Jeff Kollman var et forholdsvis ubeskrevet blad for undertegnede før jeg fikk invitasjon til å prate med ham. Underveis i researchen, lærer jeg om en følelsesladet, jovial mann med hjertet utenpå skjorta, som har lagt sin ære i å beherske instrumentet sitt best mulig. Noen ganger er det fint å være musikkskribent, og oppdage ny musikk som treffer deg rett i nerverota, og deretter få prate med mannen bak musikken, og oppdage at han er en tvers igjennom trivelig kar. Bli med på et møte med Jeff Kollman.
Tekst: Jan Egil Øverkil
– Vi har et par tema vi må innom med deg, for du har vært ganske aktiv, på tross av covid-situasjonen. Du har gitt ut et nytt soloalbum, og du er aktuell med en utgivelse til støtte for Jason Becker, blant annet. Men la oss starte med historien din.
– Jeg ble født i Toledo, Ohio, og plukket opp gitaren som 12-åring, og begynte å spille inn i studio sammen med min bror, Tommy, som spilte trommer. Når jeg sier studio, mener jeg egentlig kjelleren, hehe. Vi kjøpte en 4-spors kassettspiller, og begynte å skrive musikk rimelig kjapt. Å ta opp allerede fra starten var virkelig til god hjelp for å finne mitt eget uttrykk på instrumentet, så jeg har lært; og sier det ofte til unge musikere, at det er viktig å bruke tid på å finne sitt eget uttrykk på instrumentet sitt. Det hjelper deg i å utvikle kritisk sans til tonen din, og hvor du vil med musikken, og er et viktig verktøy gjennom hele den delen av livet som dreier seg om musikk. Derfor kjøpte vi en 8-spors etter hvert, stiftet et band, turnerte i USA, så kom grungen og slo ut alt og alle, haha! Deretter flyttet jeg vestover, til California, og gjorde endel sessions der, blant annet med Glenn Hughes, UFO og dess like, i tillegg til at jeg ga ut mine egne skiver, så jeg drev litt med begge deler, for å si det sånn. Jeg var aldri en såkalt «side-man» før jeg ble eldre, jeg spilte alltid i band jeg hadde investert i sjøl. Jeg er på mange måter en «side-man» for Alan Parsons, men jeg er et bandmedlem som skriver med andre. Det samme gjelder med Glenn Hughes, jeg produserte ham, men hadde interesser i ham også, ettersom jeg skrev sammen med ham på to skiver. Når jeg sier «side-man», så mener jeg en som møter opp for mer enn en gig for en lønnsslipp.
– Akkurat. Det blir flere arenaer å spille på når du har kunnskap på flere felt, så som låtskriving og produksjon.
-Så absolutt! Jeg begynte å jobbe med musikk for film og TV da barna mine var små, de er født i 2005 og 2008, og jeg følte at jeg hadde behov for en mer forutsigbar månedslønn så og si. Jeg planla denne overgangen før den største ble født, for jeg ville være til stede for dem, og ikke være for mye på veien, og gå glipp av de første årene deres. Steve Vai, for eksempel, fortalte meg at han var mer borte fra familien enn han egentlig ønsket da de var små. Derfor tok jeg på meg mer av den typen arbeid, så jeg kunne være hjemme, og ikke måtte reise fra familien min for å brødfø dem. Disse jobbene fortsetter å betale seg, så det gir meg mer frihet til ikke å måtte ta desperate valg. Jeg er svært takknemlig for at jeg har fått den muligheten. Det føles godt å ta jobber fordi jeg har muligheten, og ikke fordi jeg er desperat, om du skjønner.
– Dette var et tema jeg tenkte å komme tilbake til, men når du nå kom meg i forkjøpet, så fortsetter vi i de baner. Du sjonglerer mange baller i lufta samtidig, og lager soloalbum, du turnerer noe, blant annet med Alan Parsons Project, du skriver og produserer, du jobber med film og TV, i tillegg til ymse prosjekter utenom det faktum at du er en familiemann.
– Ja visst, det er balansekunst, det der. I går var jeg pappa, og rørte ikke gitaren. Vi kjøpte et hus i midt-vesten i fjor, i tillegg til det vi har i California, for her er det bedre skoler for ungene blant annet. Jeg kom hjem fra Detroit i går, og tok med ungene på stranda, grillet, og bare nøt å være pappa.
– Det er en annerledes tid nå, enn på 70- og 80-tallet, der turnéene pågikk i årevis, og ungene var ferdig konfirmerte da musikerne kom hjem fra turné. Jeg har hatt mange samtaler med Steve Lukather opp gjennom årene, og han, som har små barn hjemme igjen i disse dager, prater alltid om hvor mye han savner ungene sine. (Som i dette intervjuet!)
– Jeg kjenner Luke veldig godt, vi prates ukentlig, og Toto er jo kjente for å ha vært mye ute. Vi turnerte med de med Parsons for noen år siden, og var ute i fem uker, og vi var alle enige om at det var litt for lenge. Det er bedre med for eksempel tre uker ute, og to uker hjemme. Tenk på Iron Maiden i sin tid, de var ute i tre år i strekk! Eddie Van Halen flytta ikke hjemmefra før han møtte kona si, noe som må ha vært rundt Van Halens tredje skive. De jobba så mye at de ikke visste om de hadde penger engang, og om de hadde penger, hadde de i hvert fall ikke tid til å lete etter hus!
– Man ser ikke slike artister så ofte lengre. Den tiden er vel mer eller mindre over.
– Tja, jeg så turnélista til Gojira fra før pandemien, de turnerte non stop, med mindre de var i studio.
– Men la oss gå inn på den nye soloskiva di; «East Of Heaven» som kom ut nylig.
– Gjerne det. Den kom 21. mai, om jeg ikke husker feil. Da pandemien slo til, fikk jeg, som de fleste artister, tid til overs. Det vil si; jeg finner alltid tid til å lage ei ny plate, men ettersom alt av livejobber forsvant nærmest over natta, åpnet det seg endel tid til ei ny plate. Jeg var egentlig fullbooket med Parsons ut 2020, men nå ble det å lukke seg inn i studio i stedet, og jeg var klar for å lage ny musikk. Ikke nødvendigvis til ei ny skive, men jeg oppdaget at jeg hadde en sammenhengende greie på gang. Normalt sett har jeg 4-5 låter på gang, og har litt momentum før jeg oppdager at jeg er i ferd med å begå ei ny plate, haha! Det føltes faktisk litt terapeutisk, med tanke på nedstengningen og så videre. Jeg vet ikke hvordan det har vært hos dere i Norge, men i Los Angeles var det ganske mye spenning, spesielt med tanke på George Floyd-episoden og «Black Lives Matter»-bevegelsen, og det faktum at fengslene i California slapp ut fanger fra overfylte fengsler for å minske faren for smitte der, det var faktisk latterlig, i tillegg til at tallet over hjemløshet skøyt i været. Forretninger bukket under, hus ble satt fyr på, så jeg fant ut at jeg måtte slutte å se på nyhetene. Men uansett; musikk har alltid vært terapi for meg. Plata er ikke full on action som for eksempel Cosmosquads «Morbid Tango»; tvert imot, den er mer reflektert og cinematisk. Det er nedstrippede akustisk gitar-øyeblikk, flerlags-gitarer, som låta «Ghostly», det er 3/4-takt på «Montecatini Waltz», og faktisk så gikk hele prosessen forholdsvis raskt. På toppen av det hele holdt vi på å flytte, så det var ganske hektisk en periode. Jeg pakket esker og jobba i studio simultant, kan du si, haha. Det var våren og forsommeren min i 2020, kort fortalt. Da vi var kommet i hus, bygget jeg et studio som var godt nok til å få miksa plata i tide. Jeg satt på skiva gjennom vinteren, og planen var egentlig å slippe den rundt mars, men PR-agenten min ville få på plass alt av PR før vi slapp den, så den ikke forsvant med vinden. Jeg begynte miksinga rundt august i fjor, så vidt jeg husker.
– Så du har bodd i Chicago i et års tid?
– Det stemmer. Jeg reiser til LA i dag, faktisk, vi skal gjøre en gig med Cosmosquad på The Baked Potato om en uke, og jeg har noen sessions der, så jeg pendler endel mellom Chicago og LA.
– Dere gjorde en gig der med Cosmosquad i mai også. Hvordan gikk det?
– Det var fantastisk! Det var jo for mindre publikum, men de hevet billettprisene, og utvidet rommet litt med en uteplass med skjermer og høyttalere, noe som gjorde seansen ganske så interessant. Jeg tror faktisk vi tjente mer enn vi pleier der, haha! Det var litt sånn «hvordan i helvete skjedde dette??»
– Så dere er fortsatt ikke helt åpne der borte heller?
– Neste gig der blir for fulle hus, tror jeg.
– Så bra! Jeg pratet med Trev Lukather for litt siden, og han kunne fortelle at LA var fullvaksinert i løpet av mai. (Les det intervjuet her!)
– Det kan kanskje stemme, men av 35 millioner innbyggere i California, er det vel bare rundt 12 millioner som er vaksinerte. Dette til dels fordi mange ikke har fått seg til å gjøre det enda, dels fordi mange er redde fordi en vaksine har aldri blitt satt ut i livet så raskt før. Så har du disse konspirasjonsteoretikerne da, som sikkert utgjør 2/3 av befolkningen, haha! Jeg befinner meg et sted midt imellom, tenker jeg, og vil nok ta vaksinen. Jeg fikk en SMS fra Sebastian Bach nettopp, der han skrev; «Fuck man! Let´s get the vaccine and fucking ROCK!» Haha! Jeg kunne nesten høre stemmen hans i teksten! HAHA!
– Haha, bra parodi der, Jeff! Du sier at det er et multifasettert album, med flere stilarter og svingninger. Har du en klar plan på helheten av ei plate, eller tar du et steg av gangen?
– Det er litt todelt, egentlig, for man skriver det man føler den dagen. Ta låta «Insomnia», for eksempel. Jeg våkna klokka 5 på natta, og fikk ikke sove mer, så jeg gikk ned i studioet, og fant en interessant akkord, der jeg flyttet en C-dur opp et steg. Du vet, den tradisjonelle C-en du spiller ved leirbålet, hehe, der jeg fant en helt ny harmonisk vibb, jeg følte at jeg var i en forstørret verden, på en måte, og låten skrev seg selv derfra. Men for å forsøke å svare på spørsmålet ditt, så skriver jeg låtene, og setter meg ned og tenker over hvordan ting passer sammen. Kanskje legger jeg en brikke til side en stund, og jobber videre. Det som avgjør om noe blir med eller ikke, er flyten i plata. Jeg tenker ikke at jeg må vise hva jeg kan ved å bestemme meg for å skrive for eksempel ei country-låt eller en be-bop-låt; alt må ha en hensikt. Jeg sliter med å forstå shred-skiver. I mangel av et bedre ord, der de tre første låtene er full shred, så kommer låt fire, som er ei country-låt. Hva er poenget? Det gjør ikke plata noen tjenester, ikke lytteren heller, du ønsker bare å vise at du har kapasitet til å være Jerry Reed et øyeblikk. Det ødelegger rytmen i plata, og du imponerer egentlig ingen. Jeg er opptatt av å finne flyt i plata, å finne en filmatisk opplevelse så og si. Det samme gjelder låtene også, om gitarsoloen åpner seg til nærmest fullt kaos; var det noe som var nødvendig for låta som helhet, eller vil du bare vise deg, og vise at du kan spille heltoneskalaer som Allan Holdsworth? Spesielt etter jeg ble eldre, så har jeg blitt mer opptatt av å holde igjen. Drit i egoet ditt, spill heller den jævla låten!
– Tror du erfaringen du har fått ved å skrive musikk for film og TV har hjulpet deg med den prosessen?
– Absolutt! Det lærer deg at «less is more», og at gitaren har mange farger. Brian May, for eksempel, har alltid vært rå på det der. Han får gitaren til å høres ut som en cello eller bratsj, pluss at han er fantastisk på å bygge harmonier, han er helt unik der. Film og TV har gjort meg svært bevisst på den biten, utvilsomt! Jeg var nok bedre på shredding i mine yngre år, men i dag har jeg så mye mer erfaring i akkord-oppbygging, tonalitet, og kunsten å ikke fylle hvert tomrom med noter, og ikke minst å beherske kunsten å flytte meg ut fra et skjema, men også å komme inn i det igjen. Jeg pleier å si at det er som å dra hjemmefra i bilen. Det er lett å kjøre ut og rote seg bort, for så å tenke, ’Hvordan kommer jeg meg enklest mulig hjem?’. Jeg liker å flytte meg ut av en toneart, og finne parallelltonearter som låter fint. Det er fire låter der jeg spiller noen skjema som er gjentakende. La meg hente en gitar. Vent litt.
(Han reiser seg og henter en gitar).
– Ok, skal vi se. Oj, den er stemt annerledes ja, haha. Ok, gitar nummer to, vent litt.
(Går en tur til).
– Det er litt som Pink Floyds «Wish You Were Here», der visse temaer gjentas. Mine er ikke like åpenbare, men noe sånt som dette.
(Spiller noen akkorder fra «Ghostly» og «The Darkness Resides»)
– De veves inn i musikken, og noen ganger er det bare to av akkordene, før jeg går videre, så de er ikke så lette å kjenne igjen.
– Man hører elementer fra både klassisk musikk og jazz eller fusion i musikken, du nevnte Allan Holdsworth, for eksempel. Du flyter mellom flere genre på plata, noe som gjør plata interessant å lytte til.
– Jeg anser meg ikke som en fusion-musiker, og i hvert fall ikke en klassisk musiker, og det som er lengst unna min kapasitet, må være flamenco, haha. Jeg har studert be-bop, Charlie Parker, Wes Montgomery og dess like, og selvfølgelig The Real Book og The New Real Book og så videre, i tillegg til at jeg har vært gjennom Bach og masse musikk for klassisk gitar da jeg var tenåring. Mye av det er et resultat av at jeg hørte Randy Rhoads på Ozzys «Diary Of A Madman», der deler var tuftet på et verk av en venezuelansk klassisk komponist. Så her har vi en metal-gitarist som blander inn klassiske elementer i stilen sin, noe som opptok meg da jeg var tenåring. Min bror sa alltid; ’jazzgitarister kan jo ikke bende toner og spille med vibrato, mens metal-gitarister ikke forstår musikalsk oppbygging godt nok til å spille soli over modulasjoner og endringer i toneart.’ Derfor begynte jeg å eksperimentere med tunge, nedstemte riff, med Steve Kahn og John Scofield-overganger, og følte at dette var noe nytt og unikt, og å finne nye harmoniske linjer på et vis. Eddie Van Halen var fantastisk på slike ting. Han var det 20. og 21. århundrets gitargud.
– Og det var vel der «Homage To King Edward» kom inn.
– Nettopp. Vet du, jeg skrev den dagen etter han gikk bort. Jeg var i en Zoom-samtale/ Recording session for TMZ, der en kompis og jeg lager musikk. Litt tullete musikk, men vi gjør gode penger på det. Vi sitter der på Zoom, og kompisen min utbryter; ’Herregud, Eddie Van Halen er død!’. Jeg begynte å gråte, og maktet ikke å fullføre økta vår. Det tok et par dager før vi var i stand til å fortsette. Den kvelden tok kona mi og jeg et par øl, og bare hørte på Van Halen. Da jeg skulle jobbe med musikk til den nye skiva dagen etter, var jeg i et Eddie-humør, naturlig nok, og prøvde meg på noe Eddie-shredding, før jeg tok meg i å tenkte ’Det er jo bare teit, det har jo han gjort i en mannsalder allerede’, og flyttet meg til et mer melodisk og melankolsk landskap, og spilte inn det du hører på «Homage».
– Det er mulig jeg bommer på blinken her, men du slår meg som en emosjonell type.
– Ehm, vet du, jeg mener jeg er en utadvendt, morsom fyr, men jeg er flink til å benytte meg av livets utfordringer og tragedier som inspirasjon til låtskriving.
– Skjønner. Det gjenspeiler seg i for eksempel «Silence In The Corridor» til Gary Moore, og «Brother To Brother» (2013) og «See You On The Other Side» til din bror. (Hans bror Tommy ble skutt og drept i 2012).
– Nettopp. Man kan velge å drikke bort sorgene sine, men også livet sitt, eller man kan finne trøst i musikken. Jeg gjør kanskje litt av begge deler, haha!
– Når vi nå er inne på følelser og kjærlighet til de rundt seg, så glir vi sømløst over i et annet prosjekt du har holdt på med, nemlig en innsamling for å hjelpe Jason Becker. Hvordan kom dette prosjektet i gang?
– Den låten er faktisk en del eldre enn den vi faktisk gir ut nå. Vi bestemte oss for å gi ut en alternativ versjon for å samle inn penger for Jason, og flere gitarister møttes for å gjøre noe for å hjelpe ham. Den opprinnelige versjonen kom i 2001, og da jeg begynte å gå igjennom låtene på den plata, åpenbarte det seg flere utfordringer, så jeg fant ut at jeg heller ville skrive ei ny låt, og invitere et knippe gitarister til å bidra. De skulle bare bidra med en solo hver, for det var for mye arbeid å få de til å bidra med låtskriving og den slags, så jeg skrev ei ny låt som heter «A Jam For Jason», som er ei låt på 8-10 minutter, jeg husker ikke nøyaktig. Jeg ringte Steve Morse, som var mer enn villig til å bidra. Vinnie Moore (intervju her!) også, han har jo sin neo-klassisistiske Al DiMeola-stil, Chris Poland fra Megadeth og Ohm, han er litt ut på siden, litt Holdsworth møter John Coltrane, men med vreng, på en måte, haha! Jeff Watson fra Night Ranger var også med, blant andre. Kompet består av Barry Sparks og Shane Gaalaas. Jeg gjorde grovarbeidet, og disse gutta kom inn og shredda over hele greia, det var jævla moro!
– Steve Vai har jo donert en av sine gitarer til formålet også, har jeg lest.
– Wow, det er jo kjempebra! Det var jeg ikke klar over.
– Han har utvilsomt beveget et helt musikkmiljø, den godeste Becker. Han er jo en av de som har levd med ALS lengst i verden også. Mike Porcaro (Toto) fikk diagnosen i 2007, og i 2015 var han borte. Jason fikk den vel midt på 90-tallet, og er fortsatt med oss.(Og har faktisk gjort intervju med oss – les det her!)
– Vet du, jeg tror mye av grunnen til at han har holdt ut så lenge, har med spiritualiteten hans å gjøre. Han er veldig interessert i Paramahansa Yogananda, slik som George Harrison var, noe jeg også er, for så vidt. Jeg har studert hvordan Østen møter Vesten i flere år, og hvordan religiøse overbevisninger påvirker oss, noe Jason er svært dypt inne i. Tony Franklin også, for den saks skyld. Ikke at det er et kall eller noe sånt, det er bare en svært positiv greie, som bringer fram det beste i oss. Det lærer deg selvutvikling og meditasjon, og jeg kan ikke la være å tro på at det er noe av grunnen til at Jason har holdt ut såpass lenge.
– Ok, Jeff, dette har vært svært hyggelig og lærerikt.
– Enn dere? Hvordan går det med dere der borte i Norge?
– Joda, vi åpner, om enn svært så sakte, men vi nærmer oss. Jeg har årets første gig 26. juni. Kun 100 i publikum, men en gig er en gig…
– Jeg mener å huske at jeg har spilt i Oslo med Glenn Hughes et par ganger. (Stemmer det, Jeff, du var her i 2006 og 2008).
– Hva med dere, skjer det noe på turnéfronten?
– Vi skal en tur til Spania i juli, og en tre ukers turné i USA etterpå, der kan vi reise nærmest som normalt nå. Vi skal for eksempel spille på The Ryman Auditorium, som er i de gamle lokalene til The Grand Ole Opry i Nashville, som er en utsatt gig fra april. Jeg fikk forresten avlyst en turné i Japan med Eikichi Yazawa, han er på en måte Japans svar på Mick Jagger eller Paul McCartney. Under normale omstendigheter gjør jeg turnéer på 2-3 måneder der, men man slipper ikke inn i Japan nå, så da falt det i fisk. Det har vært en prøvelse for oss alle, men for min del har jeg vært heldig. Jeg har hatt ting å gjøre, og fant tid til å flytte til Chicago, vi har skaffet oss hund, en Mops, som jeg har blitt veldig glad i. Mange har jo nærmest gått fra vettet. Man er alene i utgangspunktet, og befinner seg plutselig i en lockdown. Det kan gjøre hvem som helst sprø. Jeg har funnet mye glede i podcasts for eksempel. Steve Vai gjorde noen livestreams der han pratet om depresjon, noe som var veldig interessant.
– Han er jo også en veldig spirituell type.
– Så absolutt! Og når Steve Vai kan bli deprimert, og ikke bare prater om gitarer, så hjelper han garantert mange mennesker som sliter. Han er et fantastisk menneske! Jeg har hatt gleden av å jamme med ham for et par år siden. Vi spilte på en veldedighetskonsert sammen, og lekte oss litt sammen på scenen. Det var utrolig inspirerende.
– Tusen takk for at vi fikk låne litt av tiden din for å høre hva du driver med. Jeg liker plata veldig godt, og skal dykke litt mer ned i den framover.
– Tusen takk for at du ville prate med meg, og takk for at dere promoterer musikken min. Håper vi sees snart.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021