Eagle Vision
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer. «Live in Japan 2017» har undertittelen «Escape + Frontiers», noe som gir deg et ganske så klart hint om hva du har i vente. Det er to år siden Journey skulle feire 35-årsjubileet til deres syvende og mestselgende skive «Escape» med en konsert på den mest legendariske arenaen i Asia – Budokan i Tokyo, som har vært åsted for innspillinger av klassiske livealbum fra Deep Purple, Bob Dylan og Cheap Trick, for å nevne noen. Og som om ikke hele «Escape» var nok (og det var det jo ikke for å fylle en hel konsert), så gjør de også hele oppfølgerskiva «Frontiers» fra 1983, også den breddfull av monsterhits.
Det er mye lettere for Journey å rettferdiggjøre at de kjører to klassiske 80-tallsskiver i sin helhet når de faktisk fortsatt har samtlige musikere fra den perioden i rekkene. Neal Schon og Jonathan Cain har vært med konstant siden disse skivene ble utgitt, Ross Valory har vært ute av bandet i en periode men stabil siden 1995, og trommis Steve Smith kom hjem i 2015 etter en 20-årig permisjon. Det eneste unntaket er naturligvis vokalist Steve Perry, som i praksis la opp i 1998 – selv om han overraskende nok kom med sin tredje soloskive i høst. Den umulige jobben med å fylle Perrys sko har det siste tiåret blitt utført på en fantastisk måte av filippinske Arnel Pineda, som leverer en vokalprestasjon som den nå 70-årige Steve Perry pr idag ikke hadde hatt sjangs på å tangere. Han ser kanskje ut som en konfirmant, men Arnel har faktisk bikka 50, utrolig nok.
Vi må også nevne assisterende turnékeyboardist Travis Thibodaux, som frigjør Jonathan Cain til å ta rytmegitaren på de mer rocka låtene. Og Journey skal ha skryt for å ikke gjemme ekstra musikere bak sceneteppet, slik mange andre band gjør. Travis får faktisk ta vokalen på en og annen låt, og presenteres på lik linje med de andre bandmedlemmene.
Ulempen med å presentere et konsept som dette, med å annonsere at man skal gjøre skiver i sin helhet, er selvsagt at det blir svært få overraskelser underveis. Det som er litt uvant, er å se et band, som vanligvis er nødt til å kjøre en hitparade nærmest på autopilot, denne gangen virkelig konsentrerer seg for å spille låter de ikke har gjort på over tredve år. Mens de vanligvis kan gjøre dette perfekt i søvne, ser man her at de skjerper seg, de har blikkontakt med hverandre og snur seg mot trommisen for å samkjøre brekk og avslutninger – noe de vanligvis ikke trenger.
Ikke mange band kan åpne en konsert med en av tidenes største hitlåter, og vanligvis er jo det et trumfess man spiller ut til sist. Men siden «Escape» åpner med ikoniske «Don’t Stop Believin'» (den mest solgte låten digitalt noensinne), så gjør også denne konserten det – og man forventer nesten at de skal rope ‘Thank you, good night!‘ etterpå. Lista legges skyhøyt med det samme, for hvor kan man gå derifra? Heldigvis har Journey nok av godbiter å by på fra samme skive – den rocka «Stone In Love» trøkker bra, og balladen «Who’s Crying Now» har en av de vakreste og mest følelsesladde gitarsoloene noensinne.
Av ene eller annen grunn glimrer «Troubled Child» med sitt fravær her, enda den beviselig ble spilt denne kvelden, for aller første gang noensinne. Muligens var bandet ikke fornøyd med versjonen og kuttet den fra DVDen, for hvis man ellers skulle utelate en låt eller to, burde «Back Talk» eller «Dead Or Alive» heller røket ut – to låter som de aller færreste har på sin Journey Topp 50. Men det er ulempen med å annonsere at man skal spille en skive i sin helhet – da er man nærmest forpliktet til å også spille låter som ingen har særlig interesse av å høre – eller spille.
Ekstranumrene er det eneste som byr på overraskelser. Først ut er «La Raza del Sol», som opprinnelig var B-siden av «Still They Ride», og på senere reutgivelser av «Escape» – en virkelig obskur låt for kjennere altså, og en nærmest Santana-inspirert jazz-rocker med lange og improviserte instrumentalpartier som garantert fikk 14000 japanere til å klø seg i hodet. Et mer åpenbart og lettvint valg hadde kanskje vært å heller fremføre «Only The Young» og/eller «Ask The Lonely», som begge ble skrevet i «Frontiers»-perioden, og som de aller fleste kjenner godt til fra «Greatest Hits»-skiva. Men når man ser Schon og Smith kose seg glugg ihjel under denne låta, skjønner man hvorfor! Denne glir etterhvert over i klassikeren «Lovin’, Touchin’, Squeezin'», og innen den er ferdig har ekstranumrene passert tyve minutter.
Både lyd og bilde er selvsagt knivskarp, og filmingen er utsøkt med både nærbilder og panorama, og uten den hysteriske kryssklippinga med skifte av kameravinkel to ganger i sekundet som mange andre konsert-DVDer lider under. «Live in Japan 2017» viser kanskje ikke Journey på høyden av sin karriere, men den gir et solid bilde av hva dagens besetning er kapable til, og musikalsk feier de gulvet med de fleste andre band – spesielt Steve Smith og Neal Schon gir deg hakeslipp gang på gang i løpet av disse to timene. Den minner deg om hvor ufattelig sterke og tidløse skiver både «Escape» og «Frontiers» er, og at Journey på ingen måte er et pusete balladeband – de har også nok av muskuløse rockere på reportoiret.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 29.mars 2019
Les også vårt arkivintervju med Journeys keyboardist Jonathan Cain!