Warner Music
For å ta det viktigste først – jeg har ikke blitt så umiddelbart og oppriktig glad for ny Maiden-musikk siden «A Matter Of Life And Death», som igjen var den første siden «Fear Of The Dark». Legg til at jeg synes «The Book Of Souls» var et realt mageplask av dimensjoner, så kan man sette seg inn i akkurat hvorfor jeg setter så pris på mine gamle helters rykende ferske. Det vil si – store deler av den da de etter hvert ramler i samme fella som forgjengeren med nøyaktig de samme detaljene som irriterte livsjiten av meg med den. Hva de er kommer jeg tilbake til mot slutten av anmeldelsen (#cliffhanger).
For helt siden forsmaken «The Writing On The Wall» har jeg hatt et lite håp om at «Senjutsu» i det minste kunne være mulig å høre igjennom flere ganger uten å måtte legge seg i fosterstilling – et håp tittelkuttet som starter ballet samt etterfølgeren «Stratego» bare viderefører. Dette er moderne Iron Maiden på sitt aller beste, og viser et vitalt band som virkelig høres ut som de koser seg i studio. Dette er akkurat det jeg manglet ved «Book Of Souls», og det bare fortsetter.
«Lost In A Lost World» sender umiddelbare tanker til «Afraid To Shoot Strangers», et pluss i min bok og gir samtidig håp om at terningen til slutt ender på et særdeles akseptabelt kast. Skivas aller korteste spor «Days Of Future Past» glir også rett inn i den nydelige helheten på en utsøkt måte.
Idet jeg også har passert «The Time Machine» og «Darkest Hour» sitter jeg med tårer i øynene av ren eufori og har mer eller mindre sekseren klar. Godt mulig den hadde vært litt i snilleste laget, men Maiden er endelig tilbake med rent gull så det får bare være. Hadde skiva slutta her hadde jeg vært en lykkelig, lykkelig mann.
Men så gjør den ikke det da. Den avslutter nemlig med en trilogi av låter der samtlige er over 10 minutter lange, støpt i nøyaktig samme form der Harris både starter og slutter de alle med sin karakteristiske Maiden-bass før låta «tar av». Her kommer vi også tilbake til cliffhangeren tidligere i anmeldelsen og et av de største problemene jeg hadde med «Book Of Souls» – hva ER greia de har begynt med at gitaren må følge Bruce Dickinsons minste bevegelse omtrent til enhver tid? Husker han ikke melodien? Synes gitaristen han har fått spilt for lite på de lyse strengene? Og i tillegg må det være mulig selv for Iron Maiden å avslutte en sang én gang. Man skulle tro at varsellampa merket «Overkill» ikke fungerte.
Disse irriterer meg såpass inn i hampen at jeg ikke vil vedkjenne de ved navn. Jo, forresten – «Hell On Earth» er ikke så ille, men har til sin uflaks blitt plassert helt sist da man er fullstendig mettet på alt for lange låter med unødvendig bruk av gitarføring på både vers og refreng.
Så i min verden heter sistesporet på «Senjutsu» «Darkest Hour» og følgelig fortjener en karakter helt i toppsjiktet, men når realiteten en gang er som den er får de nøye seg med en sterk firer. Som jo fortsatt er meget, meget bra. (Intervju med Iron Maiden i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå!)
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 03.september 2021