John Norum er godt inne i sin andre periode i Europe, og har vært såpass opptatt de siste årene, at det har vært vanskelig å finne tid til å spille inn ny musikk på egen hånd. Som så mange andre artister ble pandemien brukt til nettopp det å lage, og spille inn ny musikk, og nå er hans niende soloutgivelse klar, kalt «Gone To Stay». Vi jabba oss bort med den norskfødte gitaristen, men fikk noen interessante utvekslinger.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Tallee Savage
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Vad trevligt att höra en norsk röst!
– Godt å høre. Du er jo født i Norge, men jeg antar at Vardø-dialekten er vanskelig å finne tilbake til.
– Nei, den er nok borte ja. Jeg flyttet jo derfra da jeg var to år gammel, så jeg har nok ikke mange minner derfra. Sist jeg var der oppe var jeg vel tolv år, så det er veldig lenge siden.
– Jeg regner med at det går greit å forstå norsk likevel?
– Jada, jeg har jo fått øvd meg litt den siste tiden, jeg har jo hatt Åge Sten Nilsen på besøk her noen ganger.
– Du har hatt en lang karriere allerede, men har fortsatt mange jern i ilden.
– Ja, det kan man absolutt si. Vi markerer jo et 40-årsjubileum neste år. Den første Europe-plata kom i 1983, så vi planlegger en jubileumsturné i 2023 for å markere den.
– Det høres jo fryktelig interessant ut. I Trondheim, der jeg bor, gjorde alle de tre første Europe-skivene det veldig bra.
– Gjorde de? Så kult! Når jeg tenker på Trondheim, så er det TNT jeg tenker på først. De kommer derfra, stemmer ikke det? Jeg kjenner jo de gutta, spesielt Ronni Le Tekrø kjenner jeg ganske godt.
– Joda, de er et Trondheimsband. Du var jo her med Europe i 1986. Det var en skjellsettende opplevelse for en 13-åring, skal jeg si deg, hehe.
– Ja, den konserten husker jeg godt, faktisk. Det var vel i en ishall?
– Går du rundt og husker sånt??
– Ja, jeg gjør faktisk det, til tross for at jeg ikke har like godt minne, jeg begynner jo å bli gammel og senil, hehe. Men Trondheim i 1986 er en av de opplevelsene jeg husker ganske godt. Den stakk seg vel ut på et slags vis da, jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg husker den. Det kan kanskje ha noe å gjøre med det faktum at jeg er født i Norge, og at konsertene vi gjorde der satte seg ekstra på minnet. Det var jo en lang turné, med Skandinavia først, så Japan, før vi fortsatte i Europa igjen.
– Ikke lenge etter turnéen takket jo du for deg i Europe, og gikk dine egne veier. Hva skjedde?
– Det er et sammensatt svar, men det hadde mye å gjøre med managementet vi hadde på den tiden. Jeg tror jeg så ting som de andre i bandet ikke så, det var mye bløff med penger, blant annet, og mye hit og dit. Gutta i bandet trodde meg ikke da jeg fortalte dem hva som foregikk, men en stund senere, da manageren tok pengene og stakk, da oppdaget de at jeg hadde hatt rett hele tiden. Han forsvant rett og slett med alle millionene.
– Stygge saker det der. Men du lå ikke på latsiden, for allerede året etter kom ditt første soloalbum, «Total Control».
– Det stemmer. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Imaget på de to første Europe-platene var jo kult nok, det var jo ganske gitarbaserte greier. Men så tok synthene mer over, og jeg hadde ikke så mye til overs for «tyggegummi-imaget» vi la på oss, med puddelfrisyrer, spandex-bukser og dess like. Dessuten så var det noen i bandet som ble litt for ‘big-headed’, så det ble rett og slett vanskelig å forholde seg til enkelte av medlemmene. Jeg spiller i band fordi det er kult, og om jeg ikke syns det er kult, da gidder jeg simpelthen ikke være med lengre. Jeg har aldri gjort dette for å bli rik og berømt. Det stikker mye dypere hos meg, det er noe spirituelt. Jeg kan like gjerne spille på en liten klubb eller hjemme hos meg selv, for den del, det er ikke de store arenaene som trekker i meg, det er gitaren, rett og slett. Det er viktigere for meg å drive med det artistiske fremfor å være populær. De andre i bandet ville bli rike og berømte. Jeg vil bare bli en bedre musiker, helt enkelt.
– Er du sånn fremdeles; har du det samme engasjementet for å bli en bedre gitarist?
– Absolutt! Man blir jo alltid bedre, man lærer seg alltid nye greier. Det er som en hvilken som helst annen jobb; en som har jobbet førti år i bank har mye dypere kunnskaper om jobben enn en som har vært der i tjue år. Det er en naturlig utvikling. Det var ikke sånn at jeg valgte gitaren heller, det var gitaren som valgte meg. Jeg tror knallhardt på at slikt ligger i ens DNA, at man er født til å gjøre en greie. I min slekt går det langt tilbake. Min mormor og morfar, min farfar, alle de spilte gitar, blant annet i kirken, som de gjorde allerede på 40-tallet. Mamma spilte også gitar, og det var nok hun som gjorde så jeg begynte, pluss at onklene mine spilte i band i Norge, noe som inspirerte meg voldsomt. I tillegg spilte min søster gitar, så denne historien går generasjoner tilbake, derfor ble det helt naturlig for meg å spille gitar.
– Akkurat den biten forstår jeg veldig godt, jeg er selv født inn i en musikkfamilie, og ble introdusert for flere instrumenter allerede fra barnsben av.
– Det gir nok en dytt i den retningen, absolutt. Man kan selvfølgelig lære seg å spille, og ha talent selv om man ikke har familie som spiller instrument, men det er helt klart en katalysator for å sparke i gang interessen. For min del gikk det jo svært raskt. Allerede etter to år spilte jeg inn min første skive, med Eddie Meduza. Jeg var 14 år da jeg spilte inn «Punkjävlar», en låt på plata «Eddie Meduza And The Roarin´Cadillacs» (1979), så jeg var veldig tidlig ute i studio.
– Hvordan var tiden med Eddie Meduza? Det er jo ikke akkurat listepop vi prater om her. (For den som ikke kjenner til Eddie, anbefales det å sjekke ham ut på ditt foretrukne medium, men han er tidvis ikke for sarte sjeler, journ.anm.)
– Jeg fikk faktisk giggen gjennom min stefar, som var trommis i bandet The Roarin´ Cadillacs, som bandet til Meduza het. Han hørte meg spille på rommet mitt, og nevnte for Eddie at jeg var blitt en dyktig gitarist allerede da, så jeg må nesten takke min stefar for den jobben.Jeg var jo med på turné også, vi gjorde 30 jobber på 30 dager. Ingen fridager på en måned, det er rimelig heftig, men når man er ung og bare ønsker å spille mest mulig, var ikke det noe problem. Det var en kul turné!
– La oss pense inn på dagens tema, din nye soloplate, «Gone To Stay», som er din første soloplate på tolv år. (Anmeldt her!)
– Ja, det har gått lang tid, men jeg har jo hatt fullt opp med Europe. Vi har jo også gitt ut musikk, og har turnert mye de siste ti årene. Det har jo faktisk gått atten år siden gjenforeningen. «Start From The Dark» kom i 2004, så vi har jo holdt det gående jevnt siden da, og i tillegg har jeg fått flere barn, jeg har to gutter og en jente, og det tar selvfølgelig sin tørn. Jeg har brukt mye tid sammen med familien når jeg ikke har vært ute med Europe, så det har simpelthen ikke vært tid til noen soloprosjekter de siste årene.
– Jeg ser på utgivelsesdatoen til «Gone To Stay» at den kommer dagen før 35-årsdagen til «Total Control».
– Jaså? Å, jaha? Det visste jeg faktisk ikke. Det er jo interessant, det må jeg huske på å notere meg, det var faktisk ganske kult! Hadde det ikke vært for pandemien, hadde jeg kanskje ikke lagd en ny plate nå, for jeg bestemte meg for å bruke tida til noe fornuftig, når vi ikke kunne turnere på månedsvis, så jeg bestemte meg for å lage et nytt soloalbum. Vi hadde booket en turné i Sør-Amerika, Japan og Europa og så videre, så det var et lass med konserter som ble avlyst. Dermed fikk jeg tid til ei soloskive, noe jeg er veldig fornøyd med. Jeg syns den ble veldig bra! Jeg hørte mye på David Bowie i nedstengningsperioden, så jeg tror man kan høre mye Bowie i denne plata, til tross for at gitarene er tyngre enn det han pleide å ha med seg. I tillegg har jeg med en Bowie coverlåt, noe jeg aldri har gjort før. Han hadde stor innflytelse på meg da jeg vokste opp på 70-tallet, så det falt meg naturlig å gjøre det denne gangen. Jeg har jo alltid hatt med ei coverlåt på platene, men stort sett har det blitt Thin Lizzy-låter, men denne gangen hadde jeg lyst til å prøve noe annet, så det ble med ei David Bowie-låt på denne skiva.
– Jeg har notert meg akkurat det før jeg skulle prate med deg; ingen Thin Lizzy-låt?
– Jeg har jo gjort fem-seks Lizzy-låter, så jeg tenkte at tiden var moden for noe annet, så da falt valget på «Lady Grinning Soul» fra «Aladdin Sane» (1973). Jeg har aldri likt å gi ut covere av hitlåter, og ville heller ikke gjøre det med Bowie. «Lady Grinning Soul» er en av mine favorittlåter fra Bowie, så det falt meg naturlig å velge den til denne plata.
– Den passer låtene dine veldig godt, og plasserer seg godt i tracklisten. Om man ikke kjenner låta fra før, kan man like gjerne tro at det er ei John Norum-låt.
– Ja, vet du, det synes jeg også. Til og med på «Terror Over Me», som kan minne sterkt om ei AC/DC-låt, spesielt med tanke på gitarriffet, gikk jeg helt i motsatt retning i forhold til å låte som Brian Johnson, og la en mer Bowie-vibb over den, så denne skiva har nok helt klart en Bowie-inspirasjon over seg, med noen «odde» variasjoner. Jeg har alltid likt uvanlige løsninger, så det er kanskje litt typisk meg å gjøre sånt.
– Var det da en kjærkommen avveksling å få gjøre noe eget, ettersom Europe fremstår som mer kommersielt enn det sologreiene dine er?
– Ja, absolutt! Pluss at i Europe er jeg ‘bare’ gitaristen, siden vi er fem gubber som alle har noe å si med tanke på musikken. Det kan hende det er ei låt på plata jeg ikke har lyst til å ha med, mens de andre virkelig har lyst til å ha den med, og da må man inngå kompromisser underveis. Det behøver jeg ikke på soloplatene; der kan jeg gjøre presis det jeg vil. Jeg liker å lage soloplater, men for all del- jeg liker å lage Europe-skiver også, men det er en helt annen greie. Der befinner vi oss mer inne i en boks, der ting skal være på en viss måte, det er en produsent inne i bildet, og man føler alltid at det er noen som står og blåser seg i nakken, det slipper jeg med soloskivene.
– Det er kanskje mer ansvar å gi ut soloskiver?
– Helt klart! Det er mer ansvar, men også mer frihet. Jeg kan mikse selv, og slipper å tjafse med andre bandmedlemmer eller produsenter. Keyboardisten vil ha mer keyboards, jeg vil ha mer gitar og så videre. Det er mye vanskeligere å oppnå gode resultater med så mange meninger. Jeg pleier å si det på denne måten; om vi tok de absolutt beste låtene fra de seks skivene vi har gjort med Europe etter gjenforeningen, sto vi igjen med to virkelig kanonsterke plater! Om det hadde vært opp til meg, hadde flere av låtene ikke fått innpass på platene, men det er min personlige mening. Selvfølgelig er det gode låter også, det er mange virkelig bra låter vi har spilt inn også, misforstå meg rett.
– Nettopp. Og på den andre siden står kanskje Mic (Michaeli, keyboards) eller Ian (Haugland, trommer) og mener stikk motsatt av deg, og da slår kompromissene inn.
– Eksakt, det er akkurat sånn det er, og det kan like gjerne være slik at den låta Mic liker best, syns ikke jeg det er verdt å spille inn en gang. Det er smak og behag, noe som kan være bra på sitt vis, man kan oppnå bra resultater med teamwork, og alle har sin egen stil og smak. Jeg liker jo den tyngre delen med mye gitarer og så videre, mens Joey heller mer mot popen. Når vi mikser Joeys popmelodier og mine tunge gitarer, så blir jo nettopp det Europe.
– Ihvertfall liker publikum det, for dere har en trofast tilhengerskare.
– Absolutt, vi har veldig trofaste og kule fans. De vil jo gjerne høre låtene fra 80-tallet, og vi spiller jo mange av dem, og vi er fremdeles et veldig godt liveband. Vi er faktisk et bedre liveband enn vi er på plate.
– Det hersker ingen tvil om at dere er et strålende liveband, og det stemmer bra det du sier om at dere er tyngre live.
– Ikke sant. Vi har en fin miks mellom 80-tallslåtene og det nyere materialet, men jeg skulle gjerne ha byttet litt på setlista innimellom, for nå har det gått fem år siden sist vi endret noe, sett bort fra én eller to låter, kanskje. Vi må selvfølgelig spille det folk vil høre, så det er ikke mye vi får til å endre på, noe som også genererer ønsker om å gjøre soloskiver, så jeg får spilt noe annet enn de samme låtene om og om igjen. Jeg føler alltid på trangen til å gjøre noe nytt og ‘fresht’, så tiden var rett og slett overmoden for å lage noe nytt, og ikke bare stå og spille gammel skapmat, så og si. Jeg digger jo å være ute på turné, det er jo ikke det. Jeg elsker å treffe nye mennesker og oppleve ting, men rent artistisk gir det meg ikke så mye og stå og repa 80-tallslåter kveld etter kveld. Jeg har vel spilt «The Final Countdown» 3000 ganger på konserter nå, og det er jo ‘sådär’, hehe. Nei, det var på tide å gjøre noe nytt nå.
– Det høres ut som om denne soloskiva var nødvendig for deg.
– Veldig, veldig nødvendig! Jeg hadde blitt gal ellers. Nå har Europe heller ikke gitt ut ny musikk på mange år, så det var høyst nødvendig for meg å få utløp for den energien jeg føler for å gjøre nye ting, og få lagd ny musikk. Det var på tide å bruke tid på å spille inn den nye musikken jeg hadde lagd, og få sluppet den ut på markedet. Det er kult å jobbe med ny musikk, og jeg elsker å jobbe i studio. Jeg liker det bedre enn å turnere, faktisk. Å jobbe i studio er det beste jeg vet. Å turnere er ganske arbeidsomt. Ikke selve konsertene, de er jo greie, men det er reisinga, den syns jeg er slitsom. Flyreiser, lange bussturer, tog, og det ene med det andre, det tærer på kreftene, spesielt når man har gjort det i førti år. Jeg gleder meg til å se resultatet av ny frisk innsats når plata nå endelig kommer. Jeg har jo med Åge Sten Nilsen på plata også, han synger på et par låter, blant annet singelen «One By One» som kom i september. Vi har jo jobbet endel sammen før også.
– Hvem flere har du med på skiva?
– Det er Fredrik Bergenstråhle på bass, en av Sveriges beste bassister, rett og slett. Peer Stappe spiller trommer, han har jeg jobbet med tidligere også. Så har jeg noen gjesteartister, blant andre Åge Sten Nilsen, som jeg sa. Han er en av mine favorittvokalister. Staffan Astner er med, en fantastisk studiomusiker, som også spilte med Eddie Meduza. Det var der jeg ble kjent med ham, da han tok over etter meg. Mic Michaeli gjester på en låt, Stockholm symfoniorkester er med på en låt, og min gode venn Fredrik Åkesson fra Opeth, som har skrevet et par låter sammen med meg er med på gitar også. Det er litt blanda drops, kan du si, det er gode venner som har hjulpet meg. Det har vært veldig fint.
– Det høres veldig fint ut. Dette har også vært fint, men tida vår er nesten ute, John.
– Næmmen oj, så fort tida gikk!
– Det får man nesten si. Vi rekker å prate litt til, og jeg regner med at folk lurer på om vi får se John Norum med band live etter hvert.
– Ja, det håper jeg. Åge har sagt at han har lyst til å spille live med meg, og bandet er jo allerede klart, så det får vi virkelig håpe på. Jeg begynner jo å få en bra liste med låter å velge mellom, dette er jo album nummer ni, så vi har mye materiale å jobbe med. Innimellom går det jo måneder mellom turnéene til Europe, så det bør virkelig være mulig å få til noen jobber med dette bandet også, det hadde vært kult å få til. Det er jo bedre å gjøre det enn å ‘sitte hjemme og ugle’, som vi sier i Sverige. Da reiser vi heller ut og gjør noen jobber, og vi tenker å fokusere på Norge og Norden i første omgang, pluss at vi har noen tilbud fra Japan, så det kan hende vi tar en sväng dit, og kanskje noen festivaljobber neste sommer. Vi får se. Åge er i hvert fall lysten på å spille.
– Apropos Åge, har dere pratet om å gjøre noe mer med Nordic Beast?
– Nja, ikke direkte, men det kommer opp som samtaleemne innimellom, men vi er jo opptatte på hver vår kant hele tiden. Mikkey Dee er jo med Scorpions, Mic og jeg har Europe, og Åge nyter jo suksess med Wig Wam for tiden, så det er fulle kalendere som skal samsvare, men man vet aldri hva som skjer i framtiden. Det var en kul greie å gjøre, i hvert fall. Vi spilte jo låter fra alle bandene, både Wig Wam, Europe, og også noen Motörhead-låter, ettersom Mikkey spilte der. Det var skikkelig moro!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022