Columbia
Med tanke på at Manic Street Preachers i 1992 kjepphøyt proklamerte at de skulle gi ut verdens beste debutskive og så oppløses, så har de hatt en imponerende lang karriere. De har eksister i over tretti år, og gir nå ut sin trettende skive, fire år etter den litt sprikende forgjengeren «Futurology», og har etablert seg som et av Storbritannias ledende veteranband. Greit nok at de har surret seg inn i en og annen blindgate underveis, men de har aldri vært redde for å variere og eksperimentere, og de har aldri vært kjedelige. På «Resistance Is Futile» møter vi igjen det mer melodiøse, orkestrale Manics som vi kjenner fra skiver som «This Is My Truth Tell Me Yours», «Send Away The Tigers» og «Postcards From A Young Man». Hvis du håper på en oppfølger til en av de aggressive Manics-skivene som «The Holy Bible», «Know Your Enemy» eller «Journal For Plague Lovers», så vil du muligens bli skuffet over denne, selv om de lyrisk ligger nærmere det resignerte uttrykket fra de tre sistnevnte.
Dette er på langt nær den mest eksperimentelle skiva som den walisiske trioen har servert oss. Åpningssporet «People Give In» er ingen pangåpning – de har nok prøvd å lage noe majestetisk, men det blir heller ganske stillestående, generisk og repetitivt. Den påfølgende «International Blue» låter derimot nøyaktig slik du forventer at en Manics-singel skal høres ut, med et fengende allsangrefreng i en storslagen orkestrert låt med James Dean Bradfields inderlige stemme i front, og det er vel bare Nicky Wire som kunne skrevet denne teksten, en hyllest til den franske kunstneren Yves Klein.
«Vivian» er lovende, men har et særdeles fantasiløst refreng til manics å være, og i strålende «Dylan & Caitlin» får vi den nå nærmest obligatoriske duetten, denne gang med The Anchoress i tospann med Bradfield. (Dette er en tradisjon som startet på debutskiva med fantastiske «Little Baby Nothing», hvor de genialt nok fikk ex-pornostjernen Traci Lords til å synge en tekst om pornoindustrien. Og «Your Love Alone Is Not Enough» med The Cardigans’ Nina Persson ble også en av deres største hits.) «Liverpool Revisited» er ikke den første låten de har skrevet om Hillborough-tragedien i 1996, men det er definitivt den korteste – og beste.
Men også på denne skiva er det et par låter som ikke går noe steds, som gir meg null musikalsk utbytte. På side 2 (eller i starten av andre halvdel) åpner de med «Sequels Of Forgotten Wars», en låt de burde ha jobbet atskillig mere med, eller droppet totalt, og «Hold Me Like A Heaven» skjønner jeg heller ikke hvor de vil med. I intervjuer har bandet antydet at denne skiva skulle være litt tilbake til røttene a la debuten, men det hører jeg kun i «Broken Algorithms», en låttittel som aldri vil bli rappet av Whitesnake, Anvil eller AC/DC. I «In Eternity» gir de forbildet David Bowie en liten hyllest, både musikalsk og i teksten, og avsluttende «The Left Behind» demonstrerer hvorfor man aldri må slippe bassist Nicky Wire i nærheten av en mikrofon.
Så joda – til tross for noen løspatroner her og der, så vil nok fans av Manics mer melodiøse sider kunne ha glede av «Resistance Is Futile», selv om den nok ikke går inn blant bandets aller beste album. Men de viser ihvertfall at kreativiteten fortsatt lever i beste velgående.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 13.april 2018