Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Mathias Blom
Livefoto: Anne-Marie Forker
– La meg begynne med å gratulere med atter et flott Katatonia-album!
– Stort takk! Artig å høre, dette føles riktig bra.
– Det har gått et par år. La oss sparke dette i gang med noen ord om de kontekstuelle forholdene.
– Ja, la oss gjøre det! Da pandemien traff oss var alt plutselig i det blå – «City Burials» var én måned unna utgivelse, og samtlige konserter som skulle gjøres var det bare å glemme. Heller enn å sitte og vente, gikk jeg i gang med å skrive ny musikk. Hver eneste dag under det første korona-året, skrev jeg – helt uten tanke på hva det skulle bli eller hvilken kvalitet det måtte holde. Alternativet var tross alt å være forbannet. Vi hadde naturligvis ingen tidsfrist knyttet til dette. Ingen visste at jeg skrev musikk. Det virkelig positive var at det ga meg stor frihet, jeg kunne skrive hva jeg ville og ta all den tiden jeg trengte. Dette vil jeg mene at høres, for «Sky Void Of Stars» ble en nokså variert skive.
– Hvor og hvordan er «Sky Void Of Stars» innspilt?
– Som jeg nevnte skrev jeg musikk hver eneste dag i en periode. Dette ble det etter hvert mye materiale ut av. Kontrakten med Peaceville hadde utløpt, så vi måtte finne nytt selskap. Det ordner seg nok, tenkte jeg, la oss bare gjøre dette nå. Innspillingen ble gjort i Stockholm og København.
– Jeg vil anta at dette med å finne selskap var relativt uproblematisk?
– He-he, joda. Men vi begynte altså på innspillingen uten å vite hvem som skulle gi det ut. Dette ga oss en følelse av frihet, ettersom det ikke var noen forventninger knyttet til skiva. Uansett, trommene spilte vi inn i Danmark, med Jacob Hansen bak spakene. Dernest reiste vi tilbake til Stockholm, hvor bass, gitar og vokal ble lagt. Så fikk Jacob besøk igjen, for å mikse. Innspillingen begynte i mars, og allerede i mai var plata klar. Det gikk fort, dette. Det kjennes veldig bra å kunne få til noe så flott på så kort tid.
– Med Katatonia vet man litt hva som kommer. Allikevel oppleves det spennende når et nytt album er underveis. Hvordan knar de det denne gangen, liksom.
– Ja, presist, vi har blitt litt eksperter på dette (latter). Ved å spille denne musikken har vi malt oss litt opp i et hjørne. En dedikert lytter vil høre de subtile endringene og nyansene som uttrykkes fra gang til gang, men om du hører, la oss si, hver tredje skive, låter nok platene våre temmelig like. Det er litt det som driver oss, altså dette med nyanse og interne influenser. Hva kan vi gjøre for å få det litt annerledes? Kommer folk til å høre variasjonene? Har man gode, dedikerte ører finner man nye saker å ta inn i alle skivene vi gjør. For meg er dette spennende.
– «Sky Void Of Stars» er umiddelbart lettere å komme inn i enn det for eksempel «Fall Of Hearts» var. Jeg hører mer tradisjonell heavy metal i det nye materialet.
– Ja, sånn er det, dette er helt bevisst. Det kan ha noe med frustrasjon å gjøre, altså frustrasjon over å ikke kunne spille konserter. Jeg ville skrive låter som er mer live-vennlige denne gangen. Det er mer hjertet enn hjernen som har vært i sving her.
– «City Burials» har litt av både forgjengeren og oppfølgeren.
– Enig! «City Burials» er mer filmatisk, men holder som du antyder også noen tradisjonelle hardrock-impulser. «Fall Of Hearts» var nok mer eventyrlig. De tre skivene er nokså ulike, vil jeg si, selv om noen nok vil hevde at de høres likedan ut (latter).
– Det er ikke lett å si hvordan Katatonia sjangermessig skjærer til landskapet.
– Nei, ikke sant? For meg er drivkraften låtene, arrangementene og lydbildet. Det som inspirerer meg er musikk, ikke andre band, artister eller musikere. Målet er å gjøre vår musikk slik som vi vil høre den. Et annet mål er å overgå vårt forrige album. I livet lærer man noe hver dag, og slik er det også med musikk. Jeg vil bare at Katatonia skal bli bedre og fortsatt låte som Katatonia. Inspirasjonen min er å sitte og kjenne meg kreativ. Det kommer noe ganske eget ut av dette.
– I likhet med Mikael Åkerfeldt har du røtter i den opprinnelige dødsmetallen. Dere har begge utviklet dere bort fra dette. Mikael mener bestemt at death metal-bunnen fortsatt er der i Opeth. Vil du si det samme om Katatonia?
– Å ja, helt klart. Det var samtidens dødsmetall som gjorde at vi våget å starte band for tretti år siden. Akkurat det kommer vi ikke unna, og det gjør heller ikke Opeth. Hadde vi gått for en Judas Priest-greie ville det ha falt i grus. Dødsmetall handlet til å begynne med like mye om tekster og den visuelle presentasjonen som det handlet om musikk. Da vi satte i gang, var vi ikke spesielt dyktige musikere. Dødsmetallen inviterte oss inn, kan man si – det var helt perfekt for oss å begynne der. Selv om det kanskje ikke høres så godt i dagens Katatonia, er bakgrunnen definitivt der.
– Death metal er tusen ting nå. Utover Bloodbath, er dødsmetall noe du fortsatt følger med på?
– Da Katatonia startet opp var death metal er sjanger. Nå er det et overbegrep med tusen underkategorier. Jeg henger ikke med på alt dette, men den opprinnelige dødsmetallen er fortsatt veldig viktig for meg. Det er på grunn av den at vi sitter her i dag.
– Hvordan vil du beskrive forbindelsen og dynamikken mellom Katatonia og Bloodbath?
– Vel, Bloodbath er nok der for at vi skal kunne gjøre ting som vi ikke lenger kan gjøre med Katatonia. Det kjennes godt å ha denne ventilen, det er rett og slett herlig å gå mellom de to bandene og kjenne på inspirasjonen. Det er ikke hver dag jeg føler for å skrive en melankolsk progballade. Fra tid til annen har jeg lyst til å skrive en skikkelig Obituary-greie også. For meg samler Katatonia og Bloodbath alt jeg liker med musikk. Katatonia er i dag et så eklektisk band at det meste kan inngå. Det eneste jeg ikke får inn i Katatonia er god gammeldags dødsmetall. Og der kommer altså Bloodbath inn. Med disse to bandene kjenner jeg meg komplett.
– Bloodbath er svære nå. Hvordan finner du og Nick (Holmes) tid til dette når både Katatonia og Paradise Lost er såpass aktive?
– Det kan være vanskelig, såpass skal jeg innrømme. Spesielt hvis det er festivalsommer og begge bandene er ute og farter kan snubletråder forekomme. Av og til må jeg gjøre noen offer, men stort sett går det greit. Ved anledning har vi spilt på samme festival og på samme dag. Så lenge konsertene ikke er rett etter hverandre har jeg ingen problemer med akkurat det.
– Jeg ser gjerne både Katatonia og Bloodbath på Sweden Rock neste år. Er dere i omløp?
– He-he, jeg kommer gjerne med begge, men per nå er ingenting booket. Vi har begynt å se på dette, altså på programmet for i sommer.
– Progrock-impulsen er tydelig i dagens Katatonia. Hadde du tilbake i 90-årene en forbindelse til progrock-miljøet omkring platebutikken Mellotronen? Jeg tenker da særlig på band som Anekdoten, Änglagård og Landberk.
– Ja, for faen, jeg handlet mye på Mellotronen. Jobbe der gjorde jeg også, sammen med blant andre Mikael (Åkerfeldt). Mikael og jeg var oppslukt av dødsmetall-scenen i den perioden, men han hadde også mye annet på hjertet som han presenterte meg for. Så det gikk mye i Änglagård og Anekdoten, i tillegg til Morbid Angel og slikt. Änglagård, Anekdoten og Landberk har vært med meg i alle år. Spesielt Landberk, som jeg synes er et helt utrolig bra band. Det finnes litt i Katatonia som er Landberk-inspirert, faktisk.
– Dette har det blitt snakket for lite om.
– Ja. Spesielt Landberk snakkes det for lite om. Dette nordiske tonespråket som også Katatonia kan få frem i blant… Den nordiske folkemusikken er utrolig vemodig og melankolsk. Til og med de «gladere» stykkene opplever jeg gjerne som melankolske. Dette er noe også vi tar vare på i visse deler av musikken. Det ødslige og ensomme.
– Definitivt! Da må jeg bare takke for praten. Er det noe du vil si på tampen her før vi runder av?
– Jeg er fornøyd og stolt over det vi nå har utrettet. Som vi har snakket om har «Sky Void Of Stars» litt av alt – ikke bare progrocken, men hele Katatonia-spekteret får jobbe på denne. Derfor synes jeg folk skal høre på den (latter).
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022