Fredag 4.februar 2022
Det er jammen ikke ofte at jeg er på to konserter på rad med samme band. Men Madrugada spilte sin forrige konsert på Sentrum Scene før jul i 2019 – og neste var altså på Oslo Spektrum drøye to år senere, og nå med en splitter ny skive i bagasjen, «Chimes At Midnight«. Det var lenge usikkert på om denne helgens to konserter skulle bli noe av, men bandet bestemte seg i forrige uke for å uansett kjøre på med max antall tilskuere, som da var 1500, og da restriksjonene ble lempet på tidligere denne uken, ble det lagt ut flere billetter i salg. Totalt ble det et under forholdene ganske fullt lokale med sittende publikum, skal vi tippe mellom tre og fire tusen?
Dagens besetning besto av den originale trioen som dannet bandet hjemme i Vesterålen på midten av 90-tallet, altså vokalist Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og den hjemvendte trommis Jon Lauvland Pettersen, supplert med de samme to som også backet bandet på 2019-turnéen, gitarist Cato Salsa og kinderegget Christer Knutsen. Dessuten bidro Erland Dahlen på perkusjon (litt spesielt siden Dahlen erstattet Lauvland Pettersen som trommis i bandet) og Freddy Holm på fiolin og pedal-steel.
Som oftest når man skal anmelde den første konserten på en turné, spesielt hvor bandet skal fremføre mange nye låter for aller første gang, prøver man som anmelder å være litt snill, og ser igjennom fingrene med at bandet kanskje nødvendigvis er så samspilte som de burde være. Men – det var ikke nødvendig i dette tilfellet. Dette satt som en kule fra de åpnet med «Nobody Loves You Like I Do», førstesporet fra den nye skiva og til de to timer senere avsluttet med «Valley Of Deception». La oss også alle gi en stor runde applaus til kveldens lydmann som sørget for glassklar lyd på alle instrumenter og mikrofoner.
Selv om karene var ivrige på å vise frem de nye låtene (og det ble vel spilt ni av disse), så kan det ikke nektes for at det var de eldste låtene som fikk best respons fra publikum – og det er jo nesten en selvfølge. Fra debuten «Industrial Silence» fikk vi magiske «Electric», «Strange Colour Blue», «Salt» og første ekstranummer «Vocal», og alle de andre fire skivene var representert med minst en låt hver. Vi må trekke frem «Majesty» som pisket frem gåsehuden og gjorde det musestille i Spektrum.
Vi må dra frem et par mann spesielt her. Sivert Høyem, altså. Den stemmen hans er bare av en annen verden, han har et særpreg som du skal til Eddie Vedder og Nick Cave til for å finne maken, og det er komplett umulig å forestille seg at han noensinne synger surt. Og så ble jeg mektig imponert over det overnevnte kinderegget Christer Knutsen, som oppleves som helt uunnværlig i dagens Madrugada-besetning – han korer dritbra, han spiller keyboard eller gitar etter behov, og han dæljer til og med løs på en jernstang med hammer når han finner det for godt. Klapp klapp!
Selv om bandet gikk av scenen etter «bare» 15 låter, var det ingen som trodde konserten var over, og det var den ikke. Tvert imot var Madrugada forsterket med strykekvartetten Oslo Strings på de siste syv låtene, og under livedebuten av nylåta «You Promised to Wait For Me» kom Ane Brun valsende ut på scenen og gjorde låta om til en duett. Og da var det ingen tvil om hva som var neste låt – countrylåta «Lift Me» er bandets eneste #1-hit, og fikk Spektrum-publikumet på beina. Ikke akkurat undertegnedes favorittlåt, men den ble levert i en glimrende versjon. Kveldens siste livedebut var en fantastisk versjon av nyskivas avslutningslåt, «Ecstasy» (en låt som forsåvidt har blitt fremført tidligere, men da av Høyems kortlivede nye band Paradise i 2017), før det kulminerte med en gnistrende «The Kids Are On High Street» og mektige «Valley Of Deception».
Nei, dette var rett og slett svinebra, og jeg trenger overhodet ikke være overbærende og snill fordi dette var deres første konsert på to år. Og dere som skal se de i kommende timer, uker og måneder kan bare glede dere, det kommer neppe til å bli dårligere etterhvert. Konsertåret 2022 kunne knapt ha fått en bedre start. Og kan vi avslutte med å nevne at vi har et stort intervju med Vesterålens store sønner i neste nummer av Norway Rock Magazine, ute i slutten av måneden? 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
