Frontiers
Jon Anderson ble, etter sykdom, presset ut av Yes i 2008 og siden den gang har Yes gitt ut fem album, de tre siste under ledelse av gitarist Steve Howe. Han er klar på at Jon ikke får komme tilbake. Sistnevnte har på sin side vært åpen for det, men i promoteringen av dette albumet har han sagt at han ikke har interesse av å gå tilbake til Yes. Og når han nå har funnet et reserve-Yes, så skjønner jeg det.
For her høres absolutt alt ut som Yes. Albumet hadde vært den perfekte oppfølgeren til den svært bra Yes-skiva «The Ladder» fra 1999. For dette er en fin blanding av 90-talls Yes («Keys to Ascension» og «The Ladder»), iblandet ekko fra 70-tallet.
Bassist Richie Castellano høres akkurat som Chris Squire når han spiller bass, trommis Andy Ascolese holder beaten og perkusjonslinjene på samme som Alan White ville gjort, Andy Graziano spiller til tider klint likt som Steve Howe og keyboardistene Christopher Clark og Robert Kipp er den perfekte kombinasjon av Rick Wakeman og Tony Kaye. Vokalharmoniene er som de ville vært med Chris Squire, selv om Ann Marie Nacchio av og til drar disse i en litt annen retning.
Hadde jeg satt dette på til deg uten å fortelle deg om bakgrunnen for dette albumet, ville du sagt: «Å, har Yes gitt ut ei ny skive?»
Dette albumet har sin opprinnelse i at Jon Anderson hørte et opptak av Richie Castellano (også med i Blue Oyster Cült) og The Band Geeks framføre Yes-klassikeren «The Heart of the Sunrise». Jon ble slått i bakken over hvor bra det var, og kontaktet Castellano og spurte om de var interessert i å dra på turne og spille Yes-låter. Dette gjorde de i 2023, og fansen var over seg av begeistring. Og nå har de altså gitt ut et helt album, co-produsert av Jon og Castellano. Sistnevnte har også skrevet mye av musikken sammen med Jon.
Jon Anderson trenger selvfølgelig ingen introduksjon. Han er en av de viktigste kreative kreftene bak Yes og når jeg hører dette albumet går det opp for meg hvor viktig han må ha vært for Yes, for vi er svært nært gammel storhet her. Stemmen hans er en av de mest særegne innenfor rocken, og selv som han nærmer seg sitt åttiende år synger han fortsatt glimrende, også live.
Men la oss også lovprise The Band Geeks, for her snakker vi musikalitet av ypperste merke. Bare lytt til det seksten minutter lange eposet, «Once Upon A Dream». Her fremkaller de god gammeldags prog-følelse og alt høres ut som om at Yes og Jon aldri noensinne skilte lag (noe de har gjort tre ganger). Det starter med «Topographic-Ocean»-aktig chant-vokal og litt over halvveis ut i låten kommer det en aldeles nydelig ambient sekvens hvor gitarist Graziano spiller gitar som Steve Howe gjorde i «Soon»-seksjonen av «The Gates of Delerium». Og når da Jon kommer på toppen… gåsehud!
«Counties and Countries» er også sterkt Yes-påvirket og albumåpningen, «True Messenger», er som hentet fra tidligere nevnte The Ladder. Det er en av de beste sangene Yes aldri har spilt inn og overgår det meste det nåværende Yes har laget (og jeg liker også Howe-utgaven av Yes, bare så det er nevnt). «Build Me An Ocean» gjør at jeg lurer på om Jon hadde litt mer musikalsk innflytelse i Jon & Vangelis enn mange, inkludert Vangelis, har ment at han hadde.
«Still A Friend» er som oppfølgeren til «The Messenger» fra «The Ladder» og «Make It Right» og «Dear God» er i et landskap du ville forventet å høre på et soloalbum fra Jon. Det er også et par svake øyeblikk her, som «Realization Part Two» (hvor er part 1?) men dette er alt i alt et album som du hadde håpet at det nåværende Yes skulle ha levert.
Det later til at Jon og Richie Castellano har fått ut det beste av hverandre, og av The Band Geeks. Men er det ikke litt ironisk at Jon Anderson ble erstattet i Yes av en sanger fra et Yes-tributeband når han nå har fått tak i et band som høres ut som en tribute til Yes? Men når resultatet blir slik som dette bryr jeg meg ærlig talt ikke! (Intervju med Jon Anderson i neste nummer av Norway Rock Magazine, ute i slutten av september! Abonner for en hundrings her, og få de neste fire numrene rett i mailboksen for en skarve hundrings!)
5/6 | Hogne Bø Pettersen
Utgivelsesdato 23. august 2024