Viktoria» kom i 2018, dette betyr at vi kanskje ikke er helt ferdige med band som ble stoppet opp av pandemien?
– Ja, litt hemmet ble vi kanskje, men det hadde faktisk ikke så mye med det å gjøre. I 2018 turnerte vi veldig mye, også ønsket vi å gjøre litt søkelys på 30-årsjubileumet vårt. Vi er et band som har sluppet plater veldig tett, noen ganger en plate i året. Så vi hadde bestemt oss for at nå skulle vi bruke litt tid, sånn at det kunne bygges opp en interesse og at folk faktisk rakk å vente på en ny plate.
– «Blood Of The Funeral» er også platas første video. Bandbildene er hentet fra denne settingen. Hvorfor er klokka ti på fem?
– Ja, det får folk fundere på. Det er flere årsaker til det som vi tenker folk kan finne frem til selv. Det er ikke første gangen vi gjør noe sånt, men enkelte ting er selvsagt mer åpenbare enn andre.
– Du og trommeslager Simon har holdt dere til deres vanlige navn. Etter hva jeg har av info om plata så er vokalist Mortuus nå blitt Daniel Rostén.
– Ja, men han har brukt Daniel på tidligere plater også mener jeg bestemt, men så kokte det vel litt bort. Dette er ikke noe vi har lagt så stor vekt på. Det var bedre da Venom og Bathory startet opp, da visste ingen noen ting, nå ligger jo all info tilgjengelig overalt. Et kjapt søk på nett og man vet hva artisten heter. Det var jo mer magi før. Bare det å lete etter musikk. Man måtte virkelig jobbe. Myteomspunnede innspillinger som du kunne jakte på i måneder før du fikk hørt. Nå finnes de overalt. Så på mange måter var det bedre før, da mystikken fortsatt fantes.
– Og youtube er jo en av disse plattformene hvor det meste finnes. Selv Marduk finner man der. Og da med hele tre videoer fra «Memento Mori».
– Ja, video nummer to slippes i morgen. Og den siste litt senere i høst.
Da intervjuet gjøres i august er det den tyngre «Shovel Beats Sceptre» det er snakk om som singel nummer to. Også her er klokka ti på fem. Dette er en låt jeg synes har mye Funeral Mist i seg. Ikke noe feil i det, da det er en av mine favoritter på plata og Funeral Mist er fett som fy.
– At ting kan ligne er jo noe vi tenker på, med det er jo ganske naturlig når Daniel bidrar med musikk også i Marduk. Men jeg synes ikke det gjør noe. Det er to forskjellige band med forskjellige temaer.
– Videoer er virkelig i skuddet igjen etter mange år i dvale. Og det ser jo ut som plateselskapene legger en del ressurser i dette?
– Ja absolutt. Egentlig må det ikke koste så mye, men det blir jo kostbart om man ønsker å holde de på et visst nivå. «Throne Of Rats» videoen fra «Plague Angel» er veldig primitiv, og den kostet oss fem hundre kroner. På denne plata valgte vi å legge mye ressurser i «Blood Of The Funeral», mens neste kanskje ikke er like profesjonell. Jeg liker å gjøre litt forskjellige. Det handler mye om stemningen og settingen. I dag kan man gjøre en bra video med en mobiltelefon om man ønsker. Eller et gammelt videokamera. Alt kommer an på innfallsvinkelen og hvilken stemning du er ute etter. Det er viktigere enn fancy utsyr og mye penger. Uansett sjanger så er de fleste spillefilmer i dag laget med overdrevet teknologi. Men stemningen mangler. Det ser jævlig proft ut, men du får ikke samme følelsen som når du ser en skrekkfilm fra seksti eller syttitallet. Og ikke minst hadde disse filmene ekte skuespillere.
– Så har du lyricvideos, det er noe som virkelig gir meg lite.
– Jeg vet ikke helt jeg. Det er jo fint for folk å kunne se tekstene før en plate kommer ut, men jeg sitter med litt blandede følelser rundt dem. Noen passer, andre ikke.
– Siden Daniel ble vokalist i 2004, har han i all hovedsak designet plateomslagene.
– Han har jobbet med coveret i omtrent et år. Han har brukt mye tid på å reflektere over tekstene for virkelig å levere en kraftpakke fra oss som band. Jeg har store vanskeligheter med å skjønne band som spiller inn en plate, for så at plateselskapet ordner et cover. For oss er det viktig at musikk og tekster passer sammen, men også omslaget, sånn at alt blir en sterk enhet. Og det synes jeg vi har lykkes med på «Memento Mori». Det er beleilig at en i bandet kan gjøre dette, for vi vet jo virkelig hva vi vil ha. Dette kan vi overføres til innspillingene også, de har vi siden 2004 spilt inn i vår gamle bassist, Devo, sitt studio her i Norrköping. Det er veldig behagelig å jobbe nær hjemmet, og spille inn når man er motivert i stedet for å reise til et prestisjenavn og jobbe under press en gitt periode. Og at dette er en styrke føler jeg vi får bekreftet når vi er ute og spiller. Ofte snakker man om band som har en skive alle foretrekker. Vi møter folk som har forskjellige Marduk-skiver som sin favoritt.
Morgan hadde god kontakt med Mayhems Øystein Aarseth, og skal ha bekreftet å være en av dem som mottok en bit av Deads kranium. Vi gjør dette intervjuet noen dager etter det var tretti år siden Aarseth ble drept.
– Euronymous er det største black metal-ikonet vi har. Han la grunnlaget for all moderne black metal fra 90-tallet og frem til nå. Det går ikke an å undergrave hans betydning. At noen forringer dette, er skandaløst. Det vi ser i dag hadde ikke eksistert uten ham.
– Hva tror du han hadde syntes om dagens black metal?
– Nåå, det er vanskelig å si. Jeg har vel selv ikke så mye til overs for alt der ute, og er veldig selektiv. Alt eksploderte og spredte seg i mange retninger, så det blir vanskelig å svare på. Jeg liker når noen har noe genuint i seg, det kjenner jeg gir meg mest. Han hadde nok likt mye, men jeg tror mye hadde sett annerledes ut. Og det er jo det samme med Dead, og hva han skulle synes om at Morbid spiller live igjen. Jeg tror han hadde syntes hele denne myten om ham hadde vært tåpelig, hehe. Samtidig døde begge unge, og det er lenge siden, så det er vanskelig å si hvordan det ville utviklet seg. Det er jo ingen som trodde denne musikken skulle bli så stor. På den tiden var det smått og selektivt og innenfor sin egen sfære. Og det kan man jo savne.
– Med tanke på at black metal i dag er din jobb, savner du den tiden?
– Absolutt, man blir jo lett nostalgisk når man tenker på alle årene som har gått. Så er det jo blitt sånn at mye som kalles black metal ikke er black metal for meg. Men alle har sine verdier, jeg vet hva jeg synes.
– Jeg leser av og til folk kommenterer på nett at barna deres sier black metal er musikk for mamma og pappa.
– Hehe ja, sånn er det vel når man blir eldre. Det var jo det samme med Kiss. Det er jo en viss rekrutering, men vi som har spilt mye live ser fortsatt mange av de samme folkene nå som på nittitallet. Mange av de forvant en stund, men er nå tilbake.
Akkurat Beyond The Gates er jo en festival forbundet med mye nostalgi. Morgan var en del av Abruptum, som ga ut to plater på Aarseths selskap Deathlike Silence. Jeg forventer meg Abruptum i Grieghallen til neste år.
– Ja, hvem vet? Men akkurat Deathlike Silence skulle det vært interessant og fulgt om Øystein hadde fått leve. Både Marduk og Dissection skulle jo signes der. Han hadde noen tanker om hvordan han skulle få den grunnleggende økonomien til selskapet opp og gå også. Nå var han jo en visjonær, og alt gikk ikke akkurat som han ønsket, men jeg mener uansett han er det største ikonet som har eksistert.
– Har du i det hele tatt fått noen forespørsler om å kjøre Abruptum live?
– Nei, det har ikke vært aktuelt. Det hadde blitt vanskelig å gjenskape live, så det er nok best ugjort. Se på Bathory da de begynte å snakke om å spille live. Jo lenger et band har holdt på, jo høyere blir forventningene.
– Har man en Abruptum LP fra Deathlike Silence, er det mulig å hanke inn et par tusenlapper.
– Det er jo slett ikke plater for alle det der. Men jeg synes vinylprisene i dag er helt hysterisk høye. Jeg må le når jeg ser hva enkelte gamle skiver går for. Jeg så ikke helt for meg at vinyl skulle gjenoppstå på det nivået det nå har gjort. Det kom jo knapt en vinyl i en tiårsperiode fra midten på nittitallet, så eksploderte det. Jeg liker CD også, men synes det er veldig trivelig med vinyl. Ikke minst er det en visuelt langt bedre pakke. Og lukten. Det er det samme med bøker. Jeg går mye på antikvariater. Og det å lukte på en gammel bok eller vinyl er helt herlig.
– Hvordan ser samlingen din ut?
– Jeg samlet en del før, men solgte alt i 2003. Det tok sånn plass og jeg ble litt lei. Så begynte jeg å savne de og har vel nå mer vinyl enn jeg hadde da. Men jeg har en litt annerledes samling nå, jeg har ikke kjøpt opp samme titlene som de jeg solgte. Det er blitt litt mer obskur musikk. En del klassisk og skrekkfilm musikk. Ellers blir det en del pop og rock som man finner på loppemarkeder.
– Finner vi Bathorys gule geit og original «Deathcrush» hos deg?
– Jeg har fortsatt «Deathcrush» ja, men gule geita har jeg aldri hatt. Jeg husker vår gamle bassist B. War kjøpte den da den kom og solgte den på slutten av nittitallet for tjuefem kroner, haha. Den er litt dyrere i dag ja. Det var jo morsomme tider, da man kjøpte skiver fordi de så heftige ut. Jeg husker et amerikansk heavy metal-band som het Impaler. Logoen deres tilsa at dette må være bra, men det var det jo slett ikke, haha. Men det var ikke all verdens med plater og det var ikke så lett å grave frem info i forkant. Sånt savner jeg litt i dag. Det var helt magisk når man kom over sånne ting. Så er det jo også en del skiver man ikke likte da som man finner bedre i dag.
– Det tror jeg kommer litt med årene. Band som Foreigner og Blue Öyster Cult er et par band jeg liker nå, som jeg ikke kunne skjønne at noen hørte på da jeg var yngre.
– Ja, det var gubberock. Jeg fattet ikke hvorfor AC/DC ble nevnt i samme åndedrag som metalband, for det var jo bare drit. Men så ble man eldre, og da forsto man, hehe. Det er veldig gøy å snakke musikk. Jeg er veldig glad i spesialbokser, det har jeg alltid likt. Jeg er ingen kassettsamler, men tyske Darkness Shall Rise gir jo ut noen aldeles nydelige kassettbokser.
– Kan vi vente oss sånne ting fra Marduk?
– Vi har noen ønsker, men ikke noe konkret planlagt. Nå fremover er det «Memento Mori» som er vårt fokus. Men det kommer jo en tid etter den, så vi får se.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Håkan Sjødin
Livefotos: Geir Kihle Hanssen
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023