43 år har de holdt det gående, men nå har de hatt en pause på 14 år siden forrige album. Endelig er King´s X tilbake, og selv om det knapt har gått et år siden forrige prat med den alltid så følsomme Doug Pinnick, måtte vi slå på tråden igjen, for å høre hvordan det står til med favorittrioen vår.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Mark Weiss, Derek Soto
– Hva har du bedrevet tiden med siden vi sist hadde en prat?
– Ikke mye, vi er fortsatt i post-covidsituasjonen her, og jeg ble smittet for en måneds tid siden. Jeg var på en bursdagsfeiring på The Rainbow (Bar & Grill i Hollywood), og møtte nærmest alle jeg kjenner som jeg ikke har sett på årevis, der vi delte både jointer og drinker, og klemte masse, så det var vel nærmest på bestilling at jeg ble sjuk, og var ikke i form før etter et par uker, og da dro vi rett på turné, så jeg rakk ikke å øve noe særlig heller. Men nå er det historie, spillejobbene gikk knallbra, og nå føler jeg meg veldig bra, faktisk.
– Det er godt å høre, men Ty (Tabor, gitar/ vokal) har vel også vært litt ute av form, noe som gikk utover Europa-turnéen.
– Det stemmer, han har noen utfordringer som han må testes ut for, så vi får vel vite resultatet i september eller deromkring, om vi kan fortsette turneringen, eller om vi må roe ned, eventuelt kutte ut turnering i det hele tatt.
– Hvordan gikk det med ham på jobbene dere gjorde i USA?
– Det gikk greit, så lenge vi tok vare på ham, og sørget for at han fikk nok tid til hvile og restitusjon, gikk det bra.
– Det er godt å høre. Send ham våre beste ønsker. Det har blitt fjorten år siden King´s X sist ga ut et album, men nå er «Three Sides Of One» snart ute. (Anmeldt her!) Hva har tatt så lang tid?
– Hehe! For å være helt ærlig, var ikke Ty og Jerry (Gaskill, trommer/ vokal) interesserte i å lage et nytt album. De var av den formening at om vi skulle lage ei ny skive, måtte vi overgå oss selv, og lage det beste albumet vi noensinne har gjort, ellers var et uaktuelt. Jeg diskuterte med de i fjorten år, men de var ikke klare for det, før én dag da jeg bestemte meg for å gjøre et siste forsøk, da ga de etter og godtok forslaget mitt. Det gikk som de ville; vi har lagd det beste albumet vi noen gang har gitt ut, og vi har hatt det utrolig moro underveis i prosessen.
– Hvordan var låtskriverprosessen- lagde dere låter sammen, eller hver for dere?
– For min egen del hadde jeg med meg 27 låter inn, vi endte opp med å bruke sju, Ty hadde med en håndfull, og Jerry kom også med noen idéer. Vi er veldig fornøyde med det, og jeg vil nesten kalle det for vårt «White Album», for det viser King´s X fra sin beste side, utvilsomt! Vi skriver veldig forskjellig, men til tross for dette, låter det fremdeles som King´s X så fort vi arrangerer og spiller låtene som vi gjør. Jeg ynder å kalle det familiedynamikk, hæhæ! Spesielt Jerry har vært tilbakeholden med låter gjennom alle årene egentlig, jeg tror han innbilte seg at Ty og jeg ikke bryr oss om låtskrivinga hans, men det gjør vi så absolutt! Han leverte tre knallsterke låter, og synger de selv også. Jævlig moro, og litt som Doobie Brothers og Eagles, som også har flere vokalister, og Queen også, for den del. Tidligere har jeg tatt meg av det meste av vokalen, mens de andre har bidratt litt her og der, men denne gangen bestemte vi oss for å endre litt på den oppskrifta, og jeg mener bestemt at det har gitt oss et bedre resultat, for dette er sånn vi høres ut i 2022. Jeg er veldig fornøyd med den avgjørelsen i hvert fall. Michael Parnin, som produserer skiva, hadde kun ett krav; at vi alle synger. Han forlangte at vi gjør alle disse harmonigreiene som folk er vante med, det som mange forbinder med oss. Merkelig nok har vi aldri sett på oss selv som et vokalband, vi holder på med dette for musikkens del, men vi vet at fansen forventer flerstemt vokal, og da blir det sånn. Vi elsker å synge sammen, misforstå meg riktig, men vi behøver noen som dytter oss i riktig retning.
– Med den mengden låter som ble tatt med i prosessen, hvordan valgte dere låtene?
– Vi spilte de, rett og slett. Jeg tok med den mengden jeg hadde, og Tys sju og Jerrys tre veide like mye som mine, så vi måtte bare prøve oss fram til hvilke låter som fungerte best. Vi gjorde som vi alltid har gjort; vi har latt følelsene styre. Det har fungert bra før, hvorfor skulle det ikke gjøre det nå. Vi har også luksusen av å ha egne studioer, så nå for tida stiller alle tre med nærmest ferdige demoer, så vi kan bare lære låtene og spille de sammen, for å høre hvordan de fungerer. På den måten får vi prøvd alle låtene med vår tvist og våre nyanser til dem.
– Betyr det at med så mange låter i kofferten, kommer vi til å få enda mer ny musikk fra King´s X?
– Å jada! Jeg har jo enda flere nye låter etter denne innspillinga var over, og jeg er utvilsomt lysten på å gi ut mer.
– Er disse låtene øremerket King´s X, eller kan de like gjerne ende opp på ei soloskive?
– Jeg skriver for låten sin del, ikke for et bestemt prosjekt. Om de ikke ender opp på en av våre skiver, kan jeg godt gi de ut på egen hånd. Jeg antar at jeg har rundt 400 låter i arkivet som ingen har hørt enda, låter som jeg har lyst til å gi ut, men problemet, hehe, er at jeg hele tiden lager ny musikk, så arkivet rekker ikke å tømmes. Jeg vil tippe at når jeg er borte, kommer noen til å gi ut musikken, så familien min kan tjene noen kroner, haha. Alt er jo ikke like bra, man må lage noen dårlige låter for å få til noen bra.
– Hvordan var oppholdet på fjorten år for dere? Dere har jo jobbet på hver deres kant gjennom perioden, hvor mye kontakt har dere hatt de siste årene?
– Vi er jo som brødre; vi hater hverandre, men elsker hverandre også. Stort sett hadde vi ikke mye kontakt med mindre avgjørelser måtte tas, eller det kom inn penger. Vi har jo vært opptatt med våre respektive prosjekter. Jeg har jo gitt ut tre plater med KXM, to med PGP, tre soloalbum og en Hendrix-tribute, blant annet, så tida har virkelig gått fort.
– Hvordan har historien deres vært, hvordan har du opplevd de 43 årene som har gått? Jeg ser du ble litt ettertenksom her nå.
– Hehe, du la merke til det ja… Jo, det har vært en lang og utrolig reise, og den er ikke over enda. Vi har opplevd så mye, og spilt for så mange mennesker. Det har vært et eventyr… og vi har blitt tatt spesielt godt mottatt blant våre egne, musikerne, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Akkurat det har vi opplevd gjennom hele karrieren. Hvor enn vi spilte, opplevde vi at andre musikere og band sto med haka på gulvet, og sånn var det helt fra starten, så vi trodde vi kom til å bli et av de største bandene i verden. Det ble vi jo ikke, men oppmuntringa vi fikk fra musikkmiljøene verden over har vært helt utrolig, og når vi i tillegg opplever å bli sett på som inspirasjonskilde for et utall artister, jeg mener, hva mer kan man ønske seg? Jeg fyller 72 år i september, og tenker innimellom på det faktum at jeg aldri ble rik og berømt, men det er faktisk helt ok. Jeg forstår endelig hva det egentlig dreide seg om dette livet jeg valgte. Jeg, og vi, har betydd så mye for så mange, og de historiene vi har fått høre fra folk vi har berørt, det gjør meg så utrolig takknemlig. På mange måter blir det for mye for meg, men jeg forstår det, og jeg blir utrolig rørt av tanken.
– Der er vi inne på den følsomme typen vi pratet om sist.
– Haha, javisst, men det er bare sånn jeg er, men vi dekte vel det området greit sist, haha!
– Det gjorde vi, hehe. Vi krysser fingre for at Ty kommer seg på beina, så vi får oppleve dere i Europa igjen også.
– Det gjør vi også. Immunsystemet hans stoppet oss nå sist, legen sa han ikke kom til å klare en tur til Europa sånn som helsa hans er nå. Vi begynner å bli eldre vi også, og må før eller senere innse at vi ikke kan holde på på samme vis som vi gjorde for 20-30 år siden, spesielt alt det tullete vi drev med. Nå er vi eldre, og behøver å bli bortskjemte, haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022