Med tanke på at det er gått elleve år siden Journey ga ut «Eclipse», hadde nok de fleste fans gitt opp håpet om en ny skive fra AOR-kongene, spesielt etter alt bråket med bassister og trommeslagere som har blitt sparket og saksøkt bandet, og at gitarist og eneste originalmedlem Neal Schon la ut på turné med helt andre musikere under navnet Journey Through Time i 2019. Men i juli kom omsider «Freedom», og vi fikk Schon på tråden fra San Francisco for en oppdatering på ståa.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Robert Knight
– Du nyter noen dager hjemme før dere skal fortsette turnéen dere startet i vår?
– Ja, vi gjorde akkurat ferdig første del av turnéen sammen med Toto, og det har gått ekstremt bra – vi har spilt i arenaer og det har vært utsolgt over alt, med fantastiske tilbakemeldinger fra både fans og kritikere. Vi fortsetter i juli når skiva er sluppet, og nå legger vi planer om turnere mer med Toto i 2023, for kombinasjonen av Toto og Journey er midt i blinken for fansen.
– De fleste som liker Journey, liker også Toto, og vice versa?
– Nettopp! Så det er valuta for pengene. Og jeg har vært god venn av Steve Lukather i evigheter, så det var på tide at vi fikk gjennomført en felles turné. Og nå er det snakk om å komme over Atlanteren sammen med Toto også.
– Endelig! Det var på tide.
– Det vil i så fall skje senere på året, i 2023. Jeg har også snakket med Carlos Santana, for nå som jeg er bandets manager kan jeg pøse på med idéer! Og jeg har lyst til å sette opp noen stadionkonserter med oss og Toto og Santana. Lukather er helt med, og noen av promotørene jeg har snakket med, sier at vi kan vurdere stadioner allerede. Vi får se hva som skjer.
– Det har vært mye turbulens i rekkene til Journey de siste årene. Orginalbassist Ross Valory og trommis Steve Smith fikk fyken under bitre omstendigheter i 2020, inn kom Randy Jackson (som spilte på 1986-klassikeren «Raised On Radio») og Narada Michael Walden, og i fjor kom nyheten om at Deen Castronovo var tilbake på trommestolen, etter at han ble sparket i 2015. Og nå er visst både Randy og Narada ute igjen. Hvem er det egentlig som har turnert i år, og hvem spiller på skiva?
– Deen Castronovo på trommer, han låter bedre og synger bedre enn noensinne, han spiller og synger ræva av seg! Og så har vi Todd Jensen på bass nå …
– Åh, din gamle kompis fra Hardline?
– Ja, og så har han spilt i bandet til Paul Rodgers (ex-Bad Company, Free, The Firm), det var et sykt bra band. (Jensen har også spilt i bandene til David Lee Roth, Alice Cooper, Ozzy Osbourne og Steve Perry.)
– Vi snakket faktisk med Deen i fjor vinter, og da var han veldig gira på den nye The Dead Daisies-skiva – og neste uke hadde han sluttet. (Les det her!) Så jeg ble litt bekymra for ham og tenkte at enten har han ramla av vannvogna, eller så er han tilbake i Journey. Men var det da han kom inn i bildet igjen?
– Du, vi var i Chicago i juli i fjor og gjorde oss klare til å spille våre første konserter med den nye besetningen, med Narada på trommer – han spiller fantastisk bra på den nye skiva, i tospann med Randy Jackson. Men han hadde litt problemer med å huske alle detaljene i låtene, for det er veldig mye, og vi spilte rundt 30 forskjellige låter på de par oppvarmingskonsertene vi hadde før Lollapalooza. Tre timers konserter med en pause underveis. Så jeg foreslo at vi skulle få inn Deen, fordi han kan alle disse låtene baklengs og forlengs, bedre enn noen andre. Selv om det var jeg som skrev låten, kan jeg bare spørre Deen: ‘Hvordan var nå mellompartiet på den låten her?’, og han kan nynne partiet og instruere hele bandet om hvordan det skal gjøres. Han har en slags fotografisk hukommelse for musikk, bare han har hørt låten en gang, så sitter den for alltid. Og det er en veldig nyttig egenskap i den situasjonen vi befant oss i. Dermed ble det to trommiser på denne korte sommerturnéen.
– Men så forsvant Narada ut igjen?
– Ja, av helsemessige årsaker. Etter den turnéen hadde han et lettere hjerteinfarkt. Det kan ha skyldtes den mentale anstrengelsen med å lære seg å spille 30 nye låter. Jeg snakket med ham, og han følte det rette var å fokusere på familien, han har flere barn, noen ganske unge, så vi fant ut at han heller burde ta det rolig. Jeg elsker den mannen, fantastisk trommis og produsent. Men det tryggeste for ham nå er å være hjemme og heller bare jobbe i studio.
– Han har jo blitt 70 år gammel. Her i Norge er han mest kjent for låten «Gimme, Gimme, Gimme», som var en stor solohit for ham i 1985.
– Ja, stemmer – det var visstnok en kjempehit i Skandinavia, men ikke her. Men det var jo en velsignelse for oss at den perfekte erstatteren sto klar til å steppe inn på kort varsel. Det slo meg etter at vi hadde spilt på IHeartRadio Music Festival i Las Vegas i september, da hadde vi Marco Mendoza (ex-Whitesnake, Blue Murder, The Dead Daisies) på bass. Vi bare fullstendig knuste alt den kvelden, men da jeg skulle mikse opptaket etterpå, la jeg merke til at bassen ikke helt var der den skulle, Marco spilte masse forskjellige greier. Det hørtes ikke riktig ut i mine ører. Problemet var egentlig at han hadde for mye å gjøre til å kunne lære seg disse låtene på 100% riktig måte. I Europa er han overalt, han har tre-fire ulike band og en solokarriere, så han hadde smurt seg selv for tynt til å lære seg å spille Journey-låter slik de bør spilles. Så jeg tok en prat med ham, og ba ham huske på ditt og datt, og han ble litt satt ut og sa ‘Åh – må jeg huske på det også nå?’. Jeg snakket deretter med Jonathan (Cain, keyboards) og Deen og sa at jeg trodde Todd ville passe veldig bra inn. Han ville dedikere seg totalt til Journey og lære seg låtene perfekt, sa jeg, og det gjorde han. Og det låter forbløffende nå, det sparker virkelig ræv, og jeg føler det er kanskje den beste rytmeseksjonen som Journey noen gang har hatt. De tilfører nytt liv til alle låtene.
– Du snakker om Todd Jensen og Marco Mendoza – men hva skjedde med Randy Jackson?
– Randy hadde en ryggoperasjon. Jeg visste ikke om ryggproblemene hans før vi var i gang med å spille inn skiva, så han er fortsatt i rekonvalesens etter operasjonen. Man kan planlegge for noe, men så slenger livet en kjepp i hjulet ditt, og da må man bare gjøre det beste ut av det. Men det har ordnet seg til det beste for alle.
– Er Todd bare midlertidig vikar for Randy, eller er han den nye faste bassisten i Journey?
– Jeg vet ærlig talt ikke! Jeg er kjempefornøyd med hvordan ting er nå, men hvem vet hva som skjer i fremtiden? Til neste år har Journey 50 års jubileum, og det hadde vært fantastisk om ulike folk kunne kommet og gjort gjesteopptredener med oss, deriblant Randy.
– Det får være nok om bassister – viktigere er at dere har en ny skive ute om en måneds tid, «Freedom» (anmeldt her!), som slippes 08. juli.
– Og en veldig sterk skive, om jeg skal si det selv.
– Det er det. Og selv om jeg er veldig glad i den særs rocka «Eclipse» fra 2011, så høres «Freedom» mye mer ut som klassisk Journey i mine ører.
– Ja, men det er mye nye takter på denne skiva også. Vi har låter som «Come Away With Me», det er låter som «All Day And All Night», og det er låter som «Let It Rain» og «Holdin’ On». Ingen av disse kan sies å høres ut som klassisk 80-talls Journey, de kommer fra vårt nåværende tankesett. Jeg kan ikke huske at vi noensinne i Journey har spilt låter som disse. For meg symboliserer disse låtene en ny æra, et nytt kapittel for Journey. Og det er veldig sunt! Men så har vi andre låter som er klassisk Journey, du vet det er Journey det øyeblikket du hører låten.
– Men på skiva er det Narada og Randy som spiller trommer og bass?
– Ja, det stemmer. Det er pussig, Narada og jeg fikk muligheten til å jobbe sammen i studio, og jeg fikk gjort alle gitarene mens han spilte trommer til, og derfor føler jeg at skiva har litt mer luft og lys i seg. Det høres ut som om alle instrumentene ble innspilt samtidig i samme rom, selv om alle de andre ble spilt inn senere. Vi arrangerte låten og spilte inn grunnsporene sammen, og en del av det var improvisert, som soloen på «Let It Rain» – det var bare en jam som ble så bra at vi beholdt den. Det var ikke engang en låt, så vi arrangerte den mens vi spilte den. Der har ingenting blitt flyttet rundt med ProTools, vi har bare skrevet låten rundt jammen. Slike ting skjedde da Narada og jeg fant rytmen, og så la jeg bass på etterpå. Jeg fikk sjansen til å gjøre min beste Jack Bruce-etterligning på «Let It Rain», og så sendte jeg det til Randy. Og han kommenterte bare at ‘Jøss, det er jo mye kult her jo!’ – så han kopierte stort sett mine ting, han bare spilte det bedre, haha. Mer groovy! Slik gjorde vi med de fleste låtene. Noen låter spilte jeg keyboards på også, bare for å gi Jonathan en idé om hvordan jeg forestilte meg låten. Og jeg sang på alle låtene – alle melodilinjene og tekstene som du hører Arnel (Pineda, vokal) synge på skiva, var det jeg som lagde, med unntak av en låt som Arnel var med på å skrive, og de låtene som Jonathan skrev på egen hånd. Og jeg sang inn alle koringene sammen med Narada. Randy la på sine greier, og så fikk vi Jason (Derlatka, live-keyboardist) til å gi litt mer muskler på de høye koringene som jeg ikke nådde helt opp på. Så jeg føler at jeg har jobbet knallhardt med alle aspekter av denne skiva, jeg er på ingen måte bare gitaristen her.
– Kan vi på en måte takke pandemien for at denne skiva faktisk ble en realitet? Var det da dere ikke kunne turnere at en ny studioskive ble mer aktuelt?
– Vi skal egentlig ikke takke pandemien for noe som helst, men ja, vi kan takke den for denne skiva. Før pandemien fantes det ingen planer om en ny Journey-skive. I 2020 var vi jo alle bare hjemme, så for å holde kontakten med fansen, begynte jeg å dele små innblikk i hvordan jeg øver. Jeg bare lager loops og jammer i vei, hver eneste dag. Det holder fingrene myke og i form, og jeg kan eksperimentere litt. Og etter hvert begynte disse snuttene å ta form av låter, og jeg tok noen av disse til Narada og nevnte at dette kunne bli en bra låt for Journey. Jeg hadde tusenvis av idéer på iPhonen min – det har blitt min nye kassettopptaker. Så jobber vi ferskt ut ifra de idéene i stedet for å lage en demo – vi gjør heller demoen så bra at det faktisk blir skiva.
– Dere har produsert skiva selv denne gang?
– Ja, jeg produserte den sammen med Narada. Og Narada produserte alt av Arnels vokal. Med en gang vi hadde fått kartlagt hvordan vokalen skulle være, hadde Narada sine digitale økter med Arnel rundt midnatt her i California. Og da hadde Arnel nettopp stått opp hjemme i Filippinene, og sto der i sitt eget hus og sang av full hals. Er det ikke forbløffende? Jeg ante ikke at det gikk an å gjøre innspillinger via Zoom, jeg trodde det ville bli en ørliten forsinkelse som ved telefonsamtaler, men neida! Det funka helt fint at Arnel var online med en høykvalitets mikrofon, og så styrte vi lydinnstillingene fra vårt studio her, simultant med at Arnel sto og sang i Manila.
– Så han var ikke i USA i det hele tatt i løpet av innspillingene?
– Nei, da måtte han jo ha gått i strenge karantener, både i USA og i Filippinene. Narada fortalte meg at de hadde så bra direktelyd fra Filippinene at han kunne høre regnet falle på taket av Arnels hus. Samme med Jonathan, han jobbet fra sitt hus i Florida, og Randy jobbet fra et annet studio i Los Angeles. De eneste som var i studio sammen, var Narada og meg selv, her i San Francisco.
– Det må ha vært en pussig opplevelse for deg, etter over femti år i bransjen.
– Det var pussig, ja, men samtidig ganske kult, for da kunne jeg bruke den tiden jeg trengte på å fullføre mine musikalske tanker, uten at noen andre sto utålmodig og ventet på at jeg skulle bli ferdig så de kunne begynne med sine greier. Er alle samlet i ett rom, får du ofte ikke fullført det du så for deg før alle andre kommer inn med sine glimrende idéer og tar låten i en annen retning. Så det var godt å få muligheten til å gjøre ferdig maleriet som jeg mentalt så for meg uten mas fra sidelinja.
– Deen Castronovo er jo med på skiva, men det eneste han gjør er å synge «After Glow», er det så? Ikke noe trommer?
– Nei, det er riktig, for vi var så å si ferdig med det aller meste innen han kom inn i bildet, og vi var i forberedelser til sommerturnéen (i USA i august 2021). På det tidspunktet hadde vi altså to trommeslagere, men jeg kom med «After Glow», det var en av de siste låtene jeg skrev til skiva. Jeg og Narada spilte den inn på samme måte som alle de andre, og så lagde jeg melodien og koringene, la på min egen styrevokal og lasset den ned med koringer. Så sendte jeg den til Jonathan, som skrev teksten og la på keyboard før vokalen skulle spilles inn. Og da tenkte jeg at siden Deen nå var med i bandet, så hadde det vært bra å få ham med på skiva også, på en eller annen måte, siden han ikke rakk å bidra med trommer. Narada var opptatt den dagen, så jeg produserte Deens vokal på den låta, mens han var hjemme i Oregon sammen med en lydtekniker. Og jeg synes resultatet ble fantastisk bra – faktisk er det flere av journalistene jeg har snakket med den siste uka som har dratt frem «After Glow» som sin favorittlåt på skiva.
– Deen er jo en utrolig vokalist – vurderte dere noen gang å oppgradere ham fra trommis til frontmann før dere fant Arnel i 2007?
– Deen har jo for lengst blitt akseptert av fansen som en fenomenal sanger og trommis, og han kunne sikkert ha blitt plassert fremst på scenen og sunget bra nok, men det er noe med at når de har sittet bak slagverket, skjult bak cymbaler, i alle år, så er de ikke like komfortable å stå midt i rampelyset. Jeg synes faktisk at han imponerer enda mer når han viser at han kan gjøre ting som jeg ikke har sett noen andre syngende trommiser på denne jord gjøre. Synge så bra som han gjør samtidig som han spiller særs komplekst på trommer. Vi har Phil Collins som er en utrolig trommis og en meget god sanger, og vi har Don Henley som spiller trommer ganske enkelt, men synger fantastisk. Men det finnes ingen som Deen, som er i stand til å synge samtlige låter i katalogen vår og spille Steve Smiths originale trommedeler, som overhodet ikke er enkle. Vi kunne plassert slagverket fremst på scenen og la ham styre showet på både vokal og trommer, han er helt utrolig.
– Du har rett – jeg var til stede på den eneste konserten han gjorde med Revolution Saints, hvor han både satt bak slagverket og sang, og kom frem på scenen og sang mens noen andre spilte trommer.
– Ja, ikke sant? Syngende trommiser har en ekte forståelse av hvordan den vokale fraseringen skal være, fordi de spiller trommer! De fatter det! Steve Perry var også trommis, og spilte bass, så han skjønte hvor vokalen skulle sitte i rytmen. Men hvis du tar den vokalisten vekk fra slagverket, så endrer alt seg. Da begynner de plutselig å legge ting på et annet sted. Jeg ser det med Deen, han har en tendens til å oversynge når han ikke spiller trommer samtidig. Men når han spiller trommer, så synger han helt perfekt.
– Når dere skal ut på veien igjen, så er «Freedom» sluppet – planlegger dere å spille mange låter fra den på kommende konserter?
– Ja, absolutt! Vi har jo allerede spilt flere, for vi har jo alt gitt ut tre låter som singler, og den fjerde, «Don’t Give Up On Us», slippes i neste uke. Og så har vi lagd en video til «You Got The Best Of Me», som slippes i morgen eller i overmorgen. (1. juni 2022) Vi er litt på etterskudd med videoer kontra singler, men skiva slippes ikke før i juli, så det er ingen stor hast.
– Journey har jo nå så mange radiohits at dere rekker knapt å spille alle i løpet av en konsert – er det en velsignelse eller en forbannelse når dere nå har masse nye låter som dere sikkert har mer lyst til å spille?
– Jeg kan vel ikke si noe annet enn at det er en velsignelse. Men vi har jo nettopp bevist at vi kan selge ut arenaer i USA, for første gang siden 80-tallet, så vi står sterkere enn noensinne. For meg er det et tegn på at vi er i stand til å gå ut og gjøre en helaftens konsert, «An Evening With Journey», og kjøre 3-timers konserter med pause underveis, slik som Rush pleide å gjøre. På den måten kan vi spille låter fra hele vårt repertoar og lage et jævla sinnssykt show. Da har vi tid til å spille alle hitene og halvannen time med litt mindre kjente låter fra alle våre perioder.
– Ja, jeg var imponert da dere gjorde hele «Escape» og «Frontiers» på rappen og inkluderte alle de obskure B-sidene av singlene som kun hardcorefansen hadde hørt.
– Nettopp! Sånt er gøy! Vi har så mange knallåter som vi nesten aldri spiller. Men den eneste måten å gjøre det på, er å spille alene. Vi kan ikke gjøre slikt i et 90 minutters sett. Skal vi spille en ny låt, så må vi ta ut en eldre låt. Og det er vanskelig å utelåte låter som f.eks «Ask The Lonely» eller «Wheel In The Sky» eller «Send Her My Love» når vi vet hvor mange som elsker disse låtene – kanskje kom de til konserten vår kun i håp om å få høre «Faithfully», og så har vi droppet den til fordel for en ny låt!? Så ja, det er både en velsignelse og en forbannelse, definitivt.
– Sånn er det når dere har et dusin låter – minst! – som dere må spille på hver eneste konsert.
– Ja, men jeg kan ikke sitte her og beklage meg over at Journey har hatt så mange hits. De fleste band ville drept for å være i vår situasjon. Hvor mange har opplevd den suksessen som vi hadde på 80-tallet? Ikke mange. Og nå er vi på vei til stadionkonserter igjen i 2023, og det er jo slike forhold disse låtene er perfekte for. Vi gjorde en stadionturné med Def Leppard for noen år siden, og da ble hver eneste billett solgt. Publikum var like entusiastiske for begge band, og det kan skje igjen. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe tilsvarende med Santana, for som du vet spilte jeg i bandet hans da jeg var tenåring. Vi turnerte verden over, og jeg var helt lamslått over hvor massiv han var i alle verdensdeler. I Europa, i Sør-Amerika – overalt.
– Er det fortsatt noen låter som du er sugen på å spille, men aldri har fått anledning til?
– Ja, de nye låtene! Jeg er sugen på å spille hele den nye skiva live. Og det kommer til å skje, men jeg vet ikke helt hvor og når enda. Kanskje gjør vi en egen konsert hvor vi utelukkende spiller nyere låter, hele den nye skiva, og som ekstranummer kan vi kjøre våre fem største hits, eller noe sånt. Man må bare finne en måte å få ting til å skje på.
– Det er ikke slik at flesteparten av de som kjøper billett til konsertene deres kun har hørt radiohitene, og er knapt klar over at Steve Perry ikke er med i bandet lenger?
– Nei, vet du, når jeg ser ut over vårt publikum i disse dager, synes jeg det bare blir bredere og bredere. Og yngre og yngre. Seriøst, jeg kan se fem generasjoner der ute nå. Det pleide være fire, men nå har også den yngste generasjonen begynt å ta med seg sine barn på konsertene. Og ikke fordi de ikke fikk tak i barnevakt, men fordi barna vil bli med konsertene. Jeg har sett opptak av seksåringer på skuldrene til pappa på konsertene våre, og de synger med på hvert eneste ord! Jeg kan nesten ikke tro det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022